Semantiske øvelser

En del av meg har stor sans for Kjell A. ­Nyhus sitt innlegg den 29. april, «Uten noe hvorfor». Nyhus vender seg til poesien og den apofatiske teologi, der Gud nettopp ikke er slik eller slik, men kjennetegnes ved alt det han ikke er: Gud er ikke som alt annet som er, Gud er unndratt kausale sammenhenger, Gud er ikke en person med en vilje slik vi mennesker er det.

Mange har et slikt gudsforhold som Nyhus ­tydeligvis er velsignet med. Og salige er de, alle sammen.

Abstrakt inntil det meningsløse. Men alle mennesker har det ikke slik. For samtidig står Nyhus sin posisjon, som den apofatiske posisjonen, i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse. For hør bare hva Nyhus skriver: «Hvis 'Gud' overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte». Dette er fint å høre på. Men når stormen herjer, finnes det faktisk troende som mener at slike utsagn om Gud blir heller tynne greier.

Når gudsbegrepet eller troen ikke bare ikke ­bidrar til å fortolke den troendes liv i verden og heller ikke lenger styrker mennesket, men verre, ødelegger et menneskets muligheter og håp, hva da?

Nytter det da med setninger fra andre troende om at Gud er den han er og at han er liv og væren på en uendelig måte? Jeg tviler på det.

Og jeg tviler på det fordi jeg vet det: Slike setninger hjalp meg slett ikke i krisen. Jeg tror det finnes troende som har blitt tvilende som har et sterkt ønske om konklusjoner lenge før vi er framme ved endestasjonen. For mange troende er det slik at intellektet må henge om ikke helt med, så i alle fall ganske godt med.

Nyhus sier at vi heller skal søke «trøstens Gud» enn «Guds trøst». Hva skal det bety? Er ikke dette bare semantiske øvelser?

Gapet for stort. For mange troende er det slik at man ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på. Og hvis dette gapet blir for stort, så er det sjelden virkeligheten som må korrigeres. Da blir den troende sittende igjen med to alternativer: Enten må det være noe galt med en selv, eller med Gud. Og om du da ikke bare har lært, men også trodd, at Gud er det aldri noe galt med, står det bare ett alternativ igjen: Det er noe galt med troen min, med meg.

I møte med slike troende må kristne strekke seg lenger enn abstrakte setninger med liten eller ingen forbindelse mellom innholdet og den verden vi lever i.

Jeg har et sjelesørgerisk ideal, som jeg egentlig tror Nyhus praktiserer hver dag: Om du som kristen opplever at din egen tro blir utfordret fordi en annen troende plages av tvil basert på noe som vedkommende mener er gode spørsmål, bør du ikke dømme utsagnene om du ikke begriper dem eller er enig.

Med andre ord: Lytt til hva den andre beskriver. Vent med de normative utsagnene om Gud og tro. Dette er vanskelig. Men for den andre, kan tausheten din være viktigere enn klare eller uklare svar.