Livsfjern teologi

I kommentaren Nådens anstøt (VL, 21. april) kommenterer Åste Dokka én setning i boka mi, Eg slepper deg utan at du velsignar meg. På dette tidspunktet i boka skildrer jeg et klart øyeblikk, hvor jeg rett nok anlegger et nytteperspektiv på troen min: Om jeg ikke får noe ut av troen min, kan jeg vel droppe det? Dokka mener at dette vitner om et stort symptom i tiden: Gud er et middel, den troende gir bestillinger til Gud som så skal oppfylle bestillingene.

Overraskende posisjon. Dokka vil gi slipp på investeringslogikken, men det er vanskelig å forstå hvilke andre mulige begrunnelser for hvorfor et menneske tror, eller nettopp ikke tror, hun opererer med: Hun trekker Gud inn som et slags God-in-the-gaps: Gud er det ikke-forklarbare, Gud er anstøt. Hun mener hensikten med å tro på den kristne Gud bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjonaliteten. Det er en overraskende posisjon fra en TF-teolog, et fakultet der alle menneskets livserfaringer nettopp trekkes inn i den teologiske refleksjonen for å vise at det kristne livet ikke innebærer et annet eller parallelt liv til det livet vi alle lever, tro eller ikke-tro.

I boken har jeg mange andre forståelsesmodeller for å forstå min egen tro. Men rett skal være rett: Et av dem er jakten på troens utbytte, ikke bare for meg og min person, men også andre troende. Jeg tviler på at det finnes troende som ikke en eller annen gang i livet med sin gud har stilt seg det samme spørsmålet.

Mange motiver. Jeg har ikke forsøkt å være normativ i min bok, jeg er bare ute etter å skildre min egen og andres begrunnelser for å tro. Jeg tror disse motivene er like mange som troende, selv etter at Dokka lanserer sine normative kriterier for hvilke begrunnelser for å tro som bør være akseptert og ikke.

Eskil Skjeldal