Kommentar

Snikturbanisering

Tusenvis av oslofolk sto forrige helg to timer i kø for å prøve noen andres religiøse hodeplagg. Hva hvis det hadde vært en hijab?

– Hva er det som skjer her?

Mannen i femtiåra ser spørrende på en gjeng tenåringsjenter. Kanskje ikke så rart, siden køen de står i, kveiler seg rundt hele Spikersuppa, forbi skulpturen av Henrik Wergeland, før den forsvinner inn i et hvitt plasttelt dekorert med fargerike tepper.

– Det er turbandagen, svarer jentene blidt.

Mannen ser skeptisk ut, mens jentene forklarer at i andre enden av køen skal de få prøve hvordan det er å gå med turban.

– Hvorfor det? svarer mannen forundret.

Annerledes

Folk som besøkte Oslo sentrum forrige lørdag, ble møtt av lukta av kikertcurry og søt chai, lyden av sitarmusikk og synet av tusenvis av osloboere ikledd fargerike turbaner. ­Turbandagen har blitt en årlig begivenhet i hovedstaden, og i år sto folk over to timer i kø for å få prøve sikhenes religiøse hodeplagg. Jeg var en av dem, og forstår godt at flere forbipasserende hadde behov for å spørre hvorfor.

«Alle er annerledes» er turbandagens slagord. Sikhene påstår til og med at Norge er verdens beste land å være ­annerledes i. Men ville nordmenn stått flere timer i kø for å prøve en hijab?

Likestilling

Mens køen snegler seg framover, serverer en frivillig med velfrisert skjegg og oransje turban krydret snacks fra små pappbegre. En annen ­deler ut brosjyrer med informasjon om sikhismen og deres tradisjoner. Én beskriver turbanvett-
reglene, som blant annet sier at røyking, alkohol og turban ikke hører sammen.

«Hvorfor turban?» spør en annen av brosjyrene, og svarer at turbanen er som en krone alle har rett til å gå med. Det representerer likestilling på tvers av kaster, i et India der hodeplagget tradisjonelt var reservert for de kongelige. Å ha på seg turban innebærer «å elske alle, oppføre seg solidarisk, være ærlig, ydmyk og være generelt awesome».

Prøv hijab

Det finnes en internasjonal hijabdag – nemlig 1. februar. I år hadde muslimske kvinner i Malmö rigget opp et telt der de som ville, kunne prøve en hijab, stille spørsmål til hijabbrukere og få godteri.

– Målet er at vi vil vise at vi ikke bruker slør fordi vi blir tvunget av en mann. Vi har valgt det sjøl, sier Kashifa Khan, en av kvinnene bak arrangementet, til avisa Sydsvenskan.

Selv om mange var nysgjerrige, forteller kvinnene om flere negative tilbakemeldinger. Khan sier de respekterer at det finnes ulike meninger om hijab, men at de samtidig prøver å forklare på en hyggelig måte hva som er ­begrunnelsen for deres valg.

– Vi tror det er bra for andre å kunne mer om det, sier hun.

Ufarliggjøring 

Å ta på seg hijab er en mye større symbolhandling enn å tre en turban ned over ørene. En turban er kjønnsnøytral og ukontroversiell. En ­hijab er politisk.

Likevel hadde det vært interessant å prøve hijab. Ikke nødvendigvis for å kjenne hvordan det føles å ha den på, men fordi det ville vært en god arena for å møte folk du ikke omgås til daglig på en uformell måte.

Turbandagen er et godt eksempel på hvordan du kan ufarliggjøre annerledeshet. Arrangementet bruker åpenhet og humor til å bygge ned skiller mellom mennesker. Sikhene kunne flottet seg med ord som integreringstiltak og religionsdialog, men skriver i stedet at «det er helt konge å få gå med krone hver dag, syntes du ikke?» Jentene i køen svarte for øvrig «det er kult» når de fikk spørsmål om hvorfor de ville prøve turban.

En selfie med hijab hadde nok generert flere spørsmål enn likes på Facebook. Men kanskje kunne en hijabdag hjulpet oss til å forstå mer av hvorfor noen bruker det religiøse hodeplagget.

Blikk

Stoffremser i alle regnbuens farger er stablet i sirlige bunker. Ei jente fester en perle i panna mi, før to menn med langt skjegg strekker stoffet, kveiler det opp i en bylt og sender meg videre. Snart sitter jeg i et nytt telt klar for å bli ikledd turban.

– Hold denne, sier turban-­eksperten, og rekker meg enden på det rosa tøystykket. Så ruller han stoffet nennsomt rundt ­hodet mitt. Han stryker, strekker og strammer, før han til slutt ser på meg og sier: «Veldig fint!»

På vei ut av teltet hilses jeg med: «På gjensyn, deres majestet!»

Jeg tar trikken hjem med turbanen på. På butikken prøver folk å late som ingenting, selv om de kikker. Jeg lurer på hvilke blikk jeg ville fått hvis hodeplagget var en hijab.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar