Verdidebatt

Ingen lyd i Herrens hus

Om gudsbegrepet ødelegger for håp og livsmot, er det ikke noe i veien med erfaringen. Men kanskje med gudsforestillingen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

MANGE TROENDE (…) ­ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på», skriver Skjeldal i Vårt Land 4. mai. Det tror jeg er sant. Det er antakeligvis grunnen til at jeg fant meg selv og mine livserfaringer beskrevet i den mystiske teologien. Den stemte.

At Skjeldal karakteriserer det som «semantiske øvelser» og «tynne greier», er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Og dessuten, mener ikke Skjeldal at all teologi er tom retorikk og semantiske øvelser? Om Gud ikke finnes, så er vel all tale om ham nøyaktig like meningsløs?

Åpne og lukkede rom. Jeg ble litt i stuss mot slutten av ditt innlegg, Eskil (vi kjenner jo hverandre). Du nevner et «sjelesørgrisk ideal» som du egentlig tror at jeg praktiserer. Men denne meningsutvekslingen foregår i det offentlige rom, som jo er noe ganske annet enn en samtale­ ­under fire øyne. Naturligvis vil jeg både snakke, lytte og tie på en annen måte i en fortrolig samtale. Men nå har vi hundrevis av interesserte bisittere.

Mitt forsett er å støtte og oppmuntre de troende som året rundt må forholde seg til et merkbart trykk fra en sekulær opinion som ofte neglisjerer, og trekker på skuldrene av mennesker som bekjenner kristen tro.

«Når gudsbegrepet (….) ødelegger et menneskes muligheter og håp, hva da?» spør du. Svar: Da er det ikke noe galt med erfaringen, men kanskje med gudsforestillingen?

Ikke et erfaringsobjekt. Jeg mener slett ikke at troen er uten mening, glede, fred og mye annet godt. Noen lesere har forstått min lille kommentar i Vårt Land 29. april på den måten. Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud.

Jeg vil si litt om dette på en personlig måte: Mine egne erfaringer og livsopplevelser er lite originale. Jeg opplever glede, tristhet, meningstap og meningsfylde, som de fleste andre. Jeg har også hatt rare opplevelser, altså det mange kaller åndelige og mystiske erfaringer. Ganske mange mennesker har hatt det. Også muslimer og buddhister. Kanskje noen humanetikere også?

Jeg tror likevel det er vanskelig å hevde at slike erfaringer har spesifikke, psykologiske og sanse­lige kvaliteter som viser til Gud som eneste mulige svar. Jeg tror ikke Gud er et sanselig objekt.

Ubedt og overrumplende. Altså: Takk Gud for alle følelser, opplevelser og syner som styrker troen, men søk dem med et lettvinget hjerte. Uansett har slike erfaringer det med å komme ubedt og gjerne overrumplende. «Religiøse følelser» er flyktige, mangetydige og har det med å stjele oppmerksomhet fra det som veier mest: Å være i Gud, avsondret, men fullt tilstede hos folk vi møter.

Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter­ emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i.

Et eksempel: Kommer jeg fra ingenting og går til ingenting, eller kommer jeg fra Guds hånd og vender tilbake til ham? Denne forskjellen i grunnsyn, forandrer enormt på hvordan vi opplever det å være i verden. Er det mulig å kjenne livet som gave dersom vi anvender en ateistisk støpeskje for våre erfaringer? Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man ­elsker høyt.

Virker ved å være. Arnold Eidslott er ofte min tolk:

Ingen lyd i Herrens hus

Her virker alt ved å være

Hverken taushet eller røster her

Herren virker ved å være

Taus og talende uten ord

Silentium grande det evige alt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt