Ole Fredrik Kullerud

5

Oppstandelsen: virkelighet og tro

Jesus avla ikke i oppstandelsen kjøttet han hadde fått gjennom inkarnasjonen, men dette kjøttet vant nå udødelighet.

Publisert: 29. apr 2017

Når Paulus taler om at de troende er oppstått med Kristus allerede (Kol. 3, 1), lanserer han ikke en alternativ måte å forstå oppstandelse på i forhold til den fysiske, men ser det kristne livet som deltagelse i Kristi oppstandelse. På mystisk vis er den døpte med Kristus i graven (Rom. 6, 3ff). Jeg nevner dette som et apropos til den siste tidens debatt i Vårt Land om oppstandelsen. For hva er det som oppstår? Er oppstandelse et perspektiv på livet vi alle kjenner: det som skal dø, men hvor de gode sidene tolkes billedlig som en oppstandelse, eller er den en overnaturlig inngripen i dette livet, en opphevelse av selve døden?

       Det er riktignok ikke nye tanker som har kommet fram i artiklene jeg refererer til; noen vil kjenne dem fra tysk teologi på 1900-tallet for eksempel. I møte med bruddet på naturlovene som oppstandelsen innebærer, har enkelte i både den lutherske og den katolske kirke forsøkt å gå bak liv og død for å finne oppstandelsens mening der, altså ikke en hendelse i virkeligheten av kjøtt og blod. Dette kan det være vanskelig for oss nordmenn å gripe etter som kristendomsforståelsen i vårt land jevnt over har forholdt seg til en overnaturlig virkelighet. På kontinentet har dette vært noe annerledes.

       I motsetning til oppvekkelsen av Lasarus (Joh. 11) var ifølge S. Å. Christoffersen (Vårt Land 11. april) Jesu oppstandelse i mindre grad en hendelse innenfor rammen av motsetningen mellom liv og død. Oppstandelsen innebar ikke, hevder han, at Jesus vendte tilbake til dette livet, «men til et liv som ikke er underlagt dødens makt». Han taler om kjærligheten som har overvunnet døden.

       Det er også en tendens til å la troen konstituere oppstandelsen. Ifølge M. Mjaaland (Vårt Land 12. april) er oppstandelsen «en hendelse som sprenger dødens grense, for alle som tror». Vi vet mye om troen, men egentlig ingen ting om selve oppstandelsen, hevder S. Stålsett (Vårt Land 19. april). Ingen av artiklene jeg henviser er opptatt av en materiell oppstandelse.

       Kirken avviste allerede tidlig såkalt doketisme hvor inkarnasjonen ikke ble sett på som annet enn et skinn; Kristus var bare tilsynelatende blitt menneske. Men ifølge kirkefedrene var han et «sant menneske», led i kjøttet, steg ikke ned fra korset som han hadde kunnet, men døde der en virkelig død. Og den Jesus evangeliene forteller at disiplene møtte etter oppstandelsen er presentert som like virkelig, kunne tas på, åt osv.

       Oppvekkelsen av Lasarus kan kanskje virke virkeligere enn Jesu oppstandelse etter som han ser ut til å ha kommet tilbake med de egenskaper vi kjenner, og dermed også døde igjen. Men da Jesus oppvakte Lasarus, var han selv ennå ikke oppstanden, og seieren over døden gjenstod å vinne. Lasarus vakte han opp i kraft av sin allmakt. Jesu egen oppstandelse fikk mer drastiske konsekvenser. Her var  noe nytt: Disiplene kjente ikke Jesus igjen og han hadde overvunnet begrensninger med hensyn til bevegelse (Luk. 24, 14-29). Paulus viser til Jesu forherligede oppstandelseslegeme (1Kor. 15, 44). Like fullt var det identitet: disiplene kjente ham igjen under nattverden i Emmaus (Luk. 24, 31). Og ifølge Paulus er det det samme som sås som oppstår igjen (1Kor. 1, 42-44). At «Kristus er annerledes og enestående» (Mjaaland), fanger dermed bare opp en del av bildet; det var det samme kjøttet han nå hadde, bare gjennomgått en fysisk oppstandelse.

       Forherligelsen som oppstandelsen innebærer gjorde Jesus mer materielt virkelig. Han ble ikke i mindre grad kjøtt. Men muligheten til død og forråtnelse var overvunnet. Der ligger forskjellen. Oppstandelsen er ikke en tilbakeleggelse av kjøttet og naturen, men en «forbedring» av det, et friskere kjøtt enn det dødelige vi nå har. Vi kan ikke si mer enn Det nye testamente gjør, og som med hensyn til skapelsen har vi svært begrenset innsikt i hvordan det skjedde, og hvordan Gud skal reise mennesker opp av døde. Stålsetts og Mjaalands kamera gjør ikke noe fra eller til her.

       Se på trosbekjennelsen: ikke en serie ideer eller prinsipper, men historiske hendelser – riktignok enestående og i utgangspunktet ikke særlig sannsynlige. Gud gjør uhørte ting. Han presenterte likevel ikke et totalt nytt alternativ da døden hadde kommet inn i verden, men nyskapte det som allerede eksisterte gjennom Jesu kamp - kjempet og vunnet – i kjøttet, i historien, vel det Mjaaland omtaler som «et faktum i vulgær forstand». Gud begynte ikke på’n igjen fra scratch med en splitter ny menneskehet etter fallet, men tilgav synder og overvant døden.

       Da de brøt brød, kjente disiplene Jesus igjen. Jesus var der allerede. Før nattverden erkjente de ham bare ikke; det var problemet. De var trege til å se den Oppstandne. De hadde ikke erfaringer med oppstanden virkelighet og led (som vi) under begrensingene for erkjennelse i den falne verden. (Ingen som så korsfestelsen visste heller at det var forsoning som pågikk.) Men nå var det med øynene deres noe skjedde (Luk. 24, 16. 31). Også idag holder nattverden kirken fast i oppstandelsesvirkeligheten. Legemet som ble hengitt i døden deler den Oppstandne ut. Det er identitet (realpresens) her mellom Jesu liv før og etter oppstandelsen.

       Er det kjøtt som oppstår? Ja, - en slags eskatologisk doketisme som ikke regner Jesus som oppstått med sitt kjøtt, er fremmed for Det nye testamente. Oppstandelsen er ikke bare et håp om noe som en gang i fremtiden kanskje skal skje på en eller annen måte. Stålsett skriver at den «var og er helt usannsynlig, og derfor bare tilgjengelig som håp og i håp.» Nei, den er ifølge den kristne tro en bevitnet hendelse i kjøttet; han som beviselig var død på den tredje dag etter at han led og ble korsfestet under Pontius Pilatus, var blant disiplene igjen.

      Akkurat som Gud byr på uhørt nåde for våre synder, helbredes den fysiske virkeligheten utover all menneskelig forventning. I tillegg til at synden er tilgitt, er syndens lønn, døden, tatt bort. Ellers blir jo oppstandelsen en reversering eller opphevelse av inkarnasjonen. Men påsketidens budskap er at et sant menneske som også er Gud, er sannelig oppstanden og nærer kirken med sitt sanne legeme og blod i det forlengede Emmaus-måltidet.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Fredrik Kullerud

5 innlegg  5 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

I siste setning i nest siste avsnitt har "på den tredje dag ..." kommet på feil plass: det skal selvfølgelig stå helt sist i setningen. - Dessuten er uttrykket tidlig i sjuende avsnitt "mer materielt virkelig" uheldig da det kan gi inntrykk av at Jesus ikke er fullt ut materielt virkelig i og med inkarnasjonen, hvilket jeg naturligvis ikke mener. Han var fullt ut materielt virkelig, meningen er at hans fysiske natur ved oppstandelsen ble befridd for svakheten som hefter ved den menneskelige natur etter syndefallet.

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
22 dager siden / 2167 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1794 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1289 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
28 dager siden / 1205 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1111 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
23 dager siden / 1053 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
16 dager siden / 911 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
27 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere