Verdidebatt

Ord mot ord

Er det sant at Jonas Gahr Støre bestemte seg på toppen av Hallingskarvet? Hvis han sier det, så.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Første gang trykket i Bergens Tidende, 30. mai 2014.)

«DET ER VIKTIG for meg selv å kunne si at det var da jeg bestemte meg.» Slik begynte Jonas Gahr Støre. Selv om han var flankert av Martin Kolberg, var det starten på forrige ukes mest fascinerende tv-minutter. Det var direktesendt pressekonferanse, og den påtroppende Ap-lederen var i ferd med å introdusere den norske offentligheten for en ukjent fugl: talehandlingen.

Støre fortsatte: «Så dette skjedde fredag i påskeuka, på toppen av Hallingskarvet; jeg var helt alene. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kunne se en femtedel av Norge derfra; da ser du ned til Sørlandet, ser Hardanger, hele Jøkulen, opp til Jotunheimen, og Gaustatoppen på andre siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at svaret er ja.»

Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Noen som tror på det?» skrev Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen. Det var tydelig at han ikke likte å bli holdt for narr. «Påtroppende Ap-leder Jonas Gahr Støre vil ha oss til å tro at han fikk en åpenbaring på Hallingskarvet. Den må han lenger ut på landet med.»

Han gjentok seg selv på NRK Ukeslutt 24. mai. «Jeg tror ikke det er sånn man blir partileder. Jeg tror han bestemte seg for lenge siden.»

Han fikk støtte av flere. «Det tror jeg ikke noe på», uttalte sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim. Han omtalte Støres vitnesbyrd som «pompøst», «rart» og «et grep for iscenesettelsens skyld». Han la til: «Er det noen i Norge som tror på dette, da?»

Responsen på Støres skussmål er avslørende. Den røper en norsk medieoffentlighet som er helt fremmed for språkets performative sider. For språket er ikke bare et middel for utveksling av konkret informasjon. Det kan også skape på egen hånd. Det er denne performative siden ved språket som fanges i begrepet talehandling. Språket skaper det som utsies.

Forvirret? Tenk på et frieri. Det finnes ikke uavhengig av språket, men får liv gjennom ordene. Det manifesterer seg når det sies høyt. Ordene er handling. De fører noe nytt inn i verden. Prosessen – også kjent som flørten, forelskelsen, modningen – startet selvfølgelig tidligere, men ekteskapstilbudet eksisterer først når det kunngjøres i den andres påhør.

Slik var det også med Støre: Han besiktiget den mektige Hardangerjøkulen, myste over til Gaustatoppen (1883 moh) og erklærte, i sitt eget påhør, at «svaret er ja». Visst har vi bare hans ord for at det skjedde på denne måten. Men disse ordene er bestemmelsen.

Det er dette Stavrum og Blindheim ikke forstår. Stavrum må gjerne spekulere i at Støre «egentlig tok denne beslutningen for lenge siden», men det er ikke poenget.

Selvfølgelig hadde Støre tenkt tanken tidligere – han hadde gått til innkjøp av ringen, for å holde oss til analogien – men det var altså der, på toppen av Hallingskarvet, at han i metaforisk forstand gikk ned på kne. Og derfor var det akkurat her Støres avgjørelse fant sted. Ikke fordi Støre hypotetisk sett kan fremlegge ugjendrivelige videoopptak der alt fremgår. Nei, historien er sann simpelthen fordi Støre sier det. Eller mer presist: Fortellingen blir sann idet Støre uttaler den – og gjentar den foran et samlet pressekorps.

Det er altså dette vi kaller en talehandling. Det er ikke en konstatering. Det er ikke et utsagn som sier noe om det som allerede er. Det er et utsagn om hva som er sant heretter.

Denne tidsdimensjonen berører et annet problem ved Stavrums metode. Den jakter sin egen hale. Den går og går, men kommer aldri til døra. For uansett hvilket tidspunkt Støre oppgir for sin beslutning, vil Stavrum kunne innvende: Nei, det må ha vært tidligere! Om Støre hadde lyttet til reklamemannen Blindheim og anført noe «mindre pompøst», for eksempel tirsdag 17:15 mens han stekte fiskekaker, ville Stavrums protest vært den samme: Du bestemte deg tidligere!

Slik går det når bestemmelsen knyttes til tanken og ikke til kunngjøringen. Henvisningen bakover i tid kan fortsette i det uendelige. For det er alltid et spor av «bestemmelsen» i tanken foran.

Derfor er en bestemmelse noe annet en vag tildragelse eller en slumrende disposisjon i bakhodet. En bestemmelse er et uttalt og forpliktende forsett. Den eksisterer ikke før den erkjennes og tilkjennegis. Å tid- og stedfeste avgjørelsen forsterker forpliktelsen. Dette er ikke noe mer mystisk enn det som skjer titusenvis av ganger hver eneste nyttårsnatt, når mange bestemmer (sic!) seg for at de skal begynne å trene tre ganger i uka.

At Støre gjør det på et høyt fjell, lader hendelsen ytterligere og gir den en høystemt klangbunn. Dette er ikke uvanlig. Mange forteller at avgjørende livsvalg sto klart for dem på store høydedrag, der lufta er tynnere og verden i gløtt kan fremstå som mer gjennomskinnelig.

Selve fjellvalget er nok heller ikke tilfeldig. Støre har aldri vært typen til å «by på seg selv», men kjærligheten til Hallingskarvet har han vært påfallende lite diskré om. Som han uttalte til Dagbladet for to år siden: «Hadde det vært mulig å elske med et fjell, måtte det bli med Hallingskarvet.»


Og for seks år siden: «Jeg har et mytisk forhold til det fjellet. Det er verdens vakreste, mektigste fjell.»

Like interessant er timingen. Langfredag, dagen for Jesu korsfestelse: «Det er viktig for meg selv å kunne si at det var da jeg bestemte meg» ‒ slik innledet Støre pressekonferansen. Senere gjentok han tidsanvisningen overfor Aftenpostens Harald Stanghelle. «Som kristen mente du at det var lidelsens dag?» spurte en litt ertelysten Stanghelle. «Jeg vil ikke bruke den metaforen», svarte Støre. «Men jeg sa det var fredag.»

Slik valgte altså Støre å ordlegge seg. Hva er det med denne fredagspresiseringen? Kanskje gjør han dette for å vise alvoret, for å sette sitt valg inn i en forståelseshorisont som best kan fanges opp ved ordet «kall». Støre har aldri lagt skjul på sin dragning mot større takhøyder enn den i kantina på Youngstorget, og husker sikkert hva Herren sa til profeten Elia (1. Kongebok: 19,11): «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!»

(Første gang trykket i Bergens Tidende, 30. mai 2014.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt