Jesu oppstandelse er selvsagt historisk gripbar

JEG HAR FULGT debatten om Jesu oppstandelse i Vårt Land med stigende forundring. Fra begge de store teologiske fakultetene i Oslo hører vi fra professorer som tåkelegge den historiske siden ved Jesu oppstandelse. De skriver begge mye oppbyggelig om det store håpet vi kristne kan få av denne troen, men hva er håpet verdt dersom vi ikke kan fastholde oppstandelsen som en historisk, virkelig hendelse? Professorene tar verken Bibelord eller historieforløp på fullt alvor.

Paulus skriver at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder», og da er vi kristne «de ynkeligste av alle mennesker» (1 Kor 15,17.19). Det er åpenbart at han forstår Jesu oppstandelse som en historisk hendelse, for han har vært nøye med å liste opp alle vitnene som har møtt Jesus levende (1Kor 15,5-8). Dette er så viktig at han innleder med en klar advarsel: Det er gjennom dette budskapet de blir frelst «når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro» (1 Kor 15,2). Han skriver også: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Kor 15,14).

Et av reformasjonens hovedprinsipper for tolkning av Skriften, er at Luther insisterte på at vi alltid skal velge den tolkningen som er mest nærliggende både språklig og historisk. Alle slags tolkningsforsøk som involverer skjulte antakelser ut over dette, må finne seg i å bedømmes som annenrangs. Der Skriften har et tydelig budskap, er det det vi forholder oss til, og ikke til ulike forsøk på å bortforklare det. Det betyr at når Paulus insisterer på at Jesu oppstandelse er en historisk gripbar hendelse, skal vi ta ham på fullt alvor.

Dette dreier seg om å fastholde eller problematisere selve fundamentet for kristen tro. For meg er det helt selvsagt at Jesus enten har stått kroppslig opp fra de døde, eller så har han det ikke. Dersom han har stått opp, må det være en historisk gripbar begivenhet som i prinsippet må kunne la seg undersøke på linje med en hvilken som helst annen hendelse. Det betyr ingen forskjell at hendelsen bryter med de naturlovene som gjelder til vanlig, . Dersom Gud har grepet inn, er han selvsagt i stand til å handle uavhengig av dem. Alt er mulig for Gud. Men hendelsen må ha satt spor i historien på en måte som lar seg etterprøve på vanlig måte.

Lukas var ikke i tvil om at dette faktisk hadde skjedd. Han skriver at Jesus i tiden mellom påskedagen og himmelfarten stod «levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde» (Apg 1,3). Her brukes ordet «tekmærion», som betegner det ugjendrivelige bevis som ikke lar seg diskutere. Jeg medgir at vi i dag, 2000 år senere, ikke kan bruke begrepet «tekmærion» lenger for vår del, for vi har ikke opplevd dette på nært hold. Men vi kan veie vitnesbyrdene deres ut fra historiske metoder, og vurdere om de fortsatt virker pålitelige eller ikke. For oss vil ikke oppstandelsen kunne bevises over enhver tvil, men den kan sannsynliggjøres som den enkleste og beste forklaringen på de fakta som foreligger.

Sturla Stålsett fra Menighetsfakultet tenker imidlertid annerledes. Han skriver i Vårt land 19. april at vi ikke kan vite noen ting om oppstandelsen, for den er «utilgjengelig for vår viten. Den er utenfor vår vitenskaps rekkevidde». Den tomme grav omtales som et «høyst mangetydig tegn», og vitnene som så den oppstandne lar han representere ved Emmausvandrerne fra Lukas 24: «De var jo ikke i stand til å kjenne ham igjen. Og i det øyeblikket de kjente ham igjen, ble han usynlig… Ikke særlig sterkt bevismateriale, vil vi måtte si». Hva er det for lettvint omgang med Bibelordet? Hvorfor utelater han fortellingen fra samme kapittel hos Lukas, der tvilende disipler ble invitert både til å ta på ham og se på at han spiste stekt fisk på vanlig vis?

På tross av langfredagens nederlag fikk disiplene nytt mot. Noe må ha skjedd ifølge Stålsett: «Disiplene må ha hatt sterke erfaringer. Erfaringer av Guds nærvær midt i skuffelsen og mørket, erfaringer av nytt håp. Oppstandelseserfaringer, som har vekket en ny tro hos dem og gitt dem uventet kraft». Men det forblir skjult i tåken hva disse erfaringene bestod i. Er de fortellingene vi har en omskrivende måte å gjengi noe som egentlig var annerledes? Inviteres vi til å knytte håpet vårt til noe som antakeligvis ikke har skjedd slik det fortelles?

Marius Mjåland fra Teologisk Fakultet harselerer i Vårt Land 12. april over ønsket om at vi skulle hatt et «skjult kamera» i graven. Han kaller et slikt ønske for «tåpelig». Han har en sterk tro på Jesu oppstandelse, men hevder at ordet «oppstandelse» må forstås «billedlig». Hvorfor er Mjaaland så avvisende til tanken om et skjult kamera i graven? Dersom oppstandelsen er et historisk faktum, måtte den i prinsippet kunne fanges inn av et slikt kamera. Dermed er vel ønsket i prinsippet velbegrunnet?

Kanskje hadde vi et «kamera» til stede i graven? Det velkjente Torinokledet har et tredimensjonalt avtrykk som ingen har kunnet forklare hvordan et menneske kan produsere. Alle vitenskapelige prøver, bortsett fra en omdiskutert C14 prøve, tyder på at kledet stammer fra Midtøsten på Jesu tid. Dette er kanskje verdens mest vitenskapelig undersøkte objekt, og den framtredende forskeren John Walsh konkluderer: ”En ting er i alle fall sikkert. Enten er Likkledet i Torino den mest ærverdige og talende relikvien etter Jesus Kristus som finnes – eller så er Kledet det mest geniale, helt ubegripelig dyktig utførte menneskelige produkt som overhodet eksisterer. Det kan bare være det ene eller det andre. Noen annen mulighet finnes ikke.” Den enkleste forklaringen er at dette unike avtrykket kom på kledet som følge av den energiutladningen som oppstandelsen medførte. Altså kan det hende vi har et fotografisk avtrykk av det som skjedde. Hvordan stiller Mjaaland seg til den tanken: Er den så tåpelig at han i utgangspunktet vil avvise muligheten for at slikt kan være ekte? For min egen del tror jeg det er et ekte «bevis». Men jeg vil nøye meg med følgende poeng her: En kristen tro på oppstandelsen må i det minste være åpen for at kledet kan være ekte, dersom vitenskapelig gode grunner peker i den retningen.

Vi må ikke la oss imponere av tåkeprat fra lærde personer. La oss heller tenke enkelt og jordnært: Hvis Jesus har stått opp fra graven, kan vi regne med at hendelsen har satt så klare spor i historien at den lar seg begrunne minst like godt som tvilen på at den har funnet sted. Den som holder fast på det faktisk historiske, har fått et ståsted for å kunne høste fruktene av den, og kraften fra den, som verdens viktigste begivenhet, den som gir alt annet et nytt perspektiv. Tvilstankene vil alltid komme, men de vil alltid kunne møtes med gode argumenter.