Verdidebatt

Angelica-saken og de syv dverge i Staten

Hvordan kan det gå så langt at en 13-åring kan dø av sult uten at noen myndighet fanger henne opp i tide?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var ung gutt, 15 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. Grunnen til mobbingen var at jeg kom utenfra, fra en annen skolekrets, til en ny skolekrets og til et nytt fotballag, som jeg da ikke hørte «naturlig» hjemme i. Ved å spille meg inn på førstelaget som ytre høyreløper etter bare en trening utfordret jeg flokkledelsen i det «gamle miljøet». En klok leder ville latt meg jobbe mer for den gjeve plassen på førstelaget. Da ville nok ulveflokken ha akseptert meg. For mennesket er ikke edelt, som Nordahl Grieg skriver i Til Ungdommen. Men mennesket er heller ikke bare ondt. Det er begge deler, som Knut Hamsun sa, liksom et unggammelt par i et husbankhus. Leilighet skaper tyv.

Etter voldtekten turte jeg ikke gå hjem. For å overleve, jeg mener virkelig overleve, søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg.

Cognacen til Gnisten gikk som en ildkule gjennom valne ben og jeg sto igjen støtt og kattemykt på babord brovinge og utslagsvasken fra rørlegger K. Lund i Trondheim ble rekka på ei skute mot nye og spennende havner. Jeg skulle altså ikke gå hjem til mine foreldre med det første. Jeg hadde et skyhøyt fravær på skolen. Først senere fikk jeg vite at jeg var ved å bli utvist. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

F.  var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi i en småby ved Trondheim. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, og slo mannen overende med en høyre hook, etterfulgt av en venstre uppercut. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss. F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gulløreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. I kjøleskapet fant vi eksportøl og mat. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde.

En mannsalder senere: «Innleggende lege finner ham sengeliggende og ustelt, og han ser herjet ut. Han er mager og skitten i klærne. (. . . ) Hun legger han derfor inn etter § 3 i Lov om psykisk helsevern med NN som tutor». Dette er ordrett fra min sykejournal for tyve år siden. Jeg har vært mye syk  i mitt liv, alt fra tidlig alder. Som 10-12-åring gikk jeg inn i en svær depresjon med omfattende nervøs spisevegring som varte i flere år. Men jeg var aldri hos lege, selv om jeg kanskje burrde kanskje ha vært det. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster og kløp meg i ballene med sine kalde fiskefingre. Frisk luft skulle altså kurere en barndom som smakte salt, blod, jern og gress. Jeg ser dem ennå for meg, det barnløse naboparet som hadde fått seg opp et husbankhus. Han flaggrød av hjemmebrent og feriesol. Hun fregnet, liten, nett og rødhåret.

Sist vinter kom depresjonen tilbake. Jeg så mistet også synet. Jeg hadde solbriller, jeg hadde fått en merkelig øyesykdom. Frilansskribenten Marit Eikemo skriver i sin bok Samtidsruinar, om en av pasientene på Valen sinnsykeasyl, Jens Christian, som følte seg også fremmed for den andre at han fikk den ubendige følelsen av å knipe øynene sammen hele dagen. I journalen heter det ifølge Eikemo at “han står mest på korridoren på E, som tidligere med øynene krampaktig lukket”. Men Jens Christian spør av og til etter brillene sine. Da pleieren spør hva han skal med briller, han som stadig går med øynene lukket, sier han at han kanskje vil finne noe å lese, kanskje noe av Nietzsche.

"(...)Eg æ so trøytt å færemo,å inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, å fær de inkji,undi jori so mune de renne(...)Eg va meg i auromheimi i mange nettar å trå de veit gud i himerik, hossi mang ei nau eg såg(..)», sier en Olav Åstesson i Draumkvedet. Fastlegen søkte meg etterhånden inn til poliklinisk vurdering ved Psykiatrisk klinikk. Men jeg fikk aldri noen egentlig vurdering, bare et møte med en brautende sykepleier.–Hva om man går til grunne i ventetiden, sa jeg .-Det bør man helst ikke gjøre svarte sykepleieren. Jeg tenker på gamle, gode Ludvig Holberg: -Mannen døde, men feberen ham forlot. Jeg klaget på manglende behandling til Fylkesmannen, men hørte ikke et pip. Godt da at det kjennes ut som jeg er litt bedre.

Men jeg våkner fremdeles utpå natta. I et fremmed værelse. Ute er det mørkt. Jeg føler meg svimmel, og vil kaste opp. Jeg småspringer inn på toalettet. Der segner jeg om ved klosettskåla, og velter alt mageinnhold ut av meg. Det kjennes som om innvollene forlater meg. At jeg forlater meg selv. Det kjennes godt. Som en slags frihet. Skyld og skam skaper en sterk følelse av å være usynlig, i noen grad også et ønske om å gjøre seg usynlig, for eksempel gjennom selvdestruktiv atferd som rusmisbruk og spisevegring, i noen tilfeller, som i mitt, også om å få revansje på ordentlig, slik Karl Ove Knausgård har formulert det i bind 5 (2010:229): «(…) Hør på mitt bankende hjerte din forpulte, lille, imbesile dritt. Hør hvor det slår! Se på meg. Se kraften jeg har! Jeg skal knuse hver jævla en av dem (…)». For meg ble revansjen å trene meg stor og sterk med et armeringsjern stukket i to malingsbøtter med sement. Men sårbarheten ble jeg aldri kvitt.

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv. Hos guttene er det ofte omvendt; eksessiv rus, uvettig bilkjøring og voldelig atferd, i et desperat t forsøk på å utligne den underlegenhet han føler i forhold til andre.

I lokalavisa sto det om en fordrukken umulius som hadde blitt sendt hjem fra togstasjonen i Stjørdal. I taxi. Når Staten og de syv dvergene ved NSB og Politiet ikke klarer å håndtere en person, overlater de til ham en enslig drosjesjåfør, gjerne en kvinnelig sådan. Jeg tenker i den sammenheng tilbake til da jeg jobbet som ferievikar på Rotvoll asyl for rundt 40 år siden. Da hendte det ikke sjelden at politi kom to, tre mann med et arme menneske i håndjern mellom seg, en person, gjerne i hundrekiloklassen, som de så slapp løs fra lenkene og i armene på en spinkel sykepleierske på 50 kilo som den naturligste ting i verden.

Derfor synes jeg rettskommentator Inge D. Hansen i Aftenposten leverte den klokeste refleksjonen i Valdressaken denne uka: "(...)Et spørsmål vi på tilhørerbenkene stiller oss, er hvordan en ung pike på 13 år kan dø som følge av avmagring. Hvordan kan det gå så langt at en 13-åring kan dø av sult uten at noen myndighet fanger henne opp i tide? Så er det opp til Valdres tingrett å avgjøre om moren saboterte myndighetenes forsøk på å hjelpe datteren(...)".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt