Norge trenger flere som Sana

Organisasjonen Islam Net har siden starten fått solid kritikk for sin fundamentalistiske ungdomsmisjonering. I påsken besøkte jeg deres årlige fredskonferanse.

I en muggen plastikkhall sør i Oslo satt ungdom ned i 12-årsalderen. De hadde betalt penger for å høre internasjonalt kjente YouTube-sjeiker. Rommet var mørkt, scenen opplyst med fargerik jallapynt, og kjortelkledde, langskjeggete menn messet gjennom høyttalerne.

Dette er apologeter som kombinerer maktarroganse med skam. Du er ikke en skikkelig muslim hvis du aksepterer menneskerettigheter, liberalisme eller feminisme. Guds lover står over alle disse nymotens påfunn.

- Å be om likelønn er latterlig, hvorfor ikke be om mer lønn? Det er jo tross alt kvinner som gjør alt arbeidet hjemme, sa sjeik Haitham Al-Haddad. Den stakkars jenta som hadde stilt spørsmålet måtte reise seg opp, og svaret hans fikk publikum til å le.

Å påføre noen skam er en effektiv regulator. Trosopplæring uten åpning for å forstå religionens plass i samfunnet og samfunnets plass i religionen, er potensielt farlig. Fromme, men intellektuelt kastrerte muslimer, kan la seg friste til ekstremisme.

Dokumentarfilmen Den norske islamisten avslørte gode intensjoner med elendig resultat. Skam avler hat og selvhat.

Menneskesyn. Den svært populære ungdomsserien Skam har på kort tid klart å gjøre mer for norske muslimer enn Islamsk Råd Norge. NRK har i fire sesonger gitt befolkningen innblikk i helt vanlige ungdommers liv.

Skam kan styre liv i unødvendig stor grad, og tabuene som løftes frem fungerer som sosialmedisin. Vi klarer ikke å skamme oss kollektivt når vi ser hvor hardt og urettferdig skammen rammer individet. Da får vi medfølelse og aksept.

Det er ikke mulig å unngå å lide med Nora når hun mistenker sovevoldtekt. Man kan ikke la være å glede seg med Isak og Even når de endelig får hverandre. Når Sana ber Vilde begrense detaljene om sitt sexliv, blir det stille. Er det kanskje en grense for hva som er privat? Den grensa oppdager de sammen, og gjengen aksepterer hverandres forskjeller.

Mens livets realiteter ruller over skjermen utfordres vårt menneskesyn. Verdiene trer frem. Ingen er egentlig skamløse, men vi trenger ingen kollektiv skam. Ingen er sine problemer.

Trygge muslimer. Før jul tok vi i Rabitamoskéen imot tekstforfatter Julie Andem og resten av Skam-redaksjonen til omvisning og samtale. Det gledet mitt hjerte å møte en så fordomsfri gjeng med modige spørsmål. Hvis noen skal utfordre skambelagte tema på en nøytral måte, krever det troverdighet. Skam er ikke propaganda, slik Hans Rustad i document.no hevder. Skam er dannelsesunderholdning.

Studenten Iman Meskini, som spiller Sana Bakkoush, er en av Rabitas ungdommer. Norges Unge Muslimer (NUM) består av mange som henne. De lever som ungdommer flest og er trygge på sin muslimske identitet. Hijab eller ikke hijab, det er vennskap og verdier som binder dem sammen.

Lederne av moskeen har jobbet aktivt i over 25 år med å hjelpe barn og ungdom til å balansere. Kombinasjonen norsk og muslim er ikke så motsetningsfylt som mange ser ut til å tro. Det er det vi lærer bort ved å vise hvordan.

Jeg oppfordrer flere foreldre og lærere å besøke både Islam Net og Rabitamoskéen - og å se på Skam. Det er din voksenplikt å følge med på hva som skjer med ungdommen. Allerede etter første episode mottar jeg flere henvendelser enn til vanlig. Folk vil vite mer.

Ungdom trenger mye voksen tilstedeværelse. Voksne som er tydelige og tåler. Norske muslimer som tar ansvar for en ikke-voldelig trosopplæring. Voksne som ikke påfører skam. Trusler om helvete er ikke annet enn psykisk vold og barnemishandling. Alt for mange bærer den skrekken i kroppen for resten av livet.