Kjell A. Nyhus

5    0

Ingen lyd i Herrens hus

Om gudsbegrepet ødelegger for håp og livsmot, er det ikke noe i veien med erfaringen. Men kanskje med guds­forestillingen?

Publisert: 5. mai 2017 / 688 visninger.

MANGE TROENDE (…) ­ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på», skriver Skjeldal i Vårt Land 4. mai. Det tror jeg er sant. Det er antakeligvis grunnen til at jeg fant meg selv og mine livserfaringer beskrevet i den mystiske teologien. Den stemte.

At Skjeldal karakteriserer det som «semantiske øvelser» og «tynne greier», er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Og dessuten, mener ikke Skjeldal at all teologi er tom retorikk og semantiske øvelser? Om Gud ikke finnes, så er vel all tale om ham nøyaktig like meningsløs?

Åpne og lukkede rom. Jeg ble litt i stuss mot slutten av ditt innlegg, Eskil (vi kjenner jo hverandre). Du nevner et «sjelesørgrisk ideal» som du egentlig tror at jeg praktiserer. Men denne meningsutvekslingen foregår i det offentlige rom, som jo er noe ganske annet enn en samtale­ ­under fire øyne. Naturligvis vil jeg både snakke, lytte og tie på en annen måte i en fortrolig samtale. Men nå har vi hundrevis av interesserte bisittere.

Mitt forsett er å støtte og oppmuntre de troende som året rundt må forholde seg til et merkbart trykk fra en sekulær opinion som ofte neglisjerer, og trekker på skuldrene av mennesker som bekjenner kristen tro.

«Når gudsbegrepet (….) ødelegger et menneskes muligheter og håp, hva da?» spør du. Svar: Da er det ikke noe galt med erfaringen, men kanskje med gudsforestillingen?

Ikke et erfaringsobjekt. Jeg mener slett ikke at troen er uten mening, glede, fred og mye annet godt. Noen lesere har forstått min lille kommentar i Vårt Land 
29. april på den måten. Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud.

Jeg vil si litt om dette på en personlig måte: Mine egne erfaringer og livsopplevelser er lite originale. Jeg opplever glede, tristhet, meningstap og meningsfylde, som de fleste andre. Jeg har også hatt rare opplevelser, altså det mange kaller åndelige og mystiske erfaringer. Ganske mange mennesker har hatt det. Også muslimer og buddhister. Kanskje noen humanetikere også?

Jeg tror likevel det er vanskelig å hevde at slike erfaringer har spesifikke, psykologiske og sanse­lige kvaliteter som viser til Gud som eneste mulige svar. Jeg tror ikke Gud er et sanselig objekt.

Ubedt og overrumplende. Altså: Takk Gud for alle følelser, opplevelser og syner som styrker troen, men søk dem med et lettvinget hjerte. Uansett har slike erfaringer det med å komme ubedt og gjerne overrumplende. «Religiøse følelser» er flyktige, mangetydige og har det med å stjele oppmerksomhet fra det som veier mest: Å være i Gud, avsondret, men fullt tilstede hos folk vi møter.

Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter­ emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i.

Et eksempel: Kommer jeg fra ingenting og går til ingenting, eller kommer jeg fra Guds hånd og vender tilbake til ham? Denne forskjellen i grunnsyn, forandrer enormt på hvordan vi opplever det å være i verden. Er det mulig å kjenne livet som gave dersom vi anvender en ateistisk støpeskje for våre erfaringer? Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man ­elsker høyt.

Virker ved å være. Arnold Eidslott er ofte min tolk:

Ingen lyd i Herrens hus

Her virker alt ved å være

Hverken taushet eller røster her

Herren virker ved å være

Taus og talende uten ord

Silentium grande det evige alt.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tore Olsen

8 innlegg  2447 kommentarer

Nyhus kjenner

Publisert rundt 2 måneder siden
Kjell A. Nyhus. Gå til den siterte teksten.

Det man elsker høyt. For meg kjennes det feil å si at «jeg har valgt Gud», skrev jeg sist. Jeg prøver igjen: Jeg har ikke valgt de formene mine erfaringer passes inn i. Fra jeg var liten gutt har jeg opplevd å være en del av noe stort. Midt inne i det. Det er ikke en emosjonell innsikt. Det er en «viten» som kommer fra kroppen, fra lag i meg selv jeg ikke har tilgang til. Det ligger dypere enn følelsene og jeg-et.

Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst.

Vi er evige livsvesener med en ny og ubrukt hjerne som et sanseapparat for vårt evige åndsvesen.

Den ubrukte hjernen fylles opp med info - erfaringer - som blir jeg-et. Denne jeg-historien identifiserer vi oss med, vi domineres av den.

Men, når vår tilslørte hjerne aner vårt indre vesen, blir det vårt indre vesen mer observant og sløret blir tynnere, på tross av denne fysiske verdens tordnende krav på vår oppmerksomhet. I den tilstanden, hvor verdens larm tones ned, blir Gud tydeligere.

Derfor skjer det som oftest i den fredelige natur at vår ånd opplever sinnets ro og hjertets fred, og vi får kontakt - direkte med vårt opphav. Sløret blir etterhvert så tynt at vi ser og hører med vår åndsvesens sitt sanseapparat. Da kommuniserer vi med og i evighetens språk, som er kjærlighet.

Skal vi leve i denne nærheten med Guds væren, må vi av-identifisere det fysiske jeg-et, vår gamle historie og bli født på ny, påta oss Kristi navn - og vandre med Ham. 


1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere