Verdidebatt

Aksel Braanen Sterri har kanskje skylapper, men han bør ikke straffes for det

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ytringsfrihet er viktig. Vi må selvfølgelig kunne diskutere tanker og synspunker så fritt som mulig for at demokratiet skal fungere godt. Samtidig er det bare å konstatere at offentlig debatt er vanskelig. Særlig når det også vekkes sterke følelser. Da er fort gjort å miste den gode viljen til å prøve å forstå. Alt blir lett tolket på verst mulig måte.

Jeg har opplevd det selv. Særlig når Aksel Braanen Sterri snakker om Downs syndrom og sortering. Da føles det ofte som et brutalt angrep på min sønns menneskeverd. Jeg imidlertid overbevist om at Sterri egentlig vil det beste for samfunnet. Av flere grunner mener jeg imidlertid at han tar feil og at han ikke ser hele bildet.

Først vil jeg imidlertid komme med noen innrømmelser til Sterri. Han har rett i mye av det han sier om Downs syndrom. Det er normalt mer upraktisk med et barn med Downs enn et uten. Det meste tar lengre tid og krever mye mer trening. Det kan også følge med noen komplikasjoner som kan gjøre det krevende for foreldrene. Jeg må også innrømme at jeg ikke ønsker at min sønn skal ha Downs syndrom. Hadde noen funnet opp en pille mot Downs ville jeg ikke hatt noe problem med det. Tvert i mot burde det vanket en Nobelpris. Jeg er også enig i at samfunnet ville klart seg utmerket godt uten mennesker med Downs syndrom (som så mange andre kategorier). Det er også klart at det ville spart samfunnet for utgifter. Jeg er også i hovedsak enig med Sterri i synet på abort. Kvinner skal selvsagt kunne bestemme over egen kropp. Abort er også et vanskelig og personlig valg som ikke bør overprøves eller kritiseres av andre. Den gravide bør også ha rett til å søke informasjon. Jeg er også helt enig i at alle ønsker seg friske barn, og at det ikke er noe galt i det. Tvert i mot. Det skulle bare mangle.

Så hva er da problemet? Antagelig handler mye om ulike perspektiver.

I sin argumentasjon fokuserer Sterri på konkrete konsekvenser for barn og foreldre, kostnadene for staten, og kvinnens frie valg. Og han har rett i det meste. Det oppleves imidlertid bare som en del av bildet. Det er noe mer her han ikke snakker så mye om, og det er først og fremst betydningen av menneskeverd og likeverd. Når han argumenterer for å diskriminere mellom ulike egenskaper, sier han riktig nok at det kan sende noen signaler til mennesker med Downs syndrom, men ikke noe som de ikke bør tåle i ytringsfrihetens navn. Men jeg opplever det ikke så enkelt. Det er noe mer fundamentalt med dette enn som så.

Jeg syns ofte det er vanskelig å forstå hva som menes med begrepet menneskeverd. Det omtales gjerne som en mystisk verdi som bare mennesker har, som er der automatisk, og som bare finnes i en størrelse. Når kristne bruker begrepet slik, antar jeg at de tror menneskeverd er noe som kommer fra guden deres. Men jeg forstår fint lite når ateister bruker begrepet på samme måte. Gitt at det ikke finnes noen guder, kan jo menneskeverd bare være noe vi tilskriver hverandre. Det er ikke noe vi har. Det er noe vi får av menneskene rundt oss, og det er absolutt mulig å gradere. Holdes menneskeverdet høyt, gir det en følelse av å være verdt noe. Å fortjene respekt bare ved sin eksistens. Det gir en slags selvaktelse. Det er denne følelsen av å være verdifull Sterri angriper med sin argumentasjon.

Når han argumenterer med at mennesker med Downs syndrom har så dårlige egenskaper at det er gode grunner til å avlive de før de blir født, gjør det noe oppfatningen av menneskeverdet som ikke er bra. Mange med Downs blir veldig lei seg når de hører slikt. Pårørende også. Men det stopper vel egentlig ikke bare der. Det angriper jo egentlig også selve "avtalen" vi har i samfunnet om å sette hverandres verdi som menneske høyt, uavhengig av hvilke egenskaper vi har. Sterris argumentasjon rammer derfor alle som har et eller annet avvik som gir begrensninger. Men det stopper ikke der heller. Slik tenking kan bli ubehagelig for alle på et tidspunkt. Vi blir jo gamle alle sammen og mange blir alvorlig syke. Vi har likevel behov for å føle oss verdifulle.

Sterri mener selv at det han sier ikke handler om menneskverd og at han bare argumenterer for å avlive fostre som ennå ikke har menneskeverd. Det henger imidlertid ikke sammen. Argumentene er jo basert på hans vurdering av hvilket menneske fosteret vil utvikle seg til å bli. Da er det verdien av mennesket han snakker om. Ikke fosteret i seg selv. Det handler jo egentlig ikke om fosteret i det hele tatt. Et foster kan godt være ønsket. Det er mennesket det vil utvikle seg til å bli som er uønsket. Da handler det etter mitt syn om menneskeverd. Det handler også om å gi mennesker ulik verdi. Det er derfor noe som ikke stemmer når Sterri på den ene siden bruker menneskelige egenskaper for å begrunne avliving av visse typer mennesker før de blir født, for så å bedyre deres likeverd etter fødselen. Det henger ikke sammen og framstår ikke troverdig. Det er heller ikke trivielt.

Likeverd er også noe veldig verdifullt i samfunnet. Det beskytter oss mot forskjellsbehandling. Tanken om likeverd ligger bla til grunn når loven er lik for alle, når kvinner og menn har like rettigheter, og alle har samme stemmerett. Prinsippet om likeverd er i utgangspunktet uforenelig med å diskriminere. Det er også et litt finurlig prinsipp fordi det pr definisjon må gjelde alle. Svekkes det for noen, svekkes det for alle. Gjør vi unntak for mennesker med Downs, bør det kunne stilles spørsmål på andre områder også.

Sterri snakker ikke bare ned verdigheten til mennesker med Downs syndrom. Han angriper også noen av bærebjelkene i samfunnet vår. Han angriper etter mitt syn samfunnets oppfattelse av menneskeverd og selve prinsippet om likeverd. Dette er jeg antagelig ikke alene om å reagere på. Det virker imidlertid ikke som om Sterri selv ser dette. Tvert i mot får jeg inntrykk av at han mener slike perspektiver er irrasjonelle. Jeg oppfattet det slik når jeg leste et sted at Sterri følte han ofte ble møtt med mer instinktive magereflekser enn rasjonelle argumenter.

Sterri har et poeng i at at vi ofte reagerer nesten automatisk på mange moralske områder. Men er disse intuitive refleksene irrasjonelle ? Nei, ofte er de ikke det. Tvert i mot kan de være både rasjonelle og viktige for å bygge gode samfunn.

Mulig jeg strekker det langt, men siden Sterri kan være spekulativ av og til, kan vel jeg det også. Det er muligens noe i slike reflekser som også kan finnes igjen i andre debatter. Feks aktiv dødshjelp. Isolert sett høres aktiv dødshjelp ut som en god ide for å redusere lidelse. Samtidig er det en del motstand mot dette. Av og til virker motstanderene å ha nokså svake argumenter, men de er sterkt i mot likevel. Da får jeg gjerne en følelse at det er noe som ikke blir satt ord på. Min antagelse er at mange kan føle en intuitiv motstand mot at liv skal bli betraktet som noe som blir lettere å ta. At livet blir betraktet som mindre verdifullt. Blir ditt liv mindre verdifullt, blir mitt det også.

På lignende måte reagerer vi på mord. Selv om den som ble drept var uten noen relasjoner, hadde et sørgelig liv, gikk på trygd, og ble drept mens han sov, ville vi likevel oppfattet drapet som veldig galt. Hvorfor da egentlig? Den døde merket ikke at han døde. Døde har heller ingen interesser. Drapet hadde ingen målbar negativ konsekvens for noen levende. Samfunnet blir ikke dårligere, etter Sterris målestokk. Tvert i mot ble kostnadene for samfunnet redusert. Vi vil likevel straffe gjerningspersonen. Antagelig ser vi intuitivt en egeninteresse i det. Vi ønsker en høy terskel for å drepe hverandre. Det gir trygghet.

Mange reagerer også på kjønnseleksjon, feks i India. Den moralske indignasjonen over dette tror jeg imidlertid ikke kommer primært fra en analyse over praktiske konsekvenser av kvinneunderskudd i samfunnet. Her tror jeg Sterri tar feil. Jeg tror heller at mange intuitivt føler dette bryter med tanken om at vi er likeverdige og at vi ikke bør diskriminere slik. Det er det som sagt gode grunner til å holde fast ved.

Poenget med dette er bare at jeg tror det er rasjonelt av oss å stritte mot forsøk på å redusere den oppfattede verdien av livene til andre mennesker. Jeg tror også det er rasjonelt å holde prinsippet om likeverd sterk i hevd. Når mange reagerer på Sterris argumentasjon, er det derfor ikke sikkert at det er fordi de er så mye mindre rasjonelle enn Sterri. Det kan hende de har et litt annet perspektiv på hva det egentlig dreier seg om og mener det er noen verdier vi ikke bør rokke ved i samfunnet.

I et slikt perspektiv spiller staten en helt sentral rolle. Den skal på mange måter reflektere de viktige verdiene i samfunnet. Vi stiller mye høyere krav til staten enn til enkeltmennesker. Det er derfor motstanden mot sortering i all hovedsak handler om statens rolle i dette. Sterri setter av og til opp noen stråmenn og prøver å få motstanden mot sortering til å bli en slags kritikk av den enkelte kvinnes valg. Det har jeg imidlertid til gode å se noen seriøse aktører hevde. Motstanden dreier seg om statens rolle som tilrettelegger. Mange ønsker seg ganske enkelt en stat som setter menneskeverd og likverd høyt, og som ikke firer på disse prinsippene. Det er ikke irrasjonelt å mene at dette bidrar til trygghet og verdighet for alle.

Selv om Sterri har rett i at et samfunn isolert sett ikke blir dårligere uten mennesker med Downs syndrom, gir det altså ikke hele bildet. Det blir for snevert når Sterri prøver å gjøre dette til et spørsmål om egenskapene til mennesker med Downs syndrom, økonomi, og kvinnenes frie valg. Det handler om så mye mer.

Slik bioteknologien har utviklet seg, kan Sterris tanker nokså enkelt bli omsatt til praktisk politikk. Det vil i så fall få som konsekvens at minst en kategori mennesker blir tilnærmet utryddet. Det blir da helt feil å nærmest anse det som en utilsiktet bivirkning av summen av individuelle valg, slik han har framstilt det. Alle vet følgene av en slik politikk på forhånd. Legger staten til rette for sortering, vil det bli gjort. Det er ikke en uforutsigbar konsekvens. Man kan da simpelthen ikke ville en slik politikk uten å samtidig ville det åpenbare resultatet av den. På mange måter er dette derfor en lakmustest på hvor høyt menneskeverd og likeverd settes i de ulike politiske partiene og i samfunnet vårt.

Fosterdiagnostikk og sortering handler til syvende og sist om politikk, og er en legitim debatt. Selvsagt vil det finnes ulike syn som bør få komme fram. Jeg mener imidlertid det må gå an å føre denne debatten uten hele tiden å gå løs på en bestemt gruppe mennesker som ikke kan forsvare seg selv. Her syns jeg Sterri er ganske drøy. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange ganger han har gått løs på mennesker med Downs, men det begynner å bli en del. Likevel hadde jeg blandede følelser når han ble anmeldt for hatefulle ytringer av NFU.

På den ene siden mener jeg at han fremmer ringeakt for mennesker med Downs syndrom. På den andre siden er jeg enig i at ytringer så langt mulig bare bør møtes med ytringer. Ikke forbud eller straff. Problemet er bare at mennesker med Downs ikke kan forsvare seg selv mot angrep fra forskernivå. Jeg syns også Sterri fikk for sped kritikk til å begynne med.

Jeg tror imidlertid ikke det kommer noe godt ut av denne anmeldelsen nå. Det var kanskje riktig å anmelde på det tidspunktet hvor Sterri fikk lite kritikk, men dette er ikke lenger tilfellet. Loven er ikke lenger det eneste forsvaret. Sterri har fått mye kritikk. Også kritikk som ikke er helt rettferdig. Sterri er åpenbart ikke nazist og han er ikke ond. Jeg syns også det blir feil å straffe noen som egentlig vil det beste, men som kanskje har noen skylapper. Samlet sett mener jeg derfor at NFU nå bør trekke anmeldelsen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt