Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.

Bat Yeor har skrevet om hvordan det gikk til i: «The Decline of Eastern Christianity Under Islam: From Jihad to Dhimmitude: Seventh -Twentieth Century», 1996.

Europeisk historie i middelalderen til i dag, bør alle kjenne litt til som har gått på gymnas eller videregående skole. Jeg vet at mange har undret seg over hvordan det gikk til at kristen tro og kultur så raskt forsvant etter det muslimske stormløpet mot vest og nordover fra Mekka på 6-700-tallet.

Stormløpet ble til slutt stoppet av Karl Martel ved Poitiers i Spania i 711. Historikere ser på dette slaget som et vendepunkt i en av de viktigste epokene i verdenshistorien.

En tysk-polsk allianse vant i 1683 utenfor Wien en like avgjørende seier i nordøst. Den gjorde slutt på den to måneder lange osmanske beleiring av Wien. og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.. Vest-Europa ble forskånet fra å bli tvangsomvendt til islam, og forble et «kristent» kontinent.

Negative sider ved de imponerende muslimske militære erobringene før 1683 ble nevnt i historiebøkene, men mest i fokus var den muslimske kulturs store bidrag, både ved å ta vare på arven fra den klassiske oldtid, og ved islams egne kulturelle bidrag. Det er bare en del av sannheten. Virkeligheten for de kristne og jødiske samfunn i disse nære områdene var katastrofale.

I 1996 kom det førnevnte historieverket på markedet av den meritterte historikeren Bat Yeor. Det gir et innsyn i hvordan det gikk til at den den kristne tro med våpenmakt og med list og lempe nesten ble utradert i løpet av noen hundreår i Middelhavsområdet. Det bør Europa ta lærdom av i dag da vi står overfor en liknende trussel.

I dette epokegjørende verket analyser hun strategiene og dogmene til jihad og beskriver med bred penn historien til jødene og de kristne som kom under islams dominans. Forfatteren er en pioner på et jomfruelig forskningsområde der hun har lansert det fruktbare begrepet “dhimmitude: «In this study, Bat Ye’or has included a documentary section illuminating the process of Eastern Christianity’s Islamization. In two waves of Islamic expansion, the Christian and Jewish populations of the Mediterranean regions and Mesopotamia, who had developed the most prestigious civilizations, were conquered by jihad. Millions of Christians from Spain, Egypt, Syria, Greece, and Armenia; Latins and Slavs from southern and central Europe; as well as Jews, were henceforth governed by the shari’a (Islamic law). A knowledge of this historical background is essential in order to understand contemporary events.

Dette temaet har blitt tatt opp av dr. Rachel Suissa på SMAs siste hjemmeside: Den arabiske erobring av de kristne samfunn i Midtøsten, Nord-Afrika og Sydøst-Europa fra 600-tallet og utover «ville ikke vært mulig uten ulike former for passiv medvirkning fra innbyggernes og deres lederes side», skriver hun: «Her ser vi nok et eksempel på hvordan naiv og humanitært begrunnet hjelpsomhet basert på følelser og ønsker om å fremstå som fredsnasjon, leder oss inn i en felle hvor vi kynisk utnyttes fordi vi ikke har en politisk ledelse med evne til innsikt og mot til å si stopp selv når bedrageriet er åpenlyst.  Skalkeskjulet er igjen en tro på at ikke hele innsatsen er bortkastet.  Men det er den.» - - - - -

«Også i dag er vårt samfunn tydelig påvirket av trusselen om islamsk terror.  Det ferskeste eksempel fra Norge er at politiet i en norsk bygd på Vestlandet har gått til det skritt å forby barnetoget å gå langs riksveien 17. mai av hensyn til en tenkt fare for terrorangrep.  Det er slik terroristene med vår hjelp gradvis får innflytelse over liberale samfunn».

Et leserinnlegg i en israelsk avis i forbindelse med den tradisjonelle lovprisning av mulimske terroristers handlinger, er realistisk for dem som bor i en del sentral-europeiske byer eller hvor som helst i Israel, som nesten daglig opplever terrorangrep fra hjernevaskede unge muslimer - med kniv, saks, steiner eller bil:

Leserinnlegget om en tigere og en hjernevasket terrorist hører hjemme i fiksjonens verden, men er relevant på bakgrunn av situasjonen vi står i i dag med utallige bestialske kniv- og bildrap i vestlige land, ikke minst i Israel. Det lyder slik: «Hvis du slipper inn en tiger i ditt hus, mater den og behandler den pent, men så opplever at den angriper og dreper deg, hvem har da skylden? Du eller tigeren? Det er uten tvil din feil. Tigeren oppfører seg bare som en tiger. Like lite som du kan bo sammen med en tiger i ditt hus, like lite kan du ha muslimske fanatikere boende i ditt land. Uansett hvor pent du behandler dem, eller hvor mye penger du støtter dem med, så vil de til slutt angripe deg og forsøke å drepe deg. Dette er tigerens og den unge hjernevaskede muslimske terroristens iboende natur. Begge kan trolig like lite forandre seg». De må stenges ute på et eller annet vis.

Tigeren er riktignok enklere å identifisere enn terroristen. Men det kan få katastrofale følger for en kultur som ikke greier å stenge terroristene ute fra sitt territorium. Det viser europeisk historie fra 6-til 1900-tallet. (på Balkan) Om resonnementet holder, avhenger av premisset om at fanatiske muslimers iboende natur er å drepe folk i Vesten som ikke tror på Allah, og at de, som tigrene, ikke kan forandre seg?

Mange vil nok hevde at premisset ikke holder, og det mener også de fleste vestlige partiledere og parlamentarikere, med unntak av noen få på den politiske høyresiden, som f.eks. president Trump, Geert Wilders og Le Pen. De vil stenge grensene for voldelige muslimer.

Muslimer og tigre har ulik natur, og de fleste tenker nok som Arnulf  Øverland skrev i diktet sitt: «Så onde kan ikke mennesker være». Det finnes da vel skikkelige folk blant muslimske terrorister også!

Det politisk korrekte syn er å  fortsette som før å ta inn flyktninger fra krigsherjede områder og håpe at god integrering til slutt vil gjøre alle til lojale samfunnsborgere.

På høyresiden sier de om dette tankesettet som Øverland sa til de naive i hans samtid: «Barn, dere har ennå meget å lære». Jøder og kristne i middelalderen måtte «learn it the hard way». Det ser det ut til at Europa i dag også må gjøre.