Nådens anstøt

'Men om eg ikkje får noko ut av trua, kan eg vel like godt droppe det?' skriver Eskil Skjeldal i sin nye bok, Eg slepper deg utan at du velsigner meg. Boka forteller hvordan Skjeldal gikk fra å arbeide som prest til å miste troen.

I boka blir det klart at det gudsbildet Skjeldal først bekjenner seg til og deretter forkaster, er et instrumentelt gudsbilde. Altså: Gud er en man kan tro på eller henvende seg til for å oppnå noe. Som en del av troskrisen ber Skjeldal om fred, nærvær, tegn, men får det ikke. Gud innfrir ikke forventningene. Skjeldal ser selv at troen hans er barnslig, men klarer ikke legge om. Derfor gir han også opp, for hvorfor tro når man ikke får noe ut av det?

Gud som middel. Det er ganske utbredt å forstå religiøs tro som en transaksjon og dermed se på Gud som et middel for å oppnå noe annet. Et slikt gudsbilde sier dypest sett at Gud er en automat som vil gi oss det som er godt, bare vi lærer oss å trykke på de rette knappene. Bildet kan ofte være mer sofistikert, nesten overgrodd av intellektuelle ­bestrebelser, men like fullt bærer det en forventning om utbytte. Og nettopp fordi den troende kan vente å få noe ut av Gud, er Gud verdt å tro på. Gir du den riktige tingen – bønn, trofasthet, disiplin, offer – vil du få Guds gaver tilbake, enten det er indre fred eller ytre velstand.

Spørsmålet om nytteverdi dukker opp overalt: Hva er vitsen med misjon dersom alle kommer til himmelen? Kan ­islam skape fred? Kan kristendom skape velstand? Også for trossamfunnene­ selv er det blitt en dagligdags nødvendighet å vise til effekt av tiltakene for å kunne forsvare at de i det hele tatt eksisterer. For hvorfor skulle kommunen bevilge­ penger til den kristelige ungdomsklubben dersom den ikke gjør ungdommene mindre kriminelle? Hvorfor skal Stortinget øke tilskuddet til Den norske kirke om den ikke kan vise til samfunnsnytte og økt oppslutning?

Underlagt logikk. Samfunnet er gjennomsyret av kost-nytte-tankegang. Det er ikke noe rart at også det som hører Gud til er blitt underlagt en slik logikk, for den berører allerede hvordan vi graderer menneskeverd, effektivitet i helsevesenet, akademisk aktivitet, forholdet mellom mobbing og mottiltak i skolen og en uendelighet av andre ting. Selve nerven i «New public management» (NPM) er å telle alt for å se om det er verdt tid og penger. Dette er en mye brukt ledelses- og forvaltningsfilosofi. Men det er ikke NPM sin skyld at det ligger lett for oss mennesker å regne på ting. Historisk sett er ressursene alltid knappe, så investeringer må kaste av seg. Uten å tenke slik hadde vi ikke kunnet overleve som menneskehet eller som enkeltmennesker.

Sannhet. Vi styrer hele tida mot mål. Jesus er imidlertid ikke sitert på at han er noe mål. Snarere sier han om seg selv at han er veien, sannheten og ­livet. Tre størrelser som ikke er verdifulle­ på grunn av et endepunkt eller en avkastning, men som alle betegner det som skjer her og nå og som har kvaliteter nettopp fordi de ikke måles mot noe annet. Livet og sannheten er det de er. Veien løftes fram ikke på grunn av sin endestasjon, men på grunn av at den er en vei. De er alle gode eller vonde i seg selv, uavhengig av parametre. Det finnes noe bortenfor vår intuitive måte å fordele verdi på, noe som unndrar seg begrunnelse. Vei, sannhet, liv. Gudstro.

Det er voldsomt provoserende­ for dagarbeiderne i Matteus-evangeliets vingård at de som kun har arbeidet én time får like høy lønn som de som har arbeidet hele dagen. Man må være svært rik for ikke å kunne leve seg inn i arbeidernes frustrasjon over den urettferdigheten de opplevde: Totalt ulik innsats gav helt lik uttelling. Nåden rommer en urettferdighet som det er vanskelig å forsone seg med: De første skal faktisk bli de siste. Det er helt på tvers av den allmenne fornuft.

Anstøt. Det som med ikke-kristne øyne blir ansett som ­tåpelig, men i kristne øyne som sant, kalles anstøt. Paulus skriver i Korinterbrevet at Kristus er dårskap for hedningene. Ofte brukes dette poenget for å rettferdiggjøre martyrier for vanskelig forsvarbare saker.

Men anstøtet handler ikke om samlivsetikk, mirakler ­eller ­Bibelens ufeilbarlighet. Det vi virkelig må gi slipp på er inve­steringslogikken. Hver dag må vi ta opp det korset, for så fort noen slipper strikken, smetter den tilbake der den var. Men hos Gud er det ikke noe forhold mellom ytelse og belønning. Ingen kan forvente å få noe tilbake, uansett hvor mye de har ytt. Men de som ikke har ytt, kan få i overflod. Det er nådens anstøt.

Hvilken hensikt har det å tro på Gud? Svaret bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjo-nali­teten.