Var Jesus gal?

Var Jesus gal? Spørsmålet kan sies å være provoserende, på grensen til blasfemisk, når det stilles til den som selv bekjenner seg til troen på Jesus som Guds sønn. For hvis Jesus var gal, så impliserer dette at det også er galskap å være en av hans etterfølgere.

Å stille dette spørsmålet handler ikke i første omgang om teologi, det handler heller om psykologi og hvordan vi skal forstå Jesus som menneske.

Hvem var han, og hvordan forstod han seg selv i relasjon til Gud? Dette er spørsmål som går dypere enn den teologiske fortolkningen, fordi det konfronterer oss med Jesus som et menneske, på samme måte som menneskene i hans egen levetid møtte ham.

En av dem som har stilt dette spørsmålet var C.S. Lewis, forfatteren og litteraturprofessoren som gikk fra å være glødende ateist til kristen apologet.

Lewis stilte opp spørsmålet, ved å si at det er tre måter vi kan forstå Jesus på; enten var han gal eller så var han en løgner, eller så var han den han selv hevdet han var, altså Guds sønn. Som en kristen apologet konkluderte Lewis med det siste, at Jesus hverken var gal eller en løgner, og at han derfor måtte være Guds sønn.

Det er noe forenklet og naivt ved denne tilnærmingen, fordi det tar som sitt premiss at evangeliene kan sies å være biografiske skildringer av Jesu liv, som har historisk troverdighet, og at Jesu ord i evangeliene kan føres tilbake til Jesus selv.

Den kritiske bibelvitenskapen har vist at det ikke er enkelt å ta stilling til dette spørsmålet som det først kan synes, for det diskutabelt om evangeliene kan betraktes som historisk troverdig biografi. De færreste bibelforskere vil hevde at alt det Jesus sier i evangeliene kan føres tilbake til ham selv.

Hvis vi likevel tar utgangspunkt i premisset til Lewis, at evangeliene formidler et historisk troverdig bilde av Jesus og at hans ord kan føres tilbake til han selv, så vil jeg fremdeles hevde at det ikke er et enkelt å ta stilling til spørsmålet om Jesus led under vrangforestillinger når han hevdet å være ett med Gud.

Hvordan ville vi i dag forholde oss til et menneske som hevdet å være ett med Gud, som svarte bekreftende på om han var Messias og Guds sønn, og som tilgav synder på vegne av Gud. Sjansen er stor for at en slik person ville bli tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Alternativt ville han ha blitt betraktet som en kynisk manipulator og løgner. Hvor mange ville ta hans egne ord for sannhet og være villig til å følge ham i døden, foruten en liten sekterisk gruppe av hengivne tilhengere?

Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal vurdere Jesus, hvis vi ser bort fra kirkens tradisjon og den teologiske fortolkningen av hans liv. Er det mulig å forstå ham på et menneskelig og psykologisk plan, strippet fra evangelienes beretninger om overnaturlige hendelser og metafysiske forutsetninger?

I sentrum for både jødedom, kristendom og islam, ligger erfaringen av et møte mellom Gud og menneske. Dette møtet skildres på ulikt vis i forhold til Moses, Jesus og Muhammed, og det får en ulik teologisk fortolkning. Like fullt dreier det seg om en erfaring som jeg vil hevde er utgangspunktet for deres forkynnelse og budskap, slik det er bevart gjennom de ulike tradisjonene.

I Østens religioner skildres også grenseoverskridende erfaringer i møtet med en transcendent virkelighet, selv om disse formidles gjennom et religiøst språk som kan synes fremmed i vår kontekst.

Det er mulig å forstå Jesus på et menneskelig plan ut fra religiøse erfaringer som er bevitnet i flere religiøse tradisjoner. Dette handler om den grensepsrengende opplevelsen av å være ett Gud, gjennom å få utvidet sin individuelle bevissthet.

Innenfor nyreligiøsiteten kalles en slik bevissthet gjerne for «Kristus-bevissthet/Christ consciousness», «opplysning/enlightenment» eller «universal consciousness».

Slike erfaringer preges av at skillet mellom subjekt og objekt overskrides, dvs. at den indre og den ytre verden blir ett. Dette skildres i mystikken, som oppvåkning, slik vi kjenner det fra Buddhismen, eller som den mystiske erfaringen av enhet med Gud, innenfor en kristen kontekst.

I vår tid blir slike erfaringer fort avskrevet som virkelighetsfjern og esoterisk mystisisme, formidlet gjennom tåkeprat og nyreligiøsitetens anti-intellektuelle språkdrakt.

Fra et psykiatrisk perspektiv kan slike erfaringer i sin ytterste konsekvens stemples som psykotiske, fordi det innebærer en overskridelse av det subjektive og det objektive, der indre opplevelser og tanker projiseres på den ytre verden, slik at den psykotiske ikke klarer å skille mellom indre og ytre verden.

Det kan være vanskelig å formidle slike erfaringer med et rasjonelt språk, og det kan innebære en psykologisk trussel, hvis disse erfaringene ikke integreres i en sunn psyke. Et menneske som tror det er ett med Gud kan være en fare for seg selv og andre.

Hvordan passer Jesus så inn i dette, var han et menneske som hadde denne erfaringen, og er det dette som var utgangspunktet for hans forkynnelse, det som kan sies å være kjernen av evangeliet? Det finnes spor av dette i bibelvers der Jesus identifiserer seg med Gud, slik som «Jeg og Far er ett»(Johannes 10.30). Kanskje springer dette nettopp ut fra Jesu erfaring av å være ett med Gud, istedenfor å være et metafysisk utsagn om Jesu guddommelige natur.

I en slik forståelse innebærer troen derfor ikke å tvinge fornuften til å tro på et sett med metafysiske dogmer, om Jesus som Guds sønn, og Guds overnaturlige inngripen i historiens gang ved Jesu oppstandelse fra de døde. Tvert imot dreier det seg om noe som er langt mer menneskelig, erfaringen av å være ett med noe som er større enn oss selv, med Gud, universet og livet selv.

Det kan hevdes at dette er å redusere troen til en slags kollektiv vrangforestilling, men kanskje er det nettopp en slik irrasjonalitet som gjør det mulig å tro på en grensesprengende kjærlighet i vår verden.

En kjærlighet som overskrider grensen mellom mennesker og Gud, en kjærlighet som gjør det mulig å elske Gud og våre medmennesker som oss selv. For kjærligheten i seg selv er ikke rasjonell og kaldt beregnende, den innebærer tvert imot å gi slipp på seg selv, og å miste seg selv i møte med det mysteriet som vi kaller ved Guds navn.

En slik forståelse av Jesus og troen, undrar seg fra en vitenskapelig reduksjonisme på den ene siden, og en bokstavelig forståelse av evangeliene på den andre siden. Det er en forståelse som tar utgangspunkt i en erfaring som i seg selv er grensesprengende. For noen vil dette kanskje fremstå som galskap, for andre vil det derimot dreie seg om selve kjernen av troen, i den religiøse erfaringen av å være ett med Gud.