Annerledespartiet

Når KrF i dag åpner sitt landsmøte i Trondheim, er det et parti­ som står i spagaten mellom et krympende grunnfjell og et sårbart fornyelsesprosjekt.

For bredt

Flere i KrF som drømmer om et stort kristen­demokratisk parti, mener faktisk at partiet i dag favner for bredt. Det høres paradoksalt ut – men de sikter da til at partiet for­søker på det umulige: Å favne et fragmentert Kristen-Norge der flere grupper gjensidig utelukker hverandre – fra israelsvenner til changemakere, fra radikale i asylpolitikken til konservative i familiepolitikken.

Dette sies fra ulike fløyer i partiet: Så lenge man ikke tar et ­tydelig valg, ender alle opp misfornøyde. At det nå er så ­utmattende at det like gjerne kunne vært greit med en ordentlig fløykamp, der noen vant og noen tapte – slik at stillings­krigen kunne ta slutt.

Folkekirken

Flere peker på to trekk ved samfunnsutviklingen som utfordrer partiet funda­mentalt. I tillegg til den fragmenterte kristenheten som nå bare består av en rekke subkulturer­, har Den norske kirke blitt gjennom­gående liberal. KrF står da som politisk parti igjen med standpunkter som kirken har forlatt, for eksempel i synet på ekteskapet. Det skaper en gjen­sidig fremmedgjøring 
mellom KrF og store deler av folke­kirkemedlemmene. Samtidig blir KrF for enkelte medlemmer og tillitsvalgte den «trygge havn» som holder på konservative standpunkter når kirken svikter.

Kristendemokratiet

Mens store deler av partiet ønsker et rendyrket kristendemokratisk parti og allmennetiske ­begrunnelser for politikken, er det dem som mener man da står i fare for å tape partiets «kilde» – kristendommen og dypest sett ­Bibelen. Kan man bevare sin egenart hvis man utelukkende bygger politikken på foranderlige sekulære ­argumenter? Disse står da i motsetning til de kristne­ argumentene­, som oppleves uforanderlige.

I store deler av partiet og helt inn i partiledelsen oppleves det som åpenbart at partiet ikke kan overleve dersom lavkirkelige og frikirkene er partiets eneste målgruppe. Men likevel er en årelang kritikk fra flere internt at partiet opererer med A- og B-velgere.

Det er altså fundamentale motsetninger i tilnærmingen til partiets grunnlag og formål. Kristelig Folkeparti kommer ikke forbi å måtte betone det første ordet i partinavnet – for å finne relevansen til det andre ordet. Hva betyr det å være et parti med kristent fundament i vår tid? Og hvordan kan dette være relevant for mange norske borgere?

Den røde tråden

«Han har mange gode ansatser til å fornye partiet, men det blir så halvveis». Det sier en sentral KrF-er som mener ledelsen bare ser på ideologi som grunnopp-
læring – ikke noe som kan skape en vitaliserende og bred diskusjon for partiet. Fra ulike deler av partiet uttrykkes faktisk det samme savnet: Den røde tråden mellom enkeltsakene. Om noen saker lykkes, blir summen uansett for ullen.

At partilederen for kort tid ­siden skapte forvirring om partiets holdning til kjønnskategorien «hen», mener flere handler om manglende ideologisk trygghet. Det skulle nærmest vært umulig å oppfattes utydelig på et så sentralt område. Og både de som ble skuffet over partilederens deltakelse i Pride, og de som opplevde det som et modig og viktig grep, er samstemte om at det er et ­problem hvor sterke og symbol-
ladede slike handlinger fra ledelsen blir. Så lenge de lange linjene og samtalene om viktige spørsmål mangler, blir det for uforutsigbart hva partilederen til enhver tid gjør, og hvilket prosjekt det er en del av.

Flerreligiøst samfunn

Når senterpartister som har høy selvtillit om dagen, terger KrF-ere med at de burde blankpusse kristenprofilen slik Sp har gjort med distriktspolitikken, har de mye rett i det. Men profilen må naturligvis redefineres.

Det skulle være mer behov enn noen gang for et parti som er opptatt av religionens plass i samfunnet. Norge må tenke­ nytt om religionens plass i samfunnet.­ Hvorfor er ikke KrF på banen her? Hvorfor ser ikke partiet muligheten til å bygge sitt omdømme og utvide oppfatningen om hva et parti med lavkirkelige røtter kan være i vår tid, hva det kan forstå av religiøse strømninger, religiøs ekstremisme, fremmedfrykt og polarisering?

Når Ap-nestleder og muslim Hadia Tajik står frem som varm forsvarer av K-en og nesten snur landsmøtet, avdekker det en økende interesse for og diskusjon om den kristne kultur­arven, dens plass og relevans inn i fremtiden. Også på høyresiden er det en økt bevissthet om kulturarven vår som en viktig plattform 
for flerreligiøs dialog.

KrF burde grepet det multireligiøse samfunnet som sin største mulighet siden kontantstøtte­debatten på nittitallet. Men i ­stedet jobber partiet videre med kontantstøtten.

Det er som om noe i samfunnsutviklingen ikke fanges opp av KrF. De sitter ironisk nok og ­føler på en berøringsangst, skolert som de er til ikke å sitere Bibelen når de snakker om politikk.

Populær, ikke annerledes

I dag har KrF en leder som er ­populær langt utenfor KrFs ­velgermasse. Han er sympatisk. Moderne. Med sine skarpe obser­vasjoner og selvironi er han dessuten genuint morsom. Er det en sovepute for partiet? Enkelte mener Knut Arild Hareide har langt større handlingsrom enn han selv tror, men kanskje oppfatter han seg å være valgt inn på dette mandatet: Å balansere, ikke forandre. Nå manøvrerer han mellom ulike retninger og visjoner – uten å ta et tydelig valg og vise vei.

Annerledesheten er det KrF har – det er det partiet må jobbe med. Kristen-imaget som i dag oppleves begrensende, er samtidig den eneste muligheten til å skille seg ut og bli tydelige.

Nok en folkelig partileder har ingen bruk for. Slik det er nå, slår Knut Arild Hareide vitser mens Trygve Slagsvold Vedum ler hele veien til valget.