Verdidebatt

Transhumanisme og åndetro

Sjel og legeme forutsetter hverandre. Aksel Braanen Sterri og spiritualistenes dødekontakt har det til felles at de separerer det som ikke kan separeres.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg leste Vårt Lands interessante reportasje om spiritualisme og dødekontakt lørdag 29.4, slo det meg at spiritualismen rammes av den samme grunnleggende kritikken som Aksel Braanen Sterris forsvar for sorteringssamfunnet. Begge innebærer en sterk nedvurdering av kroppen og kroppslige erfaringer i sin isolering av menneskets sjelelige egenskaper som det høyeste gode. I intervjuet med Minerva 2.april kom Sterris provoserende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.

Spesielt attråverdige. Det interessante er imidlertid begrunnelsen. «De er begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.» Det kan synes som om Sterri mener at menneskets kognitive egenskaper er det som til syvende og sist definerer mennesket og gjør livet verdt å leve. Det rammer mennesket i alle sårbare faser. Barn, svært syke mennesker, demente, aldrende og for den saks skyld alle mennesker i de perioder hvor vi har mer enn nok med å få livet til å gå rundt, rammes av en slik livsfjern elitisme. Dessuten er det et ekko av et syn på mennesket som vi ellers har forlatt: Mennesket er dypest sett ens sjel, ens bevissthet, ens rasjonalitet, og disse egenskapene kan isoleres, foredles og leve videre etter at kroppen er død.

Menneskets sjel. Men er ikke dette et kristent syn på livet? Kristne teologer og kirken har da i hundrevis av år fremholdt betydningen av menneskets sjel. Dette bringer oss til seansen til Norsk Spiritualistisk Forening hvor den spirituelle presten Manuela Johansen kanaliserer beskjeder fra åndeverdenen. Sammen bekjenner de «Gud som en universell kraft som er i alt og alle, reinkarnasjon og evig utvikling av alle sjeler». I følge nettsiden til trossamfunnet er mennesket dypest sett en evig ånd. Mennesket inkarneres på jorden, og hvert av livene vi lever på jorden gir oss en oppgave som vi må lære. I samtalen med dialogprest Silje Trym Mathiassen konkluderer spiritualisten med at både spiritualisme og kristendom er enige om at «Gud er alt i alle, Gud er i universet, (..) Gud er en evigvarende kraft».

Ikke et midlertidig skall. Jeg håper at dialogpresten i den kommende dialogen kan bidra til å avklare hva som er et kristent Gudsbilde. Først og fremst kjennetegnes det ved at Gud er en personlig Gud. Hans skaperverk – universet – er ikke bare et midlertidig skall for den egentlige virkelighet som skjuler seg som en mystisk, åndelig verden. Den materielle – kroppslige – virkelighet ble riktignok skapt av Gud, men ved verdens ende skal den ikke forsvinne, men nyskapes. Gospelballaden «life is a dream, and heaven is reality» er derfor helt misvisende som kristen tekst, men den er en god beskrivelse på spiritualisme.

Representerer ikke Sterris kjølige utillitarisme (materialisme) og spiritualistenes åndetro likevel to motsatser. Jo, i en forstand gjør de det. Men i motsetning til et kristent menneskesyn, reduserer begge mennesket til å være identisk med sin ikke-kroppslige del. Gjennom filosofihistorien har kroppen ofte stått som motpol til sjelen eller ånden (som ofte er et uttrykk for det samme). Kristen teologi og folketro adopterte dessverre tidlig en gresk forestilling om sjelen som udødelig, men dette har aldri vært kirkelig lære. I jødisk teologi er enheten mellom kroppen og sjel/ånd en sentral del av menneskesynet. Nyere teologi har kraftig kritisert splittelsen mellom kropp og sjel som fikk sitt klimaks med Descartes ide om to helt separate substanser.

Transhumanisme. Kulturen flommer over av forestillingen om at de klassiske sjelelige egenskaper bevissthet, fornuft, overveielse og evnen til å ta moralske valg kan skilles fra kroppen. Minerva-redaktør Nils August Andresen kopler Sterris syn på en interessant måte til den filosofiske bevegelsen transhumanisme. Transhumanisme ser i sin mest radikale form på fornuften/bevisstheten (sjelen) som en del som helt kan separeres fra kroppen. Den kan fryses ned ved hjelp av kryoteknikk, forbedres ved hjelp av biokjemi eller lastes opp til en server i tilfelle kroppslig død. En slags materialistisk variant av spiritualistenes redusering av mennesket til ånd.

Legemets oppstandelse. Som motsats til dette står det jødisk-kristne menneskesynet som trassig nekter å gjøre denne separasjonen. Paulus skriver: «Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.» Disse to debattene griper derfor inn i den siste av Vårt Lands interessante følgetonger denne våren, nemlig oppstandelsestroen. Troen på legemets oppstandelse, troen på at Jesus hadde et oppstandelseslegeme som kunne innta fast føde, legitimerer menneskets fysiske kropp. Enheten – entiteten – av sjel og legeme er en buffer mot reduksjonen av mennesket til kognitive evner som gir «fullverdige liv» og til åndetro som gjør mennesket til en inkarnert ånd. Mennesket er en fullverdig skapning som ikke har verdi i kraft av sin (materielle eller åndelige) sjel, men simpelthen ved å være et menneske.

Publisert i Vårt Land, papirutgaven, 3.mai

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt