Ytringsfrihet nok en gang

(Trykket i Vårt Land, 4. mai.)

SIDEN KARIKATURSTRIDEN i 2005 har spørsmålet om ytringsfrihet tvunget seg på altfor mange debatter og hensatt deltagerne i et kunstig motsetningsforhold: For eller mot ytringsfrihet.

Nå sist i den såkalte Sterri- saken, etter at den nyslåtte stipendiaten uttalte at det kan ­«argumenteres for at kvinner bør få føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig» og at barn med Downs syndrom ikke sorterer i denne kategorien.

Ifølge rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, handler denne saken kun om ytringsfrihet. Til Uniforum, Blinderns nettavis, slår han fast: «Jeg har aldri forsvart Sterris meninger og ytringer, men jeg har forsvart hans ytringsfrihet. Det er det denne saken dreier seg om.»

Ottersens bidrag til ordskiftet har derfor vært å skrive tre mer eller mindre like innlegg til støtte for ytringsfriheten, blant annet kalt «Den vanskelige ytrings­friheten» og «Ytringsfrihet nok en gang». Du vet, siden det er det denne saken dreier seg om.

Men det er naturligvis ikk­e Ottersen privilegium å sette rammene for debatten. Jo visst har Sterri-saken et ytringsfrihets­­- ­aspekt, symbolisert ved at ­hoved­personen i skrivende stund er politianmeldt for ­«hatefulle ytringer»; men ­saken har ikke desto mindre også en haug andre sider.

Det forskningsetiske. For å ta to av dem, som begge sorterer under Ottersens ansvarsområder: Forskningsetikk og fagformidling.

Her har Kjersti Skarstad, doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, etterlyst en rektor som er mer på ballen: «Når forskertittel og UiO brukes som formidlingsplattform, burde samfunnet for øvrig forvente at senderen av budskapet besitter en spesiell fagkompetanse på det de uttaler seg om, og at de forholder seg til forskningsetiske retningslinjer», skriver hun, og spør om disse­ idealene er gjort ære på i Sterri-­saken. (Morgenbladet, 28.04.)

Også Morten Horn, forsker ved Senter for medisinsk etikk på det samme universitetet, har etterspurt en rektor som gir seg i kast med andre sider ved Sterri-­saken: «Jeg skulle ­ønske rektor Ottersen, etter nå å ha vist prisverdig omsorg for Sterris ytrings- og akademisk­e frihet, ville henvende seg til dette andre segmentet av hans studenter: De som lever liv som ikke kan klassifiseres som 'fullverdige' etter Sterris modell (…) Det ville kostet så lite, og sagt så mye.»

Here we go again. Rektors ­respons? Ytringsfrihet. Ytringsfrihet. Ytringsfrihet. Og kanskje begynner selv Ottersen å bli lei av sitt eget mantra, for som han begynner det ene innlegget: «Here we go again».

Et råd kunne derfor være å v­ariere tilnærmingen noe mer. Som Jan Grue, professor i spesial­pedagogikk, bemerker: «Det blir en avsporing å snakke­ om ytringsfrihet. Det er det minst ­interessante i denne diskusjonen.»­

Det er vanskelig å være uenig­ i det. Ottersens appell om at «Ytringsfrihed bør finde Sted» inngår nemlig i et større mønster. Helt siden karikaturstriden­ har spørsmålet om ytrings­frihet invadert og forurenset det som ellers kunne vært løfterike samtaler om hvor vi vil hen som samfunn. Slik kan den evinnelige messingen om ytringsfrihet bli sin egen verste fiende. Forestillingen om at ytringsfriheten er under press – og insisteringen på at nå må alle gode krefter slå ring om den, folkens! – gjør at det til syvende og sist blir plass til færre ytringer.

Ottersens utfall mot statssekretær Bjørnar Laabak, som skrev et noe keitete blogginnlegg, kan leses mot det samme bakteppet: En overfølsomhet for alt som på rimelig eller urimelig vis kan tolkes som et angrep på ytringsfriheten.

Kort oppsummert skrev Laabak­ – som er far til et barn med Downs syndrom – at han var «skuffet over UiO» og at han «stiller spørsmål om UiO skal tilby­ (stipendiatstillinger til) personer med slike holdninger». I overskriften het det at «Universitetet i Oslo tilbyr stipendiat til T4-sympatisør.»

Et lite elegant innlegg, ja visst. Men mest av alt en far som ga uttrykk for at han var opprørt og såret.

Full beredskapsmodus. I ­Ottersens øyne dreide det seg om noe ganske annet. Fra øverste etasje gikk han inn i full ­beredskapsmodus og omtalte blogginnlegget som en «utidig­ politisk innblanding i forskningsspørsmål». Som rektor fant han seg ikke i at Laabak forsøkte å «instruere» (!) Universitetet i ­ansettelsesspørsmål, som om sekretæren i Kommunaldeparte­mentet var gitt den fullmakt.

En mer konsekvent Ottersen burde således være langt mer urolig for instruksjonsmyndigheten til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som «reagerte med vantro på at Sterri setter seg som en slags overdommer over hva som er et fullverdig liv, og bruker det som argument for å forsvare en systematisk utsortering av mennesker med Downs syndrom».

Men hva gjør vel det? Som Ottersen insisterer: Det er ikke det denne saken dreier seg om. Den dreier seg om ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet.