Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Speilbildet av en lom

Er det mulig å beskrive livets mysterier? Eller er vi nødt til å begynne i andre enden? Oppstandelsesdebatten setter spørsmålet på spissen.

Publisert: 18. apr 2017 / 478 visninger.

«Språk har et uendelig ­potensial for å utvikle seg og å uttrykke hva som helst», skriver Atle Ottesen Søvik i Vårt Land 19. april. En nesten rørende tillitserklæring til språket og dets evne til å reflektere og «matche» virkeligheten.

Vi kan altså slå fast at det er et godt stykke fra MF-professoren til dikteren Hans Børli (1918-1989), som i stedet konstaterer at språket aldri korresponderer fullt ut med virkeligheten; det vil bestandig være en uoverensstemmelse. Som «skogens dikter» formulerer det i Ord og liv:

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett

Slik skulle det skje:

Som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn

En sprut av sølv? 

Kanskje låter det litt kryptisk – og det er det! – men Børlis erkjennelse (og håp!) er ikke noe mer mystisk enn det som formidles i helt hverdagslige vendinger som «ord blir fattige» og «språket kommer til kort».

Den samme erkjennelsen av språkets tilkortkommenhet – ­representasjonsproblemet – har vært den drivende kraften i forfatterskapet til våre tre største, nålevende forfattere: Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse. Alle forteller om opplevelser i barndommen hvor språket kapitulerte og de – kanskje litt ironisk – slo inn på veien som skulle gjøre dem til forfattere. Eller som Georg Johannesen en smule lakonisk bemerker: «En dikter er en som har vanskelig for å ­uttrykke seg.»

Fosse skildrer opplevelsen i Gnostiske essay: «Eg hugsar eg som unge ofte låg i graset og såg opp mot greinene på eit tre. Eg såg lenge på ei grein, eg såg på mellomromma mellom greinene, eg såg på grein etter grein, eg såg dei utrulege mønster som laga seg mot himmelen. Eg såg lenge på ei grein, så mot himmelen, så såg eg på neste grein, så mot himmelen. Og så tenkte eg at dei orda vi har for å seie noko om alt dette er grein, kvist, himmel og skyer. Og tre.»

Slik støtte den lille gutten på problemet han stadig baler med. Grein, kvist, himmel, tre og skyer­. Skjønne ord bevares (Fosse­: «Språket er det som knyter mennesket til Gud»), men ­ingenlunde egnet til å re-presentere virkeligheten fullt ut.

Et grønt løvblad

Scenen kan minne om den til Dag Solstad, da han får i oppgave å beskrive et blad, et grønt løvblad. I podcasten Bokpod forteller han om fortvilelsen: Uansett hvor nitid han velger sine ord, så er de ikke i nærheten av å beskrive hvordan bladet faktisk er. Og om selv ikke et grønt løvblad kan gjengis, hva da med den dypeste virkeligheten? Men Solstad resignerer ikke. I stedet overgir han seg til litteraturens løfte om å røpe det uutsigelige.

Knausgårds møte med språkets tilkortkommenhet er vondere å lese om. I en scene i Min Kamp 1 sitter åtte år gamle Karl Ove på gulvet foran TV-en og ser på Dagsrevyen. En fiskebåt har sunket utenfor kysten av Nord-Norge, og mannskapet på syv personer har druknet – alle sammen. Et mysterium, for ­været var fint.

Men så! Helt plutselig, skjer det noe. Det er som om konturene av et ansikt stiger frem fra havoverflaten. «Svimlende gjennom vårblått vatn», ville kanskje Børli sagt.

Et ansikt i havet! Karl Ove springer ut til faren, som er ute i hagen. «Jeg så et ansikt i havet», sier Karl Ove, oppspilt. «Hva 
da, en dykker?», spør faren. «Nei, det var ikke noe menneske. Det var et slags bilde i sjøen». Men faren er ikke interessert. «Se å gå inn med deg», sier han. «Og ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot.»

Tilliten til tegnet

Slik demonstrerer scenen også den viktigste forutsetningen når noe skal gjengis: tillit. For visst er språket stakkarslig, med det er ikke helt uten bærekraft. Alt begynner derfor med tilliten. Tilliten til et svimlende crescendo-tegn.

Og kan hende er det denne rekkefølgen Atle Ottesen Søvik snur på hodet når han argumenterer for at Jesu «oppstandelse er den beste forklaringen 
på ­aktuelle data» og ganske tilforlatelig slår fast at «språket 
har evne til å beskrive det som skjer».

Dette i skarp kontrast til ­teologkollegene Sturla J. Stålsett som skriver at «oppstandelsen bare er tilgjengelig som håp» (19.04) og Marius T. Mjaaland som viser til at oppstandelsen «overskrider språkets evne til å beskrive det som skjer» og at ­ønsket om et overvåkings­kamera som kan godtgjøre 
oppstandelsen «er tåpelig» (12.04).

De to sistnevnte gjør i stedet det forfatter Lewis Carroll oppfordrer til i Alice i Eventyrland (1865). De begynner med tilliten og meningen, så får ordene komme etter hvert: «Se etter ­meningen, og lydene vil ta hånd om seg selv.»

Først publisert  i Vårt Land, 19. april.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Per Eriksen

4 innlegg  12 kommentarer

Språklig tåkelegging

Publisert 7 måneder siden

Jeg har alltid vært fan av Håvard Nyhus og hans ofte glitrende kronikker. Derfor er kanskje skuffelsen desto større over hans to kommentarartikler omkring oppstandelsen i Vårt Land. Jesu oppstandelse er den helt grunnleggende hendelsen for kristen tro, og for i det hele tatt å kunne forstå hvordan kristendommen kunne oppstå fra ruinene etter Jesu død. I evangeliene er det helt tydelig at dette beskrives som en fysisk hendelse som skjer på et konkret sted til en konkret tid. Det er dette helt konkrete og fysiske som skaper kristendommen.

Det fysiske og konkrete går som en livslinje gjennom hele den kristne virkelighetstolkningen, fra skapelse, via inkarnasjon og oppstandelse, til etterfølgelse og framtidshåp. Og det er et budskap som er forståelig for helt vanlige mennesker i ulike kulturer og til ulike tider. Folk som lever livene sine langt fra religionsfilosofenes seminarer (Mjaaland) og aviskommentarenes tastaturer (Nyhus). Folk som lever i en verden der språket kommuniserer realiteter, og hvor de fysiske forutsetningene angir selve livsvilkårene. Folk som aldri har hatt mulighet til å lese Knausgård eller forstå Fosse. Men hvor Gud er forståelig gjennom de konkrete livserfaringene.

Jeg opplever Håvard Nyhus kommentar "Speilbildet av en lom" som ren språklig tåkelegging. Dette er funderinger for salongene. Og for meg vil det rokke ved selve gudsbildet om Guds handlinger bare kan beskrives så diffust at vanlige mennesker ikke vil skjønne poengene. Like lite som jeg tror på en Gud for de rike, tror jeg på en Gud for folk med minimum 60 studiepoeng i filosofi eller litteraturvitenskap.   

Av en eller annen grunn etablerte ikke Jesus en kollokviegruppe da han kom til disiplene etter sin oppstandelse. I stedet ba han om litt mat som han spiste mens de så på. Så konkret. Så fysisk. Og om noen hadde hatt et kamera, ville det latt seg fotografere.

3 liker  
Svar
Kommentar #2

Marius Timmann Mjaaland

3 innlegg  10 kommentarer

Tekstenes tvetydighet, erfaringens utilstrekkelighet

Publisert 7 måneder siden

Per Eriksen, her taler du oppbyggelse og trøst der tekstene skriver om forvirring og uro. Jeg tror nesten ikke du kan ha lest hele kommentaren jeg skrev om oppstandelsen før påske. Den er milevidt fra et religionsfilosofisk seminar, men svært tett på tekstene, erfaringene, forvirringen slik den beskrives av dem som opplevde den. Det er deres vitnesbyrd som avviser kameraet, skjult eller synlig. Det er dette ønsket om bevis, helst håndfast og ugjendrivelig, som blir fromt "preik". Tekstene og vitnesbyrdene peker derimot på det fysisk erfarbare, men også det flyktige, ubegripelige. Forvirringen. Uroen. Og håpet

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Hallvard Jørgensen

53 innlegg  1305 kommentarer

Viktig debatt, med mange legitime innspel

Publisert 7 måneder siden

Dette er ein veldig viktig debatt, og etter mi meining kjem det fram legitime poeng frå alle kantar her. Vi treng språket for å uttrykke kva vi erfarer og tenker. Logikk og argumentasjon er viktige middel for å nå sanning. Det same er historisk materiale. Det finst intersubjektive måtar å analysere dette på.

Like eins har Eriksen viktige anliggande om at det guddomelege, og evangeliet, må vere tilgjengeleg for alle, ikkje berre for dei lærde. Paradoksalt nok har Milbank i nyare tid understreka korleis det var kristendomen sine evangeliske og mystiske rituale - framfor alt i liturgi og nattverd - som "folkeleggjorde" mysteria for "menigmann". Dette hadde i liten grad vore tilfelle i dei tidlegare antikke mysteriereligionane.

Sjølv sympatiserer eg imidlertid sterkt med tanken om at røyndomen som sådan ("på botnen") er eit mysterium; at også Gud er det, og at all eventuell "openberring" til sjuande og sist også er det - framfor alt oppstodehendinga. Like eins vil eg meine at både antikk og moderne språkrefleksjon (særleg i hermeneutikken, men også i moderne vitskapshistorie og moderne vitskapssosiologi) på mangfaldig vis peikar mot at språket har grenser, i møte med erfaringa. (Sjå Thiseltons Hermeneutics; Godfrey-Smiths Theory and reality, for gode oppsummeringar).

Denne måten å tenke teologisk på, har djupe røter i heile den kristne kyrkja. Protestantismen - for ikkje å snakke om evangelikalismen - er her ein "aberration". Her ligg det særskilte språkteoriar og epistemologiske teoriar i botnen, som i høg grad var apologetiske, og prega av samtidas filosofiske debattar, den gongen dei oppstod. (Les meir i til dømes James Barrs bøker om fundamentalisme. Eller om reformasjonen og dens vekt på det historisk-eksegetiske, i det historiske opningskapittelet hjå James Kugel; How to read the Bible, eller også i Brad Gregory, Unintended Reformation. Meir polemisk, men god: Bouyer, Spirit and forms of protestantism). 

Det er sant at vesten har hatt større tiltru til språkets moglegheiter i møte med Gud og røyndomen. Vesten har naturlegvis også hatt stor suksess med vitskapar av ulike slag, også innanfor teologien, ved å halde seg til språkleg-analytisk-logisk-empirisk framgangsmåte, for å seie det slik. Likevel finst "mystisk" og "negativ" teologi også i rikt monn hjå tenkarar som Augustin, Aquinas og Luther. Denys Turners bøker er glimrande her, både om mystisisme og om religionsfilosofisk argumentasjon for Guds eksistens.

Går ein til austkyrkja, til dei grunnleggjande kyrkjefedrane der, finn ein djup refleksjon om Gud, erfaring og språklege moglegheiter i møte med mysteriet. Eg anbefaler Pelikans "Christianity and the classical culture" for ei grundig historisk undersøking av temaet, hjå dei kappadokiske fedrane. Andrew Louths "Discerning the mystery" er ei meir samtidig analyse av tematikken. 

Svar
Kommentar #4

Håvard Nyhus

82 innlegg  45 kommentarer

Publisert 7 måneder siden
Per Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Jeg opplever Håvard Nyhus kommentar "Speilbildet av en lom" som ren språklig tåkelegging. Dette er funderinger for salongene. Og for meg vil det rokke ved selve gudsbildet om Guds handlinger bare kan beskrives så diffust at vanlige mennesker ikke vil skjønne poengene. Like lite som jeg tror på en Gud for de rike, tror jeg på en Gud for folk med minimum 60 studiepoeng i filosofi eller litteraturvitenskap.   

Hei, Per! Og beklager om jeg har rokket ved gudsbildet ditt med mine «funderinger for salongene». Men jeg tror du har misforstått. For det er ikke noen motsetning mellom disse funderingene og den konkrete virkeligheten, slik du legger til grunn. Tvert om.

I Fosses mystikk (og forsåvidt i all kristen mystikk) er ikke det overskridende - det uutsigelige - fullstendig løsrevet fra det konkrete/håndgripelige. Langt derifra. Det er nettopp gjennom/ved/i det konkrete - også det historiske! - at det uutsigelige så å si gir seg til kjenne. Dette er jo hele grunnen til at Fosse skriver som han gjør.

Dette må du gjerne avskrive som «tåkelegging» for dem som har litt for mange studiepoeng og litt for varme stuer og litt for god tid. Men jeg lover deg: det ligger iallfall ingen vond vilje bak dette. Bare en lengsel etter å forstå.

Svar
Kommentar #5

Per Eriksen

4 innlegg  12 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

Hei Håvard!

Nei du har slett ikke rokket ved mitt gudsbilde. Og det er heller ikke spesielt nytt det du skriver. Men knyttet opp mot oppstandelsen holder jeg fast ved at dine to kommentarartikler for mange virket tåkeleggende. Selv om det ikke var din intensjon.

Svar

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
27 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
41 minutter siden / 4934 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1002 visninger
Les flere