Bjørn Aakre

13

«Strengemusikken»

Det meste av lovsangen virker veldig innadvendt og melankolsk.

Publisert: 21. apr 2017  /  530 visninger.

I Vårt Land tirsdag 18 april vier avisen 4 sider til temaet ”Vekkelsesmusikken som sovnet”. Det er prisverdig at avisen belyser dette, fordi mange lurer nok på om det var en ”naturlig” innsovning eller en ”påtvunget søvn”. I all hovedsak er det frikirkelige landskapet refleksjonene knytter seg til. Noen av uttalelsene som kommer frem har jeg noen kommentarer til.

Ragnar Sjølie (nå 80 år) som har lang fartstid i kristen sang og musikk bidrar i artikkelen med mange kloke refleksjoner, og avslutter på en måte med et slags ”sukk” over røtter i Pinsebevegelsens sangtradisjon som er svekket.

Per Kjetil Farstad som er professor ved universitetet i Agder har brukt mye tid på temaet og er referert med en uttalelse: ”Strengemusikken appellerte til følelsene…men ble også forstått av mannen i gata”. Til dette vil jeg si at den moderne lovsangen appellerer minst like mye til følelser, - men blir neppe forstått av ”mannen i gata”.  Han sier videre: ”De fleste som har vært bekymret over utviklingen (av musikken) har nok slått seg til ro med at Kristus blir forkynt også i nyere musikkformer”. Det har jeg mine tvil om, mange har på ingen måte slått seg til ro med den ensidige, repeterende lovsangen. Dessuten oppfatter ikke jeg at ”Kristus blir forkynt” i de nye lovsangene, - han blir æret og tilbedt, men ikke forkynt. Forkynnelse har jo en utadvendt karakter, det meste av lovsangen virker jo veldig innadvendt og melankolsk/meditativ.

David André Østby som er lovsangpastor i Filadelfiakirken i Oslo bidrar med uttalelser som jeg har vanskelig for  forstå.  Han er 36 år og  har vokst opp etter strengemusikkepoken, og sier at folk forventer mer mangfold nå enn før i tiden. Ingen kan vel mene at den moderne lovsangen har tilført menighetssangen et større mangfold! Strengemusikken hadde  nok ikke spesielt stort mangfold mht musikkstil, men tekst/temamessig var mangfoldet meget omfattende. Østby argumentere også for at den moderne lovsangen er mer i takt med ”åndelige og kulturelle strømninger”. Jeg undres på hvilke strømninger han tenker på. Det profane musikklivet preges i dag av et enormt mangfold i stilarter, tekster, temaer og kulturelle uttrykk. Kor-bevegelsen er i vekst, og det virker som om ”hele Norge synger i kor”, - bare ikke pinsevennene. Selv om jeg på åttitallet var en lokal ”lovsangspioner” oppfatter jeg i dag det meste av lovsangen som et innadvendt, ekskluderende ”stammespråk”. Den dyrker dessverre også det musikalsk banale, med veldig forutsigbare akkordskjema.

Artikkelen som helhet synes jeg  handler for mye om musikkstiler, hvordan vi synger, - og i for liten grad om tema/tekst/innhold i sangene. Når det gjelder hva vi skal synge ser jeg det slik at de kristne sangtekstene må være :  Til Guds ære, til oppbyggelse og til omvendelse. Dette bør gjelde all sang, - med eller uten strenger, uavhengig av kultur, alder og musikkstil.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Utdødd sjanger?

Publisert rundt 2 år siden
Bjørn Aakre. Gå til den siterte teksten.
David André Østby som er lovsangpastor i Filadelfiakirken i Oslo bidrar med uttalelser som jeg har vanskelig for  forstå.  Han er 36 år og  har vokst opp etter strengemusikkepoken, og sier at folk forventer mer mangfold nå enn før i tiden. Ingen kan vel mene at den moderne lovsangen har tilført menighetssangen et større mangfold! Strengemusikken hadde  nok ikke spesielt stort mangfold mht musikkstil, men tekst/temamessig var mangfoldet meget omfattende. Østby argumentere også for at den moderne lovsangen er mer i takt med ”åndelige og kulturelle strømninger”. Jeg undres på hvilke strømninger han tenker på. Det profane musikklivet preges i dag av et enormt mangfold i stilarter, tekster, temaer og kulturelle uttrykk. Kor-bevegelsen er i vekst, og det virker som om ”hele Norge synger i kor”, - bare ikke pinsevennene. Selv om jeg på åttitallet var en lokal ”lovsangspioner” oppfatter jeg i dag det meste av lovsangen som et innadvendt, ekskluderende ”stammespråk”. Den dyrker dessverre også det musikalsk banale, med veldig forutsigbare akkordskjema.

Selv om det er mange år siden jeg selv var aktiv i kristne sammenhenger, leste jeg ditt innlegg og oppslagene i Vårt Land både med interesse og et visst vemod.  I unge år var jeg med i Frelsesarmeens "strengemusikk-korps" - og jeg kjenner også godt til tradisjonen fra pinsebevegelsen og andre frikirkelige og lavkirkelige sammenhenger.  

Ja, jeg kan vel faktisk si det så sterkt at jeg fikk min første musikalske "dannelse" gjennom strengemusikktradisjonen, og jeg har den fremdeles med meg i ryggsekken, siden jeg stadig vekk kan en rekke av disse sangene utenat.

For nesten 30 år siden redigerte jeg en antologi med "40 folkekjære religiøse sanger og viser" fra denne tradisjonen.  Jeg merket da at interessen var størst blant dem som oppfattet dette som en "mimrebok", så allerede på slutten av 1980-tallet kunne det virke som om mange oppfattet disse sangene som utdaterte.

Blott en dag. 40 folkekjære religiøse sanger og viser

I mitt mangeårige virke som kultur- og litteraturformidler har jeg lært viktigheten av å ta vare på tradisjoner som ser ut til å være på vei til å dø ut.  De utgjør et viktig element i manges kulturelle hukommelse.

For øvrig forstår jeg godt din frustrasjon over hva strengemusikktradisjonen er blitt erstattet med.  Mitt inntrykk av den mer moderne lovsangs-sjangeren samsvarer godt med det du skriver.  Jeg finner den både innadvendt, ensformig og litterært fattig.  Den litterære kvaliteten på de gamle "bedehussangene" kan nok være så som så, men de beste av dem er skrevet ev mennesker med et åpenbart dikterisk talent - og uansett er det alltid et konkret budskap som formidles, eller en historie som fortelles.

2 liker  
Kommentar #2

Øyvind Brastein

1 innlegg  7 kommentarer

Strengemusikken lenge leve!

Publisert rundt 2 år siden

Strengemusikken taler både til hode og hjerte. Det er en fin kombinasjon og balanse. Jeg må innrømme at jeg blir løftet opp når jeg hører på strengemusikk. Min mor spilte gitar i strengemusikken, og jeg må innrømme at jeg elsket disse tekster og melodier da jeg var barn, og gjør det ennå! Det var av min mor jeg lærte å spille gitar, og jeg har brukt min gitar veldig mye i min tid både som menighetsprest i Den norske kirke, og nå også som sykehusprest. Takk Gud for strengemusikken.

1 liker  

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere