Rebecca Solevåg

Senter for misjon og globale studier, VID
14

Grenseløse framtidsvisjoner

Hvem er det plass til i våre drømmer om framtiden? Er det gode liv et liv uten begrensninger?

Publisert: 2. mai 2017

De medisinske framskrittene vi har gjort de siste hundreårene har gjort livene våre bedre og lengre. Sykdommer er blitt utryddet, behandlingsformer er blitt ufattelig avanserte, og tilgang til smertelindring har hevet livskvaliteten for mange i livets siste fase. 

Hva er det gode liv?

Men disse framskrittene har også gitt mange i vesten en framskrittstro som har noen skremmende sider, og menneskesynet har utviklet seg i en retning som vi bør reflektere over. Hva slags framtid ønsker vi oss? En framtid der mennesker med Downs er utryddet? En framtid der teknologiske og medisinske nyvinninger driver oss i retning av å søke stadig mer perfeksjonerte kropper? En framtid der utenforskap i stadig større grad vil defineres av de med «annerledes» kropper, slik som mennesker med ulike funksjonshemminger eller dårlig helse?

 

Den amerikanske funksjonshemmingsforskeren Alison Kafer mener at det har utvikle seg en forestilling i det amerikanske samfunn om at «det gode liv» er et liv uten begrensninger, uten funksjonshinder. Både innen politikk og kultur ser hun tydelige tendenser på at folk oppfatter et liv med en funksjonshemming som en tragedie, og derfor som en framtid som absolutt må unngås. I Norge er Aksel Braanen Sterri, samfunnsdebattant og spaltist i Dagbladet, eksponent for denne tendensen. I en kronikk i Dagbladet i 2014 leverte han et forsvar for sorteringssamfunnet, der han spør om det ville være så ille om vi fikk et samfunn uten Downs syndrom. Ut fra et slikt verdensbilde blir det for eksempel uforståelig, ja nesten umoralsk, dersom en døv velger å ikke benytte seg av tilbudet om å få cochleaimplantat. 

Funksjonssjåvinisme

Innen funksjonshemmingsforskningen, Disability Studies, har forskere påpekt at det egentlig er ganske fordomsfullt å anta at et liv som funksjonsfrisk nødvendigvis er et mer fullverdig liv enn livet med ulike funksjonsnedsettelser. På engelsk blir denne formen for fordommer kalt «ableism» og kan forstås på linje med rasisme eller mannsjåvinisme. Kanskje kunne vi kalle det funksjonssjåvinisme på norsk? Det er likevel flere forskjeller på det å ha en funksjonsnedsettelse og det å tilhøre en minoritet eller undertrykt gruppe. Dersom du er en nordeuropeisk kvinne er sjansene store for at du vil være det fra vugge til grav. Det er lite sannsynlig at du våkner en morgen og oppdager at du er en latinamerikansk mann.  Men alle kan i teorien få en funksjonsnedsettelse, og statistisk er ikke sannsynligheten så liten heller, i hvert fall ikke hvis du lever lenge. 

Interdependens

For det andre finnes det grader av funksjonsnedsettelse. Hvor går grensen mellom å være funksjonsfrisk og funksjonshemmet? Overgangen er jo i realiteten ganske glidende. Vi er alle født fullstendig avhengig av andres omsorg for å kunne overleve, og mange av oss vil trenge omsorg og hjelp før livet tar slutt. Begrepet interdependens, gjensidig avhengighet, er betegnende for hvordan livene våre faktisk er. Denne innsikten bryter opp den funksjonssjåvinistiske forestillingen om at verden kan deles i to, de funksjonsfriske og de funksjonshemmede og at «problemet» dermed finnes utenfor en selv. Dersom vi som samfunn la mer vekt på verdien av interdependens kunne det også dempe det utopiske drivet mot den medisinsk perfeksjonerte kroppen – mot livet uten begrensninger. 

Begrensninger som et gode

Teologen Deborah Creamer foreslår at vi heller tenker på grenser/begrensninger (“limits”) på en positiv måte. I den medisinske diskursen oppfattes begrensninger som et problem. For eksempel har en funksjonshemmet person noen hemninger, noen hindringer som i et medisinsk perspektiv forstås som patologiske og knyttet til den funksjonshemmedes kropp. Creamer mener at vi heller må tenke på begrensninger, på hemninger, som noe vi alle har. Kroppen i seg selv er en begrensning – vi kan ikke fly, vi føler alle smerte, vi eldes osv. Det er en del av alle menneskers situasjon, ikke bare funksjonshemmedes. En slik forståelse kan være en motvekt mot den utopiske drømmen om en grenseløs framtid som vi ser i vår kultur, og som merker funksjonshemmede kropper som mer begrensede enn andre. 

Lytefri i himmelen?

I kristen tro har vi også en utopi om utvisking av funksjonshemming som kanskje må utfordres i møte med vår tids utopiske kroppsidealer: tanken om kroppens helbredelse i himmelen. Allerede de tidligste kirkefedrene lærte at i oppstandelsen til det evige livet ville vi oppstå med lytefrie kropper. Noen tolket evangelienes fortellinger der Jesus helbreder lamme, blinde og døve, som et tegn på hva som ville skje i oppstandelsen: funksjonshemminger ville forsvinne og alle ville stå opp som den «beste» versjonen av seg selv, perfekt og hel. Men i et funksjonshemmingsperspektiv er dette problematisk. Rabbiner, forsker og rullestolbruker Julia Watts Belser sier det slik: «Om du fjerner min funksjonshemming, fjerner du en viktig del av min identitet, en kilde til den jeg er.» 

En funksjonshemmet Gud

I Bibelen finnes også tekster og fortellinger som kan gi en annen forståelse av oppstandelseskroppen enn den kirkefedrene framholdt. Jesu egen kropp hadde fortsatt merker da han stod opp fra de døde. Ifølge Lukas og Johannes hadde Jesus naglemerker i hender og føtter, og sår etter spydstikket i siden da han viste seg for disiplene. Jesu oppstandelseskropp bærer merker etter levd liv, og det er disse merkene som blir beviset for disiplene på at det virkelig er Jesus – merkene er tegn på identitet og kontinuitet.

 

Paulus var heller ikke redd for å stå fram med en merket og på mange måter stigmatisert kropp. I 2 Korinterbrev skryter han av at han er svak og har blitt pisket (2 Kor 11, 25-29). I den antikke middelhavskulturen som Paulus var en del av var det ikke vanlig å skryte av den slags. Svakhet og kroppslig avstraffelse ble sett på som både kvinnelig og nedverdigende, noe man utsatte slaver, ikke frie menn for. Men Paulus holdt fast ved at piskemerkene han hadde på ryggen var en viktig del av hans Kristusetterfølgelse, og at hans kroppslige svakhet, hans «torn i kjødet» (2 Kor 12,7) var hans styrke.

 

I den oppstandne Kristus sine sårmerker ser teologen Nancy Eiesland en funksjonshemmet Gud (The Disabled God, 1994). For noen er kanskje det en provoserende påstand. I samfunnsdebatten ser vi at innsikter fra kristen tro og tradisjon kan fungere som en motvekt mot tendensene som går i retning av  sorteringssamfunnet. Men kanskje trenger vi også å reflektere over funksjonssjåvinistiske sider ved kristen teologi?

 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere