Bedre mennesker?

Etter at Aksel Braanen Sterri i et intervju med Minerva sa at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv, har debatten fortsatt i Vårt Lands spalter.

Jeg går med en følelse av at et eller annet argument mangler for at Sterri skal få et godt svar på en av sine hovedutfordringer: Nemlig hans stadige søken etter å gjøre mennesket bedre.

Denne impulsen har fått et filosofisk utslag i den såkalte «transhumanismen». Mandag denne uken skrev professor i filosof, Einar Duenger Bøhn, dette i et forsvar for transhumanisme på nettstedet forskning.no. «Hvis vi kan forbedre mennesket, så bør vi forbedre mennesket, men vi kan forbedre mennesket, så derfor bør vi forbedre mennesket.»

Bisart

Mange transhumanister er genuint i stuss over kritikken de møter: Er vi ikke alle transhumanister, spør de? Kanskje kan noen av forslagene virke bisarre: Kjemikalier for å gjøre oss mer empatiske, tilslutning til doping, ønske om å avle frem mennesker med høyere IQ. Men gjør ikke vi andre allerede det samme? Er ikke siste skrik på barnefronten å sørge for at barn for mer vitamin B12 enn det som naturlig finnes i morsmelk – for å bedre barns motoriske utvikling?

Vi som er kritiske til transhumanismen, gjør klokt i å erkjenne at vi følger med et stykke på veien. Vi vil kurere sykdommer og sørge for at barn blir så intelligente som mulig. Vi har for lengst forlatt tanken om det «naturlige» mennesket.

Så hva er forskjellen? For transhumanistene er fokuset for menneskeforbedringen ofte våre evner intellektuelle og fysiske. Det som truer oss, er sykdom, død, manglende intelligens, en uheldig kjemisk balanse i hjernen. For dem er spørsmålet om menneskets moral ofte et spørsmål om kunnskap. For å si det med Sokrates: Den som vet det rette, gjør det rette.

Det grunnleggende

For meg er det grunnleggende som truer oss, det man i teologien vil kalle synd.

Menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død. For meg fanges spørsmålet om menneskets moral best av Paulus maksime: Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Transhumanistene kan leke seg med sine tankeeksperimenter: Hvis det fantes en medisin mot Downs syndrom, som man kunne gitt gravide, hva ville du da gjort? Men den faktiske virkeligheten her og nå er at en slik medisin ikke finnes. Spørsmålet tankeeksperimentet skal ­belyse, er i hvor stor grad vi skal legge særskilt til rette for abort – som utfordrer både fosterets menneskeverd og vår vilje til å beskytte svakt liv. Et av problemene er tilbøyeligheten vi alle har til å rangere mennesker etter evner – der parametrene velges slik at vi selv normalt havner nær toppen.

Over grenser

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal bevare det som er bare fordi det er, når det kan bli bedre. Det betyr ikke at vi ikke bør trå varsomt frem for å unngå dårlige irreversible skritt», skriver Bøhn i sitt forsvar for transhumanismen. Men nettopp fordi de fleste av oss følger med et stykke på veien, og aksepterer teknologi som et hjelpemiddel for å forbedre mennesket, signaliserer transhumanismen noe mer: En vilje til å tråkke over grenser for å nå målene.

Det er den innstillingen som gjør at varsellampene ikke lyser når logikken i argumentet åpner for drap på nyfødte, eller når forslag om tvungen moralmedisinering ikke fører til umiddelbar uro over hvem som skal ta beslutningene, hva slags moral som skal løftes frem, og hvordan syndige mennesker vil forvalte et slikt regime.

Ny teknologi

Om medisinen mot Downs engang ­likevel skulle komme, tar jeg gjerne den diskusjonen da. Kanskje er jeg for. Jeg frykter ikke ny teknologi. Men den bør fremkomme som et resultat av forsøk på å løse våre konkrete problemer.

Og anvendelsen av den bør ikke innebære at vi må gå – bokstavelig talt – over lik. Det vil nemlig ikke gjøre oss til bedre mennesker.

Først publisert i spalten Ideologi i Vårt Land, 27. april 2017.