Verdidebatt

Messi som religiøs erfaring

Kan verdens beste fotballspiller lære oss noe om Gud? Ja visst, med litt assistanse fra dikteren R. S. Thomas.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DEN WALISISKE TEOLOGEN og dikteren R. S. Thomas (1913-2000) skrev trofast om Guds fravær. Og iblant om de få gløttene der han likevel kjentes nær. Han fant gjenskinnet etter disse glimtene i det walisiske heilandskapet og langs kysten med fuglene, tidevannet og bølgeslagene. Slik fant han en åpning. Gud kunne skrives frem. Varsomt og møysommelig. I fjor høst ble han gjendiktet til norsk av Hans Johan Sagrusten. I «Den tome kyrkja» heter det:

Dei la denne fella av stein
for han og lokka han med talgljos,
som om han skulle koma inn frå mørkret
lik ein kjempestor nattsvermar og flakse ikring der.
Å, han hadde brent seg
før i flammen til menneska,
flykta og etterlate seg grunnen
i to. Han vil ikkje koma meir
dit vi lokkar han. (…)

Vi gjenkjenner flere av hans hovedmotiv: det skjøre, forræderske. Den nagende fornemmelsen av en Gud som gjemmer seg og aldri dukker opp via rekvisisjon. Men også: Håpets forutsetning i det uutsigelige.

For slik er den religiøse erfaringen. Den er aldri fullendt. Den kommer aldri helt frem, men oppfylles av sitt fravær.

Hvilket bringer meg til en liten argentiner. For ordens skyld: Lionel Messi er ingen helgen og står meg bekjent ikke i noe nærmere ledtog med Gud enn andre fotballspillere. Hans plettfrie image og vandelsattest skyldes først og fremst vel gjennomførte branding-strategier.

Likefullt har Messi et metafysisk potensial som i korte blaff kan gi oss et skimt av den store livsånden bak.

Dette er den definerende forskjellen på Messi og hans fremste rival Cristiano Ronaldo. Portugiseren er like blendende og kan i inspirerte øyeblikk påkalle noe av den samme agen. Men disse ferdighetene, hvor fremragende de enn er, kan stadig forstås innenfor fotballens tradisjonelle fortolkningsramme.

Det er her han og Messi skiller lag. Ronaldo kan i teorien starte en fotballskole og innlemme de håpefulle i terpingens fortjenester. Triksene hans kan, gitt en heldig fysikk, læres vekk.

Det kan ikke Messis. Det blir riktigere å si at de bare oppstår; spontant i øyeblikket, som om døra til det hinsidige står på gløtt og noe smetter over dørstokken. Vendingene er ikke bare kjøtt i bevegelse, men har også et innslag av … lys. Det er dette som er gåten Messi. Han kan ikke forklares innenfor i en fysisk forståelseshorisont alene. Den som prøver vil før eller siden begynne å stange. Talentet har en metafysisk dimensjon.

Dette forsynet gjenkjenner vi også hos Michael Jordan, som ikke bare kunne hoppe høyest, han kunne også henge der litt lenger enn alle andre. Tilsvarende med Roger Federer, Andrea Pirlo og Zinedine Zidane. Uansett hvor fort det går, så er bevegelsene deres yndige og grasiøse – aldri stresset. Det er som om de beveger seg langs en annen tidsakse.

En religiøs erfaring kan være så mangt. R. S. Thomas fant spor av Skjønnheten blant åser og lier i Wales. David Foster Wallace har beskrevet Federer sin kropp som en blanding av kjøtt og lys («a creature whose body is both flesh and, somehow, light»). Karl Ove Knausgård skriker av henrykkelse hver gang dobbeltgjengeren til Franz Kafka, Real Madrid-spilleren Angel Di Maria åpner opp en forsvarsrekke med en umulig pasningsvariant.

«Dei lokka han med talgljos», skrev R. S. Thomas. Som om nåden var et sirkusnummer man sendte bud på. Søndag ble Messi kåret til VMs beste spiller. «Hva!? Vi har jo knapt sett ham!», protesterte mange. «Han har ikke vært dominerende nok!», fortsatte de.

Synlighet? Dominans? Jeg smilte og sendte en tanke til R. S. Thomas. Skulle liksom vinneren skylde oss å flakse omkring som en kjempestor nattsvermer?

(Trykket i Vårt Land, 18. juli 2014.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt