Maktkamp fra fengselet

En palestinsk familie jeg besøkte hadde ni barn. De var helt tripp-trapp med halvannet års mellomrom, med unntak av et sprang på fire-fem år. Jeg spurte ektemannen hva han hadde gjort de årene. «Jeg satt i israelsk fengsel», var svaret.
De fleste palestinske familier har en eller flere slektninger som sitter eller har sittet i israelsk fengsel.
Siden fengslene ligger på israelsk side av grensen, må familiene søke om tillatelse til å komme på besøk. Det er slett ingen selvfølge at de får det, og reisen er dessuten omstendelig.
Ifølge en felles rapport fra palestinske menneskerettsorganisasjoner er det nå mer enn 6.000 palestinske fanger i israelske fengsler. Omtrent 300 av dem er barn.
Den aksjonen som ble satt i gang for å bedre fangenes kår nå i påsken, gjelder derfor en sak som samler de aller fleste palestinere. Men den godt koordinerte aksjonen er samtidig en del av en indre palestinsk maktkamp.
Den 17. april kunngjorde 1.000 palestinske fanger at de går til sultestreik. Det er ventet at antallet vil øke i dagene som kommer. Det ble arrangert demonstrasjoner til støtte for fangene i flere palestinske byer. Og New York Times publiserte et leserbrev fra Marwan Barghouti, som framsto som leder for aksjonen.
Dette leserbrevet forårsaket voldsomme reaksjoner fra israelske politikere fordi det ikke ble nevnt at Barghouti er dømt for drap og terrorisme. Det israelske regjeringsmedlemmet Yair Lapid ville saksøke avisen for løgn – og dagen etter publiserte den en tilleggsopplysning om dommen mot Barghouti.
Marwan Barghouti er 57 år og har sittet i fengsel de siste 15 årene. Han er dømt for å være organisatoren bak tre aksjoner som kostet fem sivile israelere livet, og han har fem livstidsdommer.
Like fullt ble han i fjor valgt inn i sentralkomiteen i Fatah, som er det palestinske regjeringspartiet. Alle meningsmålinger viser at han er den absolutt mest populære palestinske politikeren –langt mer populær enn president Mahmoud Abbas.
Det palestinske lederskapet har offisielt gitt sin fulle støtte til de sultestreikende, og i en uttalelse fra Fatah omtales Barghouti som en nasjonal helt.
Men det er liten tvil om at Abbas og hans folk er ytterst betenkt over det Barghouti driver med, og redde for følgene det kan få for deres makt.
Abbas har sørget for å fjerne alle Barghoutis støttespillere fra viktige posisjoner, og i stedet promotert en av den gamle garde, Jibril Rajoub.
Væpnet kamp. Barghouti er en representant for de vi kan kalle palestinernes hjemmefront, som hele veien har vært i motsetning til Arafats folk som kom fra utlandet med Oslo-avtalen.
Han var en av de unge aktivistene i den første intifadaen på 80-tallet, og bare 15 år første gang han havnet i israelsk fengsel. I innlegget i New York Times hevder han at han første gang ble torturert da han var 18.
Ledet væpnet brigade. Han ble leder for Tanzim, en væpnet ungdomsbrigade. Barghouti har selv fortalt at han presset på Arafat for å få satt i gang den andre intifadaen i 2000, og Tanzim sto for mange av de voldelige aksjonene som fulgte.
Både fordi han har vært en ­leder i kampen mot Israel, og fordi han ikke er forbundet med det korrupte styret under Abbas, nyter han stor tillit hos palestinerne.
I fjor offentliggjorde Barghouti en alternativ strategi for en tostatsløsning – en strategi han hadde fått tilslutning til hos flere Hamasledere. Hamas støtter også opp om streiken hans. Mens Abbas er i ferd med å trappe opp konflikten med Hamas, blant annet ved å nekte å betale for elektrisitet til Gaza, framstår Barghouti som en som kan samle.
Jeg har selv hørt israelske talsmenn omtale Barghouti som en palestinsk Nelson Mandela. De har ment han er den eneste som kunne ha troverdighet til å inngå en fredsavtale med Israel.
Men den rådende politiske stemningen i Israel er ikke slik at det er mulig å forhandle med en dømt terrorist. Den israelske statsråden Yisrael Katz sa tirsdag at Barghouti burde vært dømt til døden.
Dersom streiken blir langvarig og drar med seg flere aksjoner, er den en utfordring også for Israel, og dessuten for Donald Trumps planer om å få til en fredsløsning.
Flere av Barghoutis krav for bedre fangebehandling er ganske rimelige, slik som de som dreier seg om bedre kontakt med familien. Men den israelske ­regjeringen ønsker ikke å vise ettergivenhet.
Tar sjanse. Barghouti tar en sjanse. Dersom aksjonen løper ut i sanden uten resultater, vil han ha svekket sin tillit som handlekraftig leder.