Eskil Skjeldal

22    117

Semantiske øvelser

Nyhus' apofatiske posisjon står i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse.

Publisert: 5. mai 2017 / 1620 visninger.

En del av meg har stor sans for Kjell A. ­Nyhus sitt innlegg den 29. april, «Uten noe hvorfor». Nyhus vender seg til poesien og den apofatiske teologi, der Gud nettopp ikke er slik eller slik, men kjennetegnes ved alt det han ikke er: Gud er ikke som alt annet som er, Gud er unndratt kausale sammenhenger, Gud er ikke en person med en vilje slik vi mennesker er det.

Mange har et slikt gudsforhold som Nyhus ­tydeligvis er velsignet med. Og salige er de, alle sammen.

Abstrakt inntil det meningsløse. Men alle mennesker har det ikke slik. For samtidig står Nyhus sin posisjon, som den apofatiske posisjonen, i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse. For hør bare hva Nyhus skriver: «Hvis ‘Gud’ overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte». Dette er fint å høre på. Men når stormen herjer, finnes det faktisk troende som mener at slike utsagn om Gud blir heller tynne greier.

Når gudsbegrepet eller troen ikke bare ikke ­bidrar til å fortolke den troendes liv i verden og heller ikke lenger styrker mennesket, men verre, ødelegger et menneskets muligheter og håp, hva da?

Nytter det da med setninger fra andre troende om at Gud er den han er og at han er liv og væren på en uendelig måte? Jeg tviler på det.

Og jeg tviler på det fordi jeg vet det: Slike setninger hjalp meg slett ikke i krisen. Jeg tror det finnes troende som har blitt tvilende som har et sterkt ønske om konklusjoner lenge før vi er framme ved endestasjonen. For mange troende er det slik at intellektet må henge om ikke helt med, så i alle fall ganske godt med.

Nyhus sier at vi heller skal søke «trøstens Gud» enn «Guds trøst». Hva skal det bety? Er ikke dette bare semantiske øvelser?

Gapet for stort. For mange troende er det slik at man ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på. Og hvis dette gapet blir for stort, så er det sjelden virkeligheten som må korrigeres. Da blir den troende sittende igjen med to alternativer: Enten må det være noe galt med en selv, eller med Gud. Og om du da ikke bare har lært, men også trodd, at Gud er det aldri noe galt med, står det bare ett alternativ igjen: Det er noe galt med troen min, med meg.

I møte med slike troende må kristne strekke seg lenger enn abstrakte setninger med liten eller ingen forbindelse mellom innholdet og den verden vi lever i.

Jeg har et sjelesørgerisk ideal, som jeg egentlig tror Nyhus praktiserer hver dag: Om du som kristen opplever at din egen tro blir utfordret fordi en annen troende plages av tvil basert på noe som vedkommende mener er gode spørsmål, bør du ikke dømme utsagnene om du ikke begriper dem eller er enig.

Med andre ord: Lytt til hva den andre beskriver. Vent med de normative utsagnene om Gud og tro. Dette er vanskelig. Men for den andre, kan tausheten din være viktigere enn klare eller uklare svar.

7 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Geir Wigdel

14 innlegg  1836 kommentarer

Her følger jeg

Publisert 5 måneder siden

Skjeldal fullt ut. Nyhus serverer en rekke vakre formuleringer, men når en prøver å gripe noe håndfast i dem, oppløsesmeningen som morgentåke en soldag. Dersom gud eksisterer kun i kraft av de troendes erklæring at det er slik, blir gud kun en relativ størrelse. Det samme gjelder utsagn som: Gud er kjærlighet eller Gud vil bare det beste for menneskene. Dette gir ikke mening for dem som har et overveldende erfaringsmateriale som taler imot. Men at troen kan være en viktig, positiv faktor i mange menneskers liv, er det ingen grunn til å tvile på, uten at dette sier noe avgjørende verken om guds eksistens eller vesen.

3 liker  
Svar
Kommentar #2

Tore Olsen

11 innlegg  2889 kommentarer

Praktisk overbevisende

Publisert 5 måneder siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
Men at troen kan være en viktig, positiv faktor i mange menneskers liv, er det ingen grunn til å tvile på, uten at dette sier noe avgjørende verken om guds eksistens eller vesen.

Hvordan mener du man skal kunne formidle et overnaturlig vesens betydning i ens liv, og samtidig være konkret og praktisk overbevisende? Det er vel ikke mennesket man skal tro på som sådan?

Skjeldal peker i retning av taushet - lyttende, hva skal fylle denne tausheten med overbevisning? Oppriktig nærhet til en annen sjel?

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Geir Wigdel

14 innlegg  1836 kommentarer

Behøver man

Publisert 5 måneder siden

formidle? Er det ikke nok å vise ved levd liv at det gjør en forskjell?

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Bjørn Erik Fjerdingen

101 innlegg  5711 kommentarer

Publisert 5 måneder siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
det ikke nok å vise ved levd liv at det gjør en forskjell?

Jeg enig med deg i Wigdel i det siterte ovenfor.  Det er nåden og kjærligheten fra Gud som er avgjørende..  

Velger vi å legge mest vekt på menneskers bedømming av en troendes oppførsel?   Det er veldig fariseisk.  Vi vet hva Jesus kalte fariseerne.   

Dommen må vi overlate til Gud.  For kun Han kjenner vårt innerste.

Det er svære problemer forbundet med andre menneskers dom. Det påpeker Jesus flere ganger.  Ormeyngel kalte Jesus fariseerne som mente de var bedre troende enn andre.  Peter ble jo også satt kraftig på plass flere ganger.

Min byrde er lett å bære forteller Jesus oss.  En handling eller en gjerning er avgjørende.  

Tro på Han som Gud har sendt - Joh 6, 29.

Da er alt lagt klart for frelse og evig liv.  Kun av gjerningen å tro på Han Gud har sendt - vår Herre - Jesus Kristus.

Svar
Kommentar #5

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Det ukjente

Publisert 4 måneder siden

Det er påfallende hvor ofte jeg i ulike kulturer har hatt truffet aktive "troende" som i løpet av åpne og fortrolige samtaler har konkludert med agnostisk  apofatisk resignasjon: "Jeg  tror det må være noe". "Noe" eller "something" er vel egentlig den mest utbredte gudsforestilling i reflekterte kretser. Human-Etisk Forbunds stifter Kristian Horn konkluderte heller med uttrykket "det ukjente" ved erkjennelsens grense. Jeg fant meg vel tilrette på denne siden av grensen, som ateist - altså uten Gud. 

Svar
Kommentar #6

Tor Berger Jørgensen

43 innlegg  169 kommentarer

Publisert 4 måneder siden

Gode Eskil. Jeg har lest boka di. Den er åpenhjertig og utfordrende. Etter en del nøling har jeg valgt å skrive en kommentar. Du finner den som eget innlegg her på Verdidebatt. Jeg prøver meg med to refleksjoner som jeg ikke har sett har vært kommentert nærmere i  de innleggene jeg har fått med meg. Overskriften er litt kryptisk: Mer om den svake Gud - og jeg tar dermed utgangspunkt i boka di fra 2009 som vi dessverre ikke fikk diskutert mens enda var i Lofoten. - Ønsker deg alt godt på den vegen du nå har valgt. Pax

Svar
Kommentar #7

Are Karlsen

9 innlegg  3798 kommentarer

Ekstasen

Publisert 4 måneder siden
Eskil Skjeldal. Gå til den siterte teksten.

Nyhus sier at vi heller skal søke «trøstens Gud» enn «Guds trøst». Hva skal det bety? Er ikke dette bare semantiske øvelser?

Gapet for stort. For mange troende er det slik at man ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på. Og hvis dette gapet blir for stort, så er det sjelden virkeligheten som må korrigeres. Da blir den troende sittende igjen med to alternativer: Enten må det være noe galt med en selv, eller med Gud. Og om du da ikke bare har lært, men også trodd, at Gud er det aldri noe galt med, står det bare ett alternativ igjen: Det er noe galt med troen min, med meg.

Hvorfor er det slik at de "dype" samtalene om Gud og Gudsforhold, som regel utelater et viktig premiss fra NT, nemlig ekstasen. Eller Åndens dåp, som det vanligvis kalles.

Kirken ble født i en Åndens utgydelse, og Paulus beskriver dette som forutsetningen for et sunt, voksende og tjenende kristenliv. "Ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn", - kvitteringen på det såkalte barnekåret, - "noe" som alltid ligger der og nærer troens flamme.

Glem alle forestillinger om overtråkk av grenser og komfortsoner, massesuggesjon og manipulering. Mange, kanskje de fleste, opplever Åndens dåp og Guds sterke nærvær i enerom. 

De objektive og logiske argumentene for Guds eksistens har vi. Den subjektive opplevelsen av Guds nærvær og Åndens vitnesbyrd, behøver vi alle for liv og tjeneste.

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
2 minutter siden / 1283 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Preterisme på frammarsj
4 minutter siden / 38 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
27 minutter siden / 1283 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi trenger KrFs Line Hjemdal som landbruksminister..
44 minutter siden / 209 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 1 time siden / 1283 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Her er ikke jøde eller greker
rundt 2 timer siden / 1679 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1283 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Mot til å håpe
rundt 2 timer siden / 574 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Sekularistenes tapte århundre
rundt 2 timer siden / 173 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1283 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 2 timer siden / 1283 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når nazistene marsjerer
rundt 3 timer siden / 1283 visninger
Les flere