Verdidebatt

Hvor skal vi flytte grensen, Sterri?

Sett at vi var blant de velmenende legene på Sonnenstein. Ville vi slått på gassen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av Kristin Bliksrud Aavitsland og Eivor Andersen Oftestad

Aksel Braanen Sterri forskyver grensestener i debatten om menneskeverd, sist i Dagsnytt 18 på tirsdag, hvor tema var «Downs-syndrom-abort».

Diskusjonen handler, slik vi forstår Sterri, ikke om spørsmålet om mennesker med Downs syndrom er mindre verdt eller ikke. Diskusjonen handler om at kvinner har mulighet til å velge hvilke liv de setter til verden. Premisset er at kvinner selvsagt har lyst på barn med flest mulig muligheter, og da handler det om å skape så bra liv som overhodet mulig.

Denne tankegangen flytter en grensesten. Det handler ikke lenger om hva man ”ønsker”, men om hva man ”velger”. Alle foreldre har alltid ønsket seg funksjonsfriske barn, men de færreste foreldre har tenkt at dette er noe man kan velge. Ikke før nå.

Nå er denne tankegangen i ferd med å feste seg, noe Sterri selv brøyter vei for. Da følger neste spørsmål automatisk: ”Er det i det hele tatt moralsk riktig å sette et barn med Downs til verden?» Med ”valget”, ikke ”ønsket”, som premiss, er svaret kanskje allerede gitt.

I Dagsnytt 18 argumenterte Aksel Braanen Sterri for å gi kvinner så fritt spillerom som mulig til å bestemme hvilke liv de setter til verden. Samtidig ønsket han å ta fokuset bort fra sortering av Downs og andre funksjonsnedsettelser. Løsningen han foreslo var å flytte grensen for fri abort fra uke 12 til uke 20, 23 - eller uke 25. For, som han lett konkluderte: "Da er man kvitt problemet." Hvilket problem? Det språklige eller det menneskelige? Bak det abstrakte «25 uker» har alle kvinner som har båret frem et barn en erfaring av menneskelig nærvær gjennom sparkene i magen. Denne erfaringen endres ikke av å flytte noen abortgrense, selv om man språklig sett er kvitt problemet med sorteringssamfunnet.

Sett at Sterris forslag ble gjennomført som en utstrakt senabortpraksis. (Vi vet at NIPT-teknologien usannsynliggjør dette, men moralfilosofene elsker hypotetiske problemstillinger). En konkret oppgave ville da være å sette en kaliumsprøyte i hjertet på fosteret med Downs i uke 25, eller å fremkalle en fødsel og la den fortidligfødte babyen dø naturlig på skyllerommet. Hva skal man velge? Spørsmålet ble drøftet av Det etisk råd i Danmark i 2013. Åtte rådsmedlemmer var i mot kaliumsprøyte. Abort skulle være å avslutte en graviditet, ikke å avlive et foster. Syv anbefalte kaliumsprøyte, men mente allikevel at det var positivt om barnet ble født levende slik at foreldrene fikk oppleve livstegn hos barnet de hadde ønsket, men valgt bort. Kun ett medlem mente at det var avgjørende med en smertefri død. Vi antar moralfilosofene fra Blindern ikke ville vinglet slik, men gått inn for raskest mulig smertefri død. Spørsmålet de imidlertid burde stille seg er om de selv kunne satt den sprøyten, eller lukket døren til gråten fra skyllerommet. Hvorfor? Fordi dette handler om virkelighet og ikke om filosofiske problemer som løses på et skrivebord.

Overgangen fra «ønske» til «valg» reiser noen virkelige og umenneskelige problemstillinger. Et «valg» tas imidlertid ikke i et vakuum, det informeres av hele samfunnet rundt. I mellomkrigstidens Tyskland tok mennesker også individuelle valg som lignet på dem kvinner i dag stilles overfor, selv om teknologien som omga dem var grovere og mindre velutviklet. Noen kaller det for "hitling" når denne parallellen trekkes, og som Morten Horn nylig skrev på ytring.no, "den første som trekker inn Hitler i en debatt har tapt". Ingenting skjer på samme måte to ganger i historien. Nazistenes utrydding vil ikke kopieres. Men de tankene som muliggjorde nazistenens renskning er noe vi hele tiden er på vakt mot, slik man for eksempel er på vakt mot antisemittisme.

På en høyde utenfor den lille byen Pirna sørøst i Tyskland, ligger Schloss Sonnenstein. Her var i 1940 og 1941 åstedet for Hitlers eutanasi-program. I løpet av to år ble 15000 funksjonshemmede, demente og psykisk syke barn og voksne fraktet til Sonnenstein i grå busser og gasset i hjel. Da vi besøkte stedet for noen år siden, var det mest interessante og rystende verken gasskammeret eller Hitlers klarsignal som hang en ramme på veggen. Det var derimot den omfattende dokumentasjonen fra leger, jurister og andre eksperter som legitimerte eutanasi-programmet fra 1920-årene og fremover.  Deres argumenter besto av den samme typen fredelig, velment og logisk argumentasjon som den Aksel Braanen Sterri fører. Rasehygienikerne drev også med omskrivninger, abstraksjoner og hypotetiske problemstillinger. I regnestykket som summerte opp lykke, kom tilbakestående og demente ut på minussiden. Rasehygienikerne hadde folket med seg. For når folk i mellomkrigstidens Tyskland ble spurt, viste det seg at de ikke hadde så mye imot å slippe byrdene med syke og pleietrengende. Faktisk var foreldre ikke fremmede for barmhjertighetsdrap på egne barn.

Vi er oppdratt til å tenke at nazistenes effektive og velsmurte maskineri for utryddelse av medmennesker er uten sidestykke og ikke kan gjentas. Men stemmer det? Vår tids medisinsk begrunnede tro på at en funksjonsfrisk kropp er den høyeste (og eneste?) lykke, gjør at slagordet «aldri mer» klinger mer og mer hult.

Sterri er ingen einstøing som skal mobbes ut. Han er tvert imot en som setter ord på samfunnets praksis. Derfor er vårt spørsmål til deg, Aksel: Sett at du var blant de velmenende legene på Sonnenstein, ville du slått på gassen?

 Publisert i Klassekampen 21. april. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt