Verdidebatt

Slik frøet bærer skissen til et tre

Til tross for det analogiløse er det en kontinuitet mellom før og etter oppstandelsen. Jesus blir gjenkjent; ikke umiddelbart, men dog.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land har det i påsketiden vært viktige og gode innlegg om hvordan Jesu oppstandelse er å forstå. Her har vi fått anledning til å lære mye. Mitt samlede inntrykk er likevel at det er behov for å si noe mer enn det som er kommet frem så langt.

Analogiløs? Flere understreker betydningen av at Jesu oppstandelse er uten analogier, ikke bare fordi han vender tilbake til livet fra døden, men også fordi han står opp til et liv som hører til i Guds nyskapte verden. Det er ved hjelp av analogier vi orienterer oss i virkeligheten. Derfor kan ikke oppstandelsen forstås som en historisk hendelse på linje med andre erfaringer i denne virkeligheten. Dette illustreres med henvisning til måleinstrumenter eller fotoapparatet. Tanken er at om noe slikt – helt hypotetisk ­– hadde vært plassert i graven, ville ingen oppstandelse vært registrert, fordi den ligger utenfor det som kan måles eller avbildes.

Ja, dimensjonene i Jesu oppstandelse ville ikke noe foto fanget inn. Men mener man virkelig at intet skjedde? Vekten som noen av innleggene legger på det analogiløse drar i retning av å fjerne Jesu oppstandelse både fra historien og fra det kroppslige. Dypest sett er oppstandelsen uforståelig og uforklarlig. Den gripes kun i troen, og selv der bare på et foreløpig vis.

Det nye testamente gir imidlertid noen antydninger som vi kan ta vare på når vi snakker om oppstandelsen. La meg bruke Johannesevangeliet som eksempel. Midt i en fortelling som illustrerer det analogiløse ved oppstandelsen, nemlig ved at Jesus kommer gjennom stengte dører, fortelles det at Tomas tar på naglemerkene og kjenner på arret i Jesu side (Joh 20,24-29). Denne fortellingen er antagelig formulert med sikte på å tilbakevise gjengse argumenter mot oppstandelsen den gang. Argumenter og motargumenter gir struktur til fortellingen, og viser at forfatteren legger vinn på at troen på oppstandelsen har et grunnlag:

Argument: Graven var ikke tom. Tilbakevisning: Peter og “den elskede disippel” så at den var tom. Argument: Liket var røvet (gravrøveri). Tilbakevisning: Linklærne og hodetørkle var rullet pent sammen hver for seg. Slik forlater ikke røvere et åsted. Argument: Oppstandelsen er et rykte. Tilbakevisning: Maria og disiplene sier «vi har sett Herren» og Tomas har rørt ved hans sår.

På lignende vis forteller Luk 24,36-43 om at Jesus viser seg for disiplene, og lar dem se på hans hender og føtter. Han spiste mens de så på. Det er åpenbart et poeng her å la disiplene observere at Jesus spiser. Det gjør ikke en ånd, en metafor eller en mening.

Jesu oppstandelse har med kropp å gjøre. Mer teologisk uttrykt er skapertroen en forutsetning for å forstå det Gud gjør ved å reise Jesus opp fra de døde. I Romerbrevet 8 gjør Paulus skapelsens sukk og lengsel (død, smerte, forgjengelighet) til en bakgrunn for å forstå hva oppstandelseslivet (herlighet) handler om.

Ifølge Romerbrevet 4 er oppstandelsen skapelsens klimaks. Abrahams tro på Gud som «byr at det som ikke er, skal bli til» (v.17), når sin fullendelse i Jesu oppstandelse: Slik Gud handlet i Abrahams og Saras kropper som var ute av stand til å avle barn, er også kristen tro på lignende vis rettet til Han som reiste Jesus opp fra de døde (vv.23-25).

Dette betyr at det, til tross for det analogiløse, er en kontinuitet mellom før og etter oppstandelsen. Jesus blir gjenkjent; ikke umiddelbart, men dog. Denne dobbeltheten uttrykker Paulus med bildet av frøet og planten i 1 Kor 15. Planten som vokser opp er noe annet enn frøet, men det er en sammenheng og en kontinuitet.

Mer enn livsmot. En avgjørende side ved oppstandelsestroen i Det nye testamente er at den gir nytt lys over tilværelsen. Oppstandelsen gir perspektivet til alt i livet. Dette kan imidlertid betones på en måte som i sin konsekvens betyr at oppstandelsestroen bare angår de som lever. Når 1 Pet 1,3 («Lovet være Gud som ved Jesu Kristi oppstandelse har gjenfødt oss til et levende håp») er en integrert del av gravferdsliturgien vår, betyr det at troen på oppstandelsen også angår de døde, de som ikke lenger har behov for nytt lys over tilværelsen.

Siden Paulus ikke nevner den tomme grav, hevdes det gjerne at oppstandelsen for ham kun er «erfaring», og ikke en fortelling om en tom grav. Det er imidlertid fullt mulig, ja ganske sannsynlig, at utsagnet «han stod opp den tredje dagen etter skriftene» (1 Kor 15,4), er en allusjon til tradisjonen om den tomme graven.

Fremhevelsen av «den tredje dagen» er neppe basert på Det gamle testamente alene; tekster derfra som taler om en tredje dag er i beste fall marginale. Derfor er det mer sannsynlig at «tredje dagen» i 1 Kor 15 (skrevet midt på 50-tallet) viser til påskefortellinger i analogi med at Paulus i 1 Kor 11,23 skriver på en måte som viser at han kjenner til pasjonsfortellingene: «I den natt da han ble forrådt …».

At oppstandelsen skaper erfaringer som øker livsmotet, er utvilsomt riktig, men ikke en tilstrekkelig forståelse av det mysterium som Det nye testamente beskriver som Jesu oppstandelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt