Verdidebatt

Bror

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene i islamistmiljøene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne må du lese, sa Aud Irene og ga meg ei tjukk bok i bursdagsgave. «Du må lese den, og så må vi snakke om hvor skremmende mange likheter det er mellom det som står her, og de kristne miljøene vi var med i som unge».

Boka var Åsne Seierstads bok To søstre, om to somaliske søstre fra Bærum som gradvis ble radikalisert og dro til Syria for å delta i krigen som soldatkoner og fødemaskiner.

Jeg leste

Og jeg kjente meg igjen i mye fra tida da jeg flørta med karismatiske og evangelikale ungdomsmiljøer. Vi snakka lenge om hvor velkjente strategiene var: Det gradvis økende presset om å intensivere sin egen hengivelse og gi avkall på det alminnelige livet. De skarpe skillene som ble trukket mellom hvem som er innenfor og utenfor.

Og vi kjente igjen oppfordringa til å ofre alt; materielle goder, vennskap, familie og ære, og om nødvendig, livet, for å oppnå det høyeste målet: frelsen.

Iørefallende

Kort tid etter at jeg hadde lest boka, ble Adel Khan Farooqs dokumentarfilm Den norske islamisten, om Ubaydullah Hussain som rekrutterer fremmedkrigere til Syria, sendt på NRK.

Noe ble enda tydeligere for meg da jeg så den: Bruken av metaforen bror. De brukte også metaforen søster, men først og fremst bror.

Farooq følger Hussain gjennom en rekke situasjoner der han møter sine allierte, unge menn på vei til å bli fremmedkrigere. Alle tiltaler og omtaler hverandre som «bror». Ustanselig. Slik jeg hørte det, var det et av de mest brukte orda i filmen. Eller i hvert fall det mest iørefallende.

I både Seierstads bok og Farooqs film er søstrene der. Søstrenes kall er å styrke de potensielle krigerne. De skal gifte seg med dem, føde barn, lage mat og gjøre livet så behagelig som overhodet mulig for brødrene.

Søstrene er absolutt sterke aktører. Men det er brødrene som er heltene. De er villige til å gå til det ytterste skrittet for å kjempe en kamp de mener er rettferdig. Og det er de som hyppigst bruker søskenmetaforen til og om hverandre: Bror.

Ubrytelige bånd

Bror. Søster. Metaforer som brukes mye i kristne miljøer. Det er egentlig lite oppsiktsvekkende ved det.

Søskenmetaforen kan være vakker. Den kan brukes til å understreke sterke og ubrytelige bånd mellom mennesker som står hverandre nær. Den brukes i ulike religioners klostervesen, i losjer og andre tette fellesskap, ofte som et uttrykk for at hele menneskeheten hører sammen, enten det er religiøst eller sekulært. Vi er hverandres søsken.

Jesus bruker den når han snakker om sin sanne familie og spør hvem som er hans mor og bror og søster.

Hvorfor framstår det da som så forkvakla at de radikale islamistene er så begeistra for brorsmetaforen? Jeg tror at det skyldes at ikke bare søskenmetaforikken, men hele familiemetaforikken, kan brukes til å legitimere noen av de mest macho kulturene som finnes, eller patriarkalske, om du vil: kulturer der kvinner underordner seg menn, der mennene er sterke og handlekraftige langt over i det voldelige, og der kvinnenes funksjon er å bygge opp under et visst maskulinitetsideal.

Livsfarlig

I disse kulturene er det viktig å skape tette bånd mellom dem som er en del av den. Da blir språket en av mange viktige strategier for å skape lojalitet. Familiemetaforene underbygger samhørigheten.

Når søskenmetaforikken blir tatt ut i det ekstreme, som den gjør blant de radikale islamistene, blir det tydelig at den kan legitimere ikke bare en usunn, men en livsfarlig kultur. Når brorsmetaforen så ubesværa har blitt en sentral del av den radikaliserte retorikken, er det verdt å stoppe opp og spørre seg hvordan den brukes i våre egne kulturer.

Er det dette vi vil være med på underbygge når vi ukritisk griper til søskenmetaforikken? Tette bånd, skarpe skiller mellom innenfor eller utenfor, og forestillinger om mål som gjør at alle midler legitimeres?

Først publisert i Vårt Land, 20. april 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt