Nu sonet er vår brøde. Kommentar til Åste Dokka 12. april

NU SONET ER VÅR BRØDE

Åste Dokka skriver i en i og for seg grei kommentarartikkel 12. april om gudstjenesten: "Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelse av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet." Kommentaren handler om syndserkjennelsens store plass i moderne luthersk fromhetsliv. Men faktum er at syndsbekjennelsen ikke kom inn i høymesseordningen hos oss før i 1887. Én ting er den enkeltes individuelle forberedelse før gudstjenesten, men nå ble prestens individuelle forberedelse omgjort til felles syndsbekjennelse. Dette var et skjebnesvangert brudd med eldgammel gudstjenesteforståelse. Helt fra oldkirken av har nemlig messen oftest begynt med de nødstedtes rop: "Kyrie eleison" som vi kjenner fra de lamme og blinde og fattige i evangeliene, deretter konkretisert på en rekke områder. Messen begynte med dette ropet om at Gud måtte gripe inn, og i de fleste Østkirkene er denne bønnen fremdeles i daglig bruk som innledning til alle liturgiske handlinger. Men i Vesten er det bare en rest igjen i det innledende "Kyrie", som i tillegg er blitt redusert til et vedlegg til syndsbekjennelsen.

Denne endringen har skjebnesvangre følger for hele kristendomsforståelsen. Bibelen taler om hvordan hele tilværelsen er kommet i ulage. "Hele verden ligger i det onde," skriver Johannes (1 Joh 5,19). Beretningene i 1 Mos 2-4 fra Edens idyll via menneskets selvtekt til brodermordet og bykulturen er først og fremst en episk beskrivelse av menneskelivets vilkår i verden slik vi alle kjenner det: i konflikt med vår Gud, vår neste, med skaperverket og oss selv. Menneskene er fremmede for hverandre og Gud, vi fylles av sjalusi og hevnlyst. Arbeidet er et slit, fødsler en lidelse og utnytting av naturen blir til utbytting. Det er "den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesker og Gud" (og resten av Guds skapte verden), som Dokka skriver. Synden er en del av dette, men den store ulykken er den falne helheten som forårsaker også vår individuelle synd. Derfor sukker hele skaperverket etter Guds forløsning (Rom 8,22). Dette er det som bæres frem i den eldgamle gudstjenesteordningen, men som er forkludret i den moderne syndsindividualismen.

Og denne forløsningen heter Kristus, "Den nye Adam" (1 Kor 15,45), dvs. en ny menneskehet. Denne gjenreiste menneskehet blir vi satt inn i på mystisk (latin: sakramental) vis gjennom Guds nådehandlinger i Kirken. Derfor er også den østlige kristenhet seg meget bevisst på at gudstjenestefeiringen er delaktighet i den himmelske tilbedelse: I Messen er himmelen for en stakket stund tilstede på jorden gjennom Kristi mystiske (sakramentale) legemliggjøring som vi forenes med ved Odet og Ånden igjennom vannet, brødet og vinen. Ikke som fullbyrdet faktum, men som løfte, som håp, som forsmak på det som skal komme. Derfor er den troende "i verden, men ikke av verden" – så lenge han også lever i Kirkens mysterier. Syndsforlatt i Kristus, men likevel syndebundet av naturen fordi han fortsatt lever i den falne verden (Rom 7,21-25). Og kalt til å kjempe mot fallets følger i verden: fremmedhet, grådighet, hjerteløshet og hat, inntil Kristi gjenkomst når det gamle skal forgå og himmelen påny ta permanent bolig i Guds skapte verden (1 Kor 15,24-28).

Leif-Aage Tønnessen