Oppstandelsens lys

Hva kan vi vite om oppstandelsen? Egentlig ingenting. I hvert fall hvis vi legger til grunn den vanlige meningen av å vite. Oppstandelsen forkynnes i Det nye testamentet som noe enestående, noe som er ulikt alt annet som til da har skjedd. Det er en eskjatologisk hendelse, det vil si, en hendelse som hører med til det ytterste eller det dypeste i tilværelsen. Dermed er den også utilgjengelig for vår viten. Den er utenfor vår vitenskaps rekkevidde.

En slik hendelse fanges ikke opp av kameralinser, ikke engang om de er skjult.

Heller ikke i Det nye testamentet. Ingen rapporteres å ha sett hva som skjedde. En tom grav er som kjent et høyst mangetydig tegn, nå som den gang. De som rapporteres å ha sett ham, den oppstandne, som for eksempel de to disiplene som forvirret og fortvilet dro fra Jerusalem til Emmaus, de var jo ikke i stand til å kjenne ham igjen. Og i det øyeblikket de kjente ham igjen, ble han usynlig, står det (Lukas 24,31).  Ikke særlig sterkt bevismateriale, vil vi måtte si.

Tro, ikke viten

Om oppstandelsen vet vi ingenting. Men vi tror på oppstandelsen. Det er kjernen i kristen tro.  Og vi vet ganske mye om denne kristne troen på oppstandelsen. Vi vet at denne troen må ha oppstått tidlig. Og vi vet at den må ha vært mot alle odds.

For langfredagens hendelser var utvilsomt et kraftig slag i ansiktet for alle som var blitt berørt av Jesus fra Nasaret. Alle som hadde kjent varmen i omfavnelsene og kraften i de refsende og trøstende ordene hans. Alle de som hadde undret seg over visdommen i lignelsene og merket helbredelsen i omsorgen hans. Alle de som hadde kjent Guds nærhet i mennesket Jesus fra Nasaret fikk et avgjørende slag i ansiktet på langfredag.

For da ble det klart for alle og enhver at ikke bare var han et sårbart og dødelig menneske som alle andre. Men i tillegg hadde den smertelige og skammelige døden han var blitt påført vist at han var en farlig og foraktelig mann, en som samfunnet og de troende måtte beskyttes mot. En oppvigler, en gudsbespotter, en bedrager og kvakksalver.

Dette var Golgatas budskap til alle som så Jesus bli hengt opp på korset ved siden av de andre som var dømt som forbrytere: Denne Jesus fra Nasaret var avslørt, og måtte betale prisen for det.

Vendepunkt: Oppstandelseserfaringer

Midt imot den brutale overmakten på langfredag vokser altså en annen tro fram blant de små og utslåtte gruppene av Jesus-etterfølgere: Han som ble korsfestet, er blitt reist opp fra de døde. Vi tok ikke feil! Han var ingen bedrager. Han tilhørte Gud, og derfor har Guds selv grepet inn og reist ham opp.

Det er en trassig tro som kommer til orde. Vi kan tenke oss at den ikke kan ha kommet så lett, eller så brått overbevisende. Tekstene forteller om tvil, sorg og skepsis. Og frykt (Matt 28,8; Mark 16,8).

Men disiplene må ha hatt sterke erfaringer. Erfaringer av Guds nærvær midt i skuffelsen og mørket, erfaringer av nytt håp. Oppstandelseserfaringer, som har vekket en ny tro hos dem og gitt den uventet kraft.

Erfaringer av møter med den oppstandne har, så vidt vi kjenner til, ikke blitt gjentatt. De var unike. Når oppstandelsestroen likevel har holdt seg opp igjennom historien, er det neppe på grunn av sannsynlighetsberegninger eller bevisvurderinger.  Få vil nok slutte seg til troen på den oppstandne av rent historisk eller vitenskapelig interesse.

Nytt lys

Når troen på oppstandelsen fortsatt feires, er det fordi mennesker erfarer at den gir et nytt lys over tilværelsen. Vi kan ikke se oppstandelsen. Men vi kan leve i dens lys. I det lyset kan mye bli annerledes. Det som virker helt umulig kan likevel bli mulig. Sorgtung død kan vise seg å bane vei for ny livsglede.

Påskedramaets fortellerstemmer hevder at Gud kan snu svik, urett og voldelig slutt til oppreisning og ny begynnelse. Det er ikke logisk, eller «mulig». Oppstandelsen var og er helt usannsynlig, og derfor bare tilgjengelig som håp, og i håp. Men det er et håp det går an å handle på, mens det ennå er mørkt. Slik blir det troverdig.

Synlig

Hvordan kan vi få hjelp til tro dette usannsynlige, umulige? Er det konkret og kroppslig uttrykt noe sted?

Ja – det er synlig i et sakrament, i en liturgisk handling i alminnelige gudstjenester, hver søndag. Det har skjedd for oss i et øyeblikk de færreste husker. Det har skjedd i dåpen. Da ble kraften av Kristi oppstandelse gjort gjeldende for oss. Helt personlig.

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» skriver Paulus til menigheten i Roma. Og han fortsetter: «Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (Rom 6, 3-5). Sterke ord – som gir noen hver grunn til å rette ryggen og se framover.

Diskusjonene om sannheten i budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde fører kanskje ingen steder så lenge de dreier seg om hva oppstandelsen er. For dens lys er som solens. Den som stirrer inn i det, ser ingenting.

Men der solen skinner, blir det varmt. Der kan isen smelte og nytt liv gro. Oppstandelsens sannhet gjenkjenner vi først i hva den lyser opp – hva «den har givet»: Lyset og livet.