Katolsk profesjonalitet

Oslo katolske biskop har i et brev nylig støttet ansettelsen av Petter Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i bispedømmet av hensyn til "profesjonalitet". Men det var nettopp hensynet til profesjonalitet som var utgangspunktet for den indrekirkelige kritikken av ansettelsen. Den som nå er ansatt til å bedrive viktig informasjonsarbeid for Den katolske Kirke i Norge, har ingen bakgrunn fra denne kirken. Tvert imot har han en bakgrunn fra homoorganisasjoner og frimureriet, som begge er uforenlige med katolsk tro og liv. Men hovedproblemet er etter mitt skjønn et annet. Og for alt vi vet kan Stocke-Nicolaisen ha tatt avstand fra homobevegelsen i nyere tid. Vi kan ikke granske folks hjerter, og bør unngå spekulasjoner inntil noe er bevist. Vi vet heller ingenting om Stocke-Nicolaisens religiøse interesser.

Problemet er at han ikke er katolikk. Stocke-Nicolaisen er helt sikkert en dyktig redaktør og bransjemann. Men hvor mye er hans "profesjonalitet" verdt når han ikke kjenner Den katolske Kirkes indre liv (både lokalt og internasjonalt), dens teologi, historie, spiritualitet(er), skikker, sakramenter, rolle i det norske samfunn, og ikke minst: alle menneskene i den, som utvilsomt vil måtte ha en betydning for hans arbeid i bispedømmet?

For de fleste av oss andre tok det mange år før vi i det hele tatt våget å ta til orde som norske katolikker i norsk offentlighet. Den katolske Kirke er ikke bare din lokale menighet. Den utgjør et enormt univers av tenkning og praksis, formet og tradert over en totusenårig historie. Det er ikke katolsk koketteri - det er bare sånn det er. Å ansette en ikke-katolikk - som attpåtil har hatt og har forbindelser med bevegelser som står i klar motsetning til det Kirken lærer - som redaksjonssjef i et katolsk bispedømme når heller ikke kommunikasjonssjefen er katolikk, er toppen av uprofesjonalitet. Det er dessuten en fornærmelse mot alle de høyt kvalifiserte katolikker som søker på stillinger i bispedømmet, men blir forbigått av utenforstående bransjebroilere i et ubehjelpelig forsøk på profesjonalisering, innhyllet i et tåkehav av meningsløs New Public Management-sjargong. Som om en "profesjon" bare er noen tall man har på en CV. Det er også en fornærmelse mot alle katolikker som forsøker å være trofaste katolikker, og av den grunn holder nesen unna frimurerlosjen og Pride-toget.

Denne tenkemåten er et gedigent blindspor for Den katolske Kirke i Norge. Vi må tilbake til røttene. Ordet profesjon, "professio", betyr egentlig en "bekjennelse." Mennesker som opptas i Kirken, må følgelig avgi en "professio fidei." Mitt spørsmål blir simpelthen: kan vi som Kirke løsrive vårt begrep om faglig profesjonalitet fra vår "kirkelige profesjonalitet", og da særlig i stillinger som har med vår formidling ut i samfunnet å gjøre? Jeg tror det vil gjøre vår misjon mye vanskeligere i en allerede vanskelig tid.