Verdidebatt

K- for kamp og kritikk

Det er alle elevers rett til å bli kjent med det samfunn de vokser opp i, som ligger meg på hjertet. I enhetsskolen som samfunnsprosjekt, kan elever, på vår eneste fellesarena, rustes med kunnskap om religioner og livssyn for samtiden og framtiden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land den 29. april skriver journalist i Fri tanke, Even Gran, om bokstaven K i  «K for Kamp». Han bruker artikkelen blant annet til å rydde opp i noen politikeres K-vending fra 2013. Samtidig avlegger han diverse andre meningsbærere en visitt. I oppryddingen heter det: «Historisk sett har ikke Ap vært opptatt av å løfte frem kristendom som kulturbærer». Det kan så være. Det kommer an på hvor langt historisk perspektiv man har. Et lengre tilbakeblikk enn Gran har, kan supplere hans debattinnlegg.
For i denne saken er det verdt å minne om at det var statsråd Gudmund Hernes (Ap) som lanserte Generell del i 1993, forskriften som utdyper skolens formål. Den ble vedtatt av et enstemmig storting, og har ligget som en bunnplanke for opplæringen siden den gang, både for grunnskolen og den videregående opplæringen. Læreplanverkets Generell del ivaretar fortsatt både de lange historiske kulturelle linjene i vårt land, og åpner for endringen som er kommet med større kulturelt og religiøst mangfold de siste tiårene.


Det var også Gudmund Hernes som i 1994 oppnevnte et offentlig utvalg for å utrede muligheten for endring av skolefagene Kristendomskunnskap og Livssynskunnskap. Det første faget hadde en mer enn 250-årig tradisjon i skolen, og var selve opphavet til en skole for alle, med loven om allmueskole på landet fra 1739. Det andre faget var kjempet fram av ikke minst Human-Etisk forbund i Norge, og ble et eget skolefag med Mønsterplanen av 1974 og revisjonen av Mønsterplanen i 1987. Basis var både foreldrerett og religionsfrihet.

Vi som har undervist i grunnskolen etter disse planene, så hvilke utfordringer både barn og skole møtte når foreldres rett og ønske medførte deling av elevflokken i fagene. Livssynskunnskap var imidlertid en nødvendighet fordi barn med fritak ikke hadde noe tilbud tidligere. En ny situasjon oppsto med innvandringen. Skolen sto overfor elever med fritak fra både kristendomskunnskap og livssynskunnskap. Hvordan skulle enhetsskolen håndtere dette?


Forslaget fra utvalget som Hernes satte sammen, foreslo et nytt fag med begrenset fritak, en skjør løsning. Hernes visste at det ville bli en kamp om faget i det offentlige rom, men som han selv sa da utredningen var levert: «Jeg tenkte at hvis dere kunne makte å bli enige, skulle vi politikere klare resten».

Grunnlaget for utredningen var skolens formål og Generell del. I utvalget visste vi at navnet var sprengstoff, (slik det har vært gjentatte ganger). Vi visste også at vi ikke kom til å enes om betegnelsen av faget. Derfor brukte vi ikke tid på navnet, men på prinsippene. Navn overlot vi til politikerne. De diskuterer fortsatt.


Utredningens betegnelse, Identitet og dialog, sa imidlertid noe om hva vi ønsket: elever fra ulike hjem, i enhetsskolens regi, skulle få kunnskap om og innsikt i sin egen religion eller livssyn, dessuten skulle alle få noe kunnskap om «alt» i et fag med begrenset fritak. De som hadde hatt fritak, skulle også få kristendomskunnskap, og de som ikke hadde hatt filosofi og religionskunnskap, skulle også få det. Faget ble utvidet når det gjaldt nye faglige elementer og noe desimert når det gjaldt kristendomskunnskap. Faget skulle bli et møtested for dialog.

Motstanden mot faget var sterk, fra alle kanter, og har vært det i enkelte miljøer siden. Mange grupperinger fant til og med hverandre i en organisert motstand. Det ble opptakten til nettopp et dialogforum, Samarbeidsrådet for tro og livssynssamfunn.

Da Gudmund Hernes ble helseminister, loset Reidar Sandal (Ap), faget i havn i samarbeid med utdanningskomiteens leder, Jon Lilletun, KrF, og det fikk betegnelsen KRL. Men ro ble det ikke. Ikke da og ikke gjennom de 20 årene som er gått fra det ble lansert.

Ikke noe fag i skolen har gjennomgått så mange endringer og så grundig juridisk, politisk og faglig behandling som dette. Å utvikle et fag tar både tid og krefter, og krever faktisk et minimum av ro. Det har ikke politikere gitt fagets lærere på de ulike nivåene.


Det var et ønske om endelig å oppnå ro som opptok mange av oss som er opptatt av fagets betydning i skolen, da vi i 2013 rykket ut mot nok en gang å endre betegnelsen. Vi kjenner godt symbolfunksjon slike endringer har. Dagens debatt om K og fag er tegn på endringer i samfunnet. Dersom vi ble spurt, ville nok flere av oss støtte det knappe mindretallet på Aps landsmøte som ønsket å beholde K'en.

Ved hjelp av både valgforsker, professor Bernt Aardal og generalsekretær Kristin Mille i Human- etisk Forbund argumenterer Even Gran mot faget som tolkes som en identitetsmarkering.

For meg som har vært opptatt av skolens oppgave i mer enn femti år, er det alle elevers rett til å bli kjent med det samfunn de vokser opp i, som ligger meg på hjertet. Dessuten har jeg stått fast på enhetsskolen som samfunnsprosjekt, der elever, på vår eneste fellesarena, rustes for samtiden og framtiden. Dette er viktige anliggender, uansett hvilke bokstaver som festes til faget. Det var min motivasjon for å kjempe for et nytt felles fag i Pettersen- utvalget for 23 år siden, og deretter for faget i lærerutdanningene i Hille -Valla-utvalget i 1996, og som lærerutdanner etter årtusenskiftet.

Det er ikke mindre viktig i dag enn det var da. Både lærere og elever trenger kunnskap om og innsikt i kristendom, andre religioner og livssyn, og å bli styrket i etisk skolering. En slik skole- og fagtenkning et tuftet rasjonelt, og er ingen «følelsestyrt identitetsmarkering».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt