Kirkemøtets manglende fullmakt

Hvorfor er undertegnede og mange med ham så enige om at Kirkemøtet har feiltolket sin fullmakt i liturgisaken? Vårt syn og sikkerheten på at vi har rett bygger både på fakta og på resonnement.

Faktum 1: Kirkeloven fordeler oppdrag og myndighet på de tre forvalningsnivåer innen Den norske kirke: menighet, bispedømme og kirkemøte. Om menigheten («menighetsmøtet») sier loven: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenestlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse». Håndboken for menighetsråd stadfester denne avgjørelsesmyndighet.

Faktum 2: Høyesterett har kommentert loven i en dom av 1987 der tre menigheter hadde saksøkt staten fordi de var blitt påtvunget en liturgi de ikke ville ha. Selv om de ikke fikk medhold – fordi Grunnloven hadde en paragraf som ga Kongen suverenitet i slike saker – sier Høyesterett likevel at menighetene ut fra lovens forarbeider og ordlyd har en god sak. Med andre ord: Kirkeloven ble forstått rett av menighetene! Det er den samme forståelse det står om i dag.

Faktum 3: Et av reformasjonens hovedanliggender var å endre på det forhold at paven og kirkemøtene hadde ubegrenset makt over menighetenes tro og liv siden lokal selvbestemmelse ikke eksisterte. Derfor har bekjennelsene klare ord om både rett og plikt for menighetene til å foreta egne vurderinger og, om nødvendig, sette seg opp mot overordnede kirkelige myndigheter (biskop, kirkemøte), dersom de vurderte situasjonen slik.

Faktum 4: Det er faktisk slik at noen menigheter ikke har innført alle de liturgier som er blitt forelagt dem. Det er akseptert av både vedkommende biskop og Kirkerådet.

Som i offentlig forvaltning ellers viser også Kirkeloven at den står for et maktfordelingsprinsipp. Det er både et sunt og et fornuftig prinsipp. Det hindrer at makten på ett nivå tiltar seg friheter den ikke har og tar for raske avgjørelser i saker som bør ha en refleksjon på flere nivåer.

For meg ser det ut som om Kirkemøtet uten å ha vært oppmerksom på kirkelovens ordlyd og forståelse, rett og slett har trodd at man satt med «all makt» i denne saken og fattet vedtak om innføring av den nye ekteskapsliturgien i alle landets menigheter. Den myndigheten hadde de altså ikke. For den har menighetsmøtene. Derfor har Kautokeino, Eiken og Nærbø handlet korrekt.

Det forstemmende er at så mange menighetsråd legger seg helt flate for bispekontorenes ganske så solide press på at de skal bøye seg for deres pålegg og derfor viker unna for å gjøre en skikkelig jobbe med å undersøke saken. "Vi gjorde bare det vi fikk ordre om," er et tynt forsvar for å slippe å gjøre sin plikt.

Ths.P.Randulff, Nærbø

Tidl. sokneprest Jelsa