Abortloven diskriminerer

Abortlovens paragraf 2c åpner for senabort ved «alvorlige sykdommer» hos fosteret. Downs syndrom og de andre trisomiene regnes blant disse. Denne bestemmelsen er diskriminerende ved at den lar én enkelt egenskap ved fosteret – en diagnose, en gruppetilhørighet – bli avgjørende for dets rettsvern og moralske verdi.

KrFforeslo nylig å fjerne para­graf 2c. Det samme ble drøftet på Høyres landsmøte for noen år siden. Men forslagene ble hardt og umiddelbart klubbet ned, av politikere som ikke ønsker debatt men som vokter abortloven som om den var en nasjonalhelligdom. Alle aksepterer at bioteknologiloven må tas opp til ny vurdering, i lys av tekno­logiske endringer. Slik åpenhet eksisterer ikke for abortloven.

Ikke like for loven. Noen hevder at fostre ikke har noen moralsk verdi før de er levedyktige. Men dette er ikke det synet som følger av den norske abortloven. Abortloven gir fosteret et gradert rettsvern, gradvis økende etter uke 12. Dette rettsvernet må forstås som en anerkjennelse av moralsk verdi.

Men fostre er ikke like for ­loven: De som har en tilstand samfunnet erklærer uønsket, fratas sitt rettsvern. Dette er diskriminering, og det får følger langt utover trisomiene: Det innebærer at staten binder seg til et diskriminerende prinsipp, der rettsvern og moralsk verdi blir avhengig av egenskaper.

Aksept for sorteringsabort. Som Lars Johan Materstvedt og jeg tidligere har skrevet om dette: «Tanken om at alle mennesker har samme verdi uavhengig av egenskaper eller helsetilstand, [er] en del av vårt samfunns moralske fundament. Bioteknologiloven er ment 'å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle' (§ 1–1). Men [statens aksept for sorteringsabort, for eksempel av Downs syndrom] innebærer nettopp at det ikke er 'plass til alle'. Bioteknologilovens prinsipp om likt menneskeverd blir dermed forlatt. Det er her viktig å huske at lover også former befolkningens holdninger. I tillegg kan en slik relativisering av menneskeverdet skape presedens for fremtidige bioetiske og andre politiske beslutninger.»

Statens menneskesyn. Jeg kritiserer ikke gravide eller par som benytter fosterdiagnostikk og selektiv abort. Når diagnostikken viser trisomi, står de overfor et umenneskelig valg som ingen misunner dem. Kritikken handler om hva slags etikk og menneskesyn staten binder seg til ved paragraf 2c og ved å finansiere fosterdiagnostikken.

I Minerva innvender Aksel Braanen Sterri at abortlovens paragraf 2c er «motivert av en praktisk begrensning og ikke en vurdering av fosterets moralske verdi.» Men om motivasjonen skulle være slik, medfører lovbestemmelsen like fullt faktisk diskriminering og en gradering av rett til liv ut fra egenskaper og gruppetilhørighet.

'Kvalitetskontroll'. Hvis para­graf 2c ble fjernet, ville det fortsatt være mulig å ta abort ved trisomi og sykdommer hos fosteret. Men lovhjemmelen vil da være totalbelastningen for kvinnen eller paret, og ikke fosterets egenskaper.

Staten bør heller ikke sette sitt godkjentstempel på fosterdiagnostikkens «kvalitetskontroll» av nye borgere. Fosterdiagnostisk screening for kromosomavvik bør derfor tas ut av den offentlige helsetjenesten.

Morten 
Magelssen

Forsker, Senter for medisinsk etikk, UiO