Verdidebatt

Down under-dobbeltkommunikasjon om funksjonshemming

Det kommuniseres fra offisielt hold at alle er like og like mye verdt i Norge. -Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria, sa Kongen i fjor. Men det er en undertekst her. LO-forbund kjøper seg forbi sykehuskøen, Kongefamilien fikk svineinfluensavaksine før andre, og Mette Marit har sendt barna på privatskole. Hva er det da som gjør at Aksel Braanen Sterrii får så hatten passer?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Stipendiat og eks Dagblad-kommentator Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom ikke kan ha et fullverdig liv har satt sinnene i kok i mange medier. Forbundet for psykisk utviklingshemmede har anmeldt Braanen Sterri til politiet.

Hva som regnes som et fullverdig liv er og blir et normativt begrep. I Vesten følger det snevert av menneskerettighetene, i visse monoteistiske religioner handler fullverdig liv om hvorvidt man er omskåret. Omskjæring er samtidig en oppstilling mellom vi og de andre, mellom verdige og uverdige. At statssekretær Bjørnar Laabak fra FrP som stemte for omskjæringsloven svarte med å øve press på Universitetet i Oslo for å få Aksel Braanen Sterri vekk fra stipendiatstillingen, ble da helt tullete.

At forbundet for psykisk utviklingshemmede reagerer på Braanen Sterris uttalelser, kan man forstå. Mange av oss setter pris på mennesker med Downs syndrom; de er umiddelbare, blide og vennlige, og et lyspunkt i tilværelsen for mange i det som oppleves som et kaldt og kalkulerende samfunn. Det kan ikke være noen tragedie å få et slikt barn, tenker jeg ofte i møte med mennesker med Downs syndrom. Da kommer det sterke følelser i sving hos mange av oss når det blir snakk om såkalt forebyggende diagnostikk og abortering.

Politiske partier som KrF og organisasjoner innen misjon og religiøst liv benytter selvsagt anledning til å spille opp følelsene. Ikke bare fordi det er opportunt, men også fordi det inngår i deres verdisyn å beskytte det ufødte liv. Før kristenretten satte man ut barn som var annerledes. Det er altså en kulturell refleks når noen i dag tar den svake i forsvar. På den annen side må man forstå at unge kvinner og menn vil at barna deres skal være som alle andre, spille fotball på løkka og delta i den lokale sjakklubben. Hele tiden forfølger ambivalensen mellom frihet og likhet oss.

Slik har det alltid vært. Så langt tilbake som i Gulatingsloven og Frostatingsloven, ble de som man mente kunne arbeide og som ikke hadde en lyte, nektet almisser. De som var dugelige, men uvillig til å arbeide kunne havne på arbeidsanstalter. Slaveriet skulle samtidig være avskrekkende for almuen. Ingen skulle altså få gå på stas uten at det var grunn til det.For syke og gamle som ikke hadde familie å støtte seg til ble det på 1100-tallet laget regler for såkalt omgangslegd. Fattige syke og gamle mennesker ble da sendt på en fast rute fra gård til gård for å få mat og husly, men målet var også sosialisering og integrering i samfunnet (Terum, 2003:49).

I dag har Grønn omsorg, Frisksentraler og Inn på Tunet i en nyliberal innpakning erstattet arbeidshusene og omgangslegden. Og aktivitetsplikten for unge sosialhjelpsmottakere er skjerpet. Men nissen er med på lasset. Lov om Folketrygd: § 12-6 i Folketrygdloven fastslår da også at «(…)Det er et vilkår for rett til uføretrygd at vedkommende har varig sykdom, skade eller lyte(..)».Lyte er en gammelgermansk og norrøn avledning av et adjektiv som betyr stygg, gjernest da som en legemlig defekt i form av asymmteri. Folk som halter har i en slik optikk en lyte.

Oppfatningen av hva som er et fullverdig liv er altså i stor grad knyttet til arbeidet. Det blir da gjennom arbeidet vi virkeliggjør oss selv og blir pene og velvillige mennesker. For siden mennesket valgte å tre ut av uskyldstilstanden, som Adam og Eva, skal han og hun ete sin brød i sitt ansikt sved. Derfor kan unge mennesker med psykiske sykdommer som ikke makter å arbeide ha dobbelt vanskelig for å bli trodd. Psykisk sykdom vises jo oftest ikke utenpå.

Jeg husker at folk før i verden snakka med dårlig skjult forakt om at det var høl i gjerdet på Rotvoll sinnsykehus når en så folk som var litt spesielle og bare gikk og slang. Også helsepersonell som leger og sykepleiere har lite til overs for psykisk syke, i sær de som ikke er klart sinnssyke og har diffuse lidelser. Psykisk sykdom som angst og depresjoner har lav status hos helsepersonell og blir gjerne omtalt i moralske kategorier på rapportrommet (Album & Westin 2012).

Da de første pasientene kom til Valen sinnsykeasyl på Vestlandet i 1910, måtte sykehuset få sin egen kirkegård. Bygdefolket kunne til nød akseptere at de møte sinnssyke på landeveien ved asylet. Men i døden ville de være i fred for de gale, forteller essayisten og frilansskribenten Marit Eikemo i sin bok Samtidsruinar, som kom på Spartacus forlag i 2008. En av pasientene som kom til Valen, var den store dikteren Olav H. Hauge. Haugebiograf og Fritt Ord-direktør, Knut Olav Åmås, har hatt tilgang til Hauges journaler fra Valen. Han sier det er forferdelig å lese hvor syk Hauge var. Folk i Valen skulle bare visst at den syke Hauge skulle bli dikter på høyde med  Bjørnson.

Hvor vondt det er ikke å bli trodd på sitt ord av sine omgivelser kan enhver som har  slitt med psykisk sykdom forstå. På mange måter har jo også vi som er psykiatrisk syke en funksjonshemming lik mennesker med Downs. Heller ikke vårt kognitive apparat er alltid på topp. Olav H. Hauge slet med skyld og skam for at han til tider kunne være så lite «nyttig» som ung på gården Hakestad i frodige Hardanger. En tidligere teknisk sjef i Bergen skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto.

For når TV-seernes favoritter er Mesternes mester og Superbonden, blir det liten plass til oss som er litt annerledes. Som da Levanger kommune vedtok å opprette en stilling som byantikvar til omtrent 15000 kroner timen, og samtidig salderte oppmuntringshonoraret på 75 kroner uka til de psykisk utviklingshemmede som drev vedarbeid på Staup. Da blir det enda mer bedrøvelig når våre kommunalt foresatte blir som biskopen som sa at“her i huset driver vi ikke forretning“, og der markedsføringen kalles «liturgi», markedet for «menighet», og de ansatte for “broder” og “søster”. Denne dobbeltkommunikasjonen liker jeg langt dårligere enn Aksel Braanen Sterris utspill.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt