Spaltist Ida Marie Haugen Gilbert

Skribent og filosof

Depresjon på catwalken

Når klinisk depresjon blir trendy og gir tilhørighet – hvem vil vel vel ut av den?

Publisert: 1. mai 2017 / 846 visninger.

Facebook maser stadig om «hvordan føler du deg i dag?». Selv har jeg tatt meg i å ­begynne å lete etter noe å føle. Og er det ikke litt melankoli å spore i mitt sinn, tro? Du kan også uttrykke sinnstilstanden din ved å hive på et sørgelig fjes – hashtagge med noe sånt som #feelingdepressed.

Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene.

Romantiserer sinnslidelser

Sosiale medier redefinerer depresjon, skriver avisen The Atlantic. Og at Nettsamfunn, som Tumblr, idealiserer lidelse som noe vakkert – som ved at bilder postes i sort-hvitt av arr og avmagrede kropper, eller sursøte små vers om dødslengsel. På den måten romantiserer stadig flere alvorlige sinnslidelser på en måte som rosemaler bildet av klinisk depresjon.

Tenåringer står daglig ansikt til ansikt med dem via sosiale medier og nettaviser: Foto av pene folk med mørke øyne innrammet i enda mørkere­ sminke,­ innenfor et instagram-filter, gjerne i sort-hvitt, som gir følelsen av mystikk og dybde. En tynget sjel, et lam som bærer verdens synder på sine skuldre. I fora på nettet kan du finne like­sinnede. Hvor er de hen? Hvor er fellesskapet? Du behøver ikke lete lenge før du inviteres inn i varmen av medlidende som ikke bare forstår deg, men faktisk overgår deg i lidelser som depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading. Du har funnet tilhørigheten du lengtet etter.

Mystisk og fengende

I min tid på ungdomsskolen på nittitallet sto av og til skriblerier med vakker håndskrift på dassen av typen «Lev farlig, dø ung, bli et vakkert lik». Det ble raskt malt over av vaktmester, men dukket ofte opp igjen på bokbind og pennalhus. Jeg husker det selv – det var noe litt mystisk, fengende og kult over disse emo-ytringene. Og når dødslengtende vers først dukket opp ett sted, så poppet de opp andre steder også. Ofte utløst av et ønske om samme oppmerksomhet som den suicidale fikk der og da. Men der disse ble synlige i klasserom og korridorer, kunne noen ta tak – bekymringsmeldinger åpnet dørene til oppfølging av helsesøster.

I sosiale medier går alt for egen maskin. Ingen vaktmester rydder opp når dødsromantiserende små vers pynter profilen din på forumet. Etter hvert som folk blir vant med å se det, må kanskje sterkere midler til for å få bekreftelse.

Depresjon blir gjort stilig på tilsvarende måte som metallband anno 1988 formidlet helvete som en fest. Slik tuberkulose på 1800-tallet ble romantisert som noe høyverdig og vakkert. Det er like lite pent å være deprimert, som det er å hoste blod. Riktignok ser arrene på armen penere ut i sort-hvitt. Men på samme måte som å sette begrepet helvete i samme bås som fest, kan det å kle lidelsen­ i vakre klær virke tiltrekkende.

Alt forsvinner

Vitterlig kan det være positivt å bli forstått og føle tilhørighet. Men når forståelsen og tilhørigheten har sykdom som opptakskrav, blir lidelse veien til bekreftelse. Alt forsvinner dagen du skulle være så uheldig å bli glad igjen. Forståelsen og gjenklangen man får for bildene man poster av selvskading og sånne små vers om «jeg vil dø en vakker død», den forsvinner.

Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner? Den som ga meg fellesskapet. Når man har identifisert seg selv med en sykdom på en måte som gir et tett fellesskap over tid – hvem er man uten?

Først på trykk i spalten Gjesten, Vårt Land, 29. april 2017.

Toppfoto: Mateus Lucena/flickr.com

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

144 innlegg  19942 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Ida Marie Haugen Gilbert. Gå til den siterte teksten.
Så blir man stående der en dag, uten heiagjeng og publikum: Hva er igjen av meg når depresjonen forsvinner?

For de med reelle depresjoner som de lever i til daglig er det ikke noe glamorøst eller trendy ved dem. Mulig det er trendy å kose seg i rampelyset en viss tid, men for skikkelig hard-core depressive er det ingen gratis lunsj noe sted. Vi lever med det uten stjernestatus og er glade til. 

3 liker  
Svar
Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10487 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Ja hvem "vil" vel ut av en depresjon?


Jeg kan gi deg et hint. Alle jeg har møtt med depresjon ønsker seg ut av den. Alle.


Så kan det være at det er skummelt å gjøre endringer, at man ikke får til å gjøre endringene, at det er noe trygt i "the devil you know", men ingen "ønsker" å ha lavt energinivå, tankekjør med negative tanker, trekke seg tilbake fra andre mennesker, negativt selvbilde, synes livet er for vanskelig å tåle eller til og med leve.

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

505 innlegg  2056 kommentarer

Bra innlegg

Publisert rundt 1 år siden

Oppmerksomhet kan nås på mange forskjellige måter, en av dem er negativ-destruktiv-passiv. På hypokonderklinikken i Bergen har psykiateren  alle varianter av innbildt sykdom.

Før i tiden var psykisksykdom og lidelse et tegn på et følsomt indre. Rike kvinner dånet og viftet bort ubehagelige følelser. Å gå på stas kunne bli temmelig slitsomt for sjelen. Derfor ble veldedighet en form for oppmuntring. Man følte at man var til nytte. Når kvinner ikke hadde de samme rettigheter som menn, ble følelsene ekstra forsterket i hjemmene. Kvinner ble latterliggjort og avspist med en slikk og ingenting. 

Psykiatrien var lavterskel for undertrykte kvinner. Der ble de stemplet inn for den minste frustrasjon, og noen forble i systemet så lenge de levde.

Nervøsitet var en slags status og forfinet indre, men det måtte for enhver pris skjules for andre.

Denne dobbeltkommunikasjonen hadde med rettigheter å gjøre. 

Mamma veide 44 kg da hun døde. Hun hadde cancer de siste årene, men klarte seg bra. Vekten gikk ned over tid, og ga også visse fordeler i form av en lett og bevegelig kropp. Hun ble temmelig gjennomsiktig, men var tross alt i sitt 96 år.

Å eksperimentere med kroppen er alvorlig sykdom-tenk om jeg dør, liksom. Et slags klatringsprosjekt mot K2.

Mamma hadde rakitt som barn. Hun gikk ikke før 5 års alder. På hennes tid døde de fleste av underernæring, ikke av hjerteinfarkt.

Å flørte med døden er en psykisk ustabil og behandlingstrengende tilstand (hemmelig mestringsprosjekt). Å straffe seg selv er tegn på manglende selvfølelse. Det tar også knekken på familien fordi de ser at andre lider uten å kunne hjelpe dem. Du når ikke inn til meg-æda-bæda,- som et infantilt spill.

Noen bruker hele livet på shopping, piller, rus, spill, uro og avstand til andre mennesker. Når de dør kan andre også slappe av og nyte livet.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Ida Marie Haugen Gilbert

25 innlegg  87 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Ja det er litt av poenget mitt også.

Svar
Kommentar #5

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  208 kommentarer

Hva sier lovverket om slike tilfeller?

Publisert rundt 1 år siden

Vi har en pasientrettighetslov som skal ivareta pasientenes rettigheter. Men omfatter den også pasientens rett til å beholde sine illusjoner? Alt som legges ut på sosiale medier kan dokumenteres - det er jo meningen at andre skal se det! Lov om psykisk helsevern angir hva som må til for bl.a. tvangsinnleggelser. Begrepet vrangforestilling har i den sammenheng juridisk relevans. Så hva sier egentlig lovverket om hvordan slike sykdomsdyrkere skal håndteres? Har helsepersonell noen rett, eller plikt, til å sette foten ned når det kan påvises at det å sykeliggjøre seg selv er en bevisst handling?

Svar
Kommentar #6

Per Søetorp

101 innlegg  2020 kommentarer

Om illusjoner og ytringsfrihet

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Vi har en pasientrettighetslov som skal ivareta pasientenes rettigheter. Men omfatter den også pasientens rett til å beholde sine illusjoner?

Ingenting i PRL eller LPHV sier noe om "pasientens rett til å beholde sine illusjoner" - hva du nå enn legger i dette.  Her er vi nok mer inne på loven om ytringsfrihet. Men enten "illusjoner" her defineres som sykelig eller innenfor normalsonen, er alle mennesker i sin fulle rett til å mene det de vil eller gi fritt uttrykk for sin egen virkelighetsforståelse.  Rammebetingelsene for dette omfattes imidlertid i noen grad av LPHV, der trusselen mot eget eller andres liv og helse er det eneste som gir grunnlag for inngripen fra helsevesenets side. 

 Ellers kan jeg for min del ikke se på hvilke måter man eventuelt kan forhindre at folk "beholder sine illusjoner".  Det gjør de nok uansett - men moderatorer og mediejournalister kunne nok med fordel vært mer ansvarsfulle i forhold til å beskytte enkelte frittalende vesener mot seg selv.   Og noen har definitivt et behov for å bli beskyttet mot seg selv i forhold til uttalelser i det offentlige rom, som kan slå tilbake på dem selv med hard hånd i ettertid.

Generelt vil jeg også hevde at den økende grad av åpenhet vi har sett de siste årene omkring psykiske lidelser, har vært positive og sunne sett i et folkehelseperspektiv.  At noen så eventuelt har behov for å blamere seg selv og "digge" sin egen bisarre sinnstilstand i det offentlige rom, er et problem jeg tenker først og fremst rammer dem det gjelder.  

1 liker  
Svar
Kommentar #7

Sten André Fagermo

59 innlegg  1335 kommentarer

Vårt Land kan kanskje slappe av?

Publisert rundt 1 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Når de dør kan andre også slappe av og nyte livet.

Først ble jeg utestengt i fra verdidebatt.no...........nå er jeg inne igjen, skjønner ikke hvorfor...

Mens nå, er jeg utestengt i fra Facebook-siden, til VL...

Skjønner dem, dog...


"Life's a piece of shit, when you look at it..."

Ellers, til denne saken, har hatt depresjoner og angst, siden sammenbruddet i 1998 ...lever fortsatt i dette helvetet i ensomhet...

Nå fikk jeg nettopp avslag, på boliglån...så blir ikke noe ny start, med det første.

Okay, skal ikke klage, jeg har nok av vin=hjelper mot psykiske og også fysiske smerter, for de som har det....

Peace out......pistolen er kanskje det enkleste?

Ja, for de tøffeste av oss.

De feige, som meg, foretrekker heller å dø sakte, nemlig f eks å drikke seg i hjel...

Svar
Kommentar #8

Njål Kristiansen

144 innlegg  19942 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Vi har en pasientrettighetslov som skal ivareta pasientenes rettigheter. Men omfatter den også pasientens rett til å beholde sine illusjoner? Alt som legges ut på sosiale medier kan dokumenteres - det er jo meningen at andre skal se det! Lov om psykisk helsevern angir hva som må til for bl.a. tvangsinnleggelser. Begrepet vrangforestilling har i den sammenheng juridisk relevans. Så hva sier egentlig lovverket om hvordan slike sykdomsdyrkere skal håndteres? Har helsepersonell noen rett, eller plikt, til å sette foten ned når det kan påvises at det å sykeliggjøre seg selv er en bevisst handling?

Hvis illusjonene er sykdommen er det dette man behandles for. 

Svar
Kommentar #9

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  208 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
At noen så eventuelt har behov for å blamere seg selv og "digge" sin egen bisarre sinnstilstand i det offentlige rom, er et problem jeg tenker først og fremst rammer dem det gjelder.  

Takk til Søetorp og Kristiansen for oppklaring. 

Men slik jeg ser det så er problemstillingen som trådstarter tar opp bare en del av fenomenet sykdomsdyrking, altså at enkelte pasienter misbruker sine diagnoser for å la være å ta ansvar for sine egne liv. Dette rammer ikke bare dem det gjelder. Det rammer også venner, familie og kolleger, og belaster helsevesenet unødig. (Det er dette jeg legger i "illusjoner" her.)  Siden dette kan  foregå på relativt utspekulerte måter og i noen tilfeller være organisert, er det ikke rimelig å forvente at helsepersonell skal gjennomskue det - de har nok å gjøre fra før.

Svar
Kommentar #10

Morten Christiansen

18 innlegg  10487 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.

Men slik jeg ser det så er problemstillingen som trådstarter tar opp bare en del av fenomenet sykdomsdyrking, altså at enkelte pasienter misbruker sine diagnoser for å la være å ta ansvar for sine egne liv.

Hva betyr dette? 

og hva betyr dette fra h.i?

"Folk står fram med sosial angst i avisene, sånn annenhver dag. Det lager  et selvbekreftende ekko tilbake. Diagnosene florerer: Jeg vil også  sette ord på lidelsene mine. Jeg har vel også sosial angst. Jeg vil også  være introvert og høysensitiv! Jeg vil også bli forstått! De ønsker å  bli sett, og sett blir de gjennom diagnosene."


Hvem er disse menneskene som beskrives?


Svar

Siste innlegg

Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 30 visninger
0 kommentarer
23. juli
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 338 visninger
5 kommentarer
Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 16 timer siden / 279 visninger
0 kommentarer
Utgår
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 16 timer siden / 126 visninger
2 kommentarer
Hetebølgen
av
Vårt Land
2 dager siden / 227 visninger
1 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 30 visninger
0 kommentarer
23. juli
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 338 visninger
5 kommentarer
Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 16 timer siden / 279 visninger
0 kommentarer
Utgår
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 16 timer siden / 126 visninger
2 kommentarer
Hetebølgen
av
Vårt Land
2 dager siden / 227 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
23. juli
3 minutter siden / 338 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
23 minutter siden / 338 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
23 minutter siden / 2509 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
26 minutter siden / 12125 visninger
Rune Holt kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
31 minutter siden / 2245 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
23. juli
41 minutter siden / 338 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
rundt 1 time siden / 338 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Utgår
rundt 1 time siden / 126 visninger
Iver-Olaf Grimstad kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 1 time siden / 1805 visninger
Lars Gule kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 2245 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Utgår
rundt 1 time siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 2245 visninger
Les flere