En reformators lokkende røst

Ingressen i ditt innlegg "en demper på Lutherjubileet" virker ikke helt i harmoni med intensjonen. Ja, mane frem vemod og vilje til å søke nærmere hverandre i forsoning og i enhet med vår felles Herre. Samtidig ingen tvil om på hvilke premisser, det fremkommer tydelig.

Kanskje ikke det mest gunstige utgangspunkt?

Det har rent mye sand i havet på 500 år. Å markere et 500 års sekel for det du kaller "et brudd med enheten i Kristus" - kan også ha andre perspektiver. Bl.a. å understreke det vi har felles, troen, som bekjennes av de fleste kristne, både i apostolikum og nikenum. (Trosbekjennelsen) Troen og fruktene av den bør ikke undervurderes, uten tro vil det neppe være grunnlag for ytterligere tilnærming med enhet som mål. Til tross for historiske feiltrinn eksisterer fortsatt sammen med Den katolske kirke, også evangelisk lutherske av ulik art som tross brudd med moderkirken må kunne kalles kristne kirker.

De lever riktignok ikke i enheten, men forvalter ordet, og de sakramenter som ble behholdt, dåp og nattverd. (Sistnevnte med noe vaklende forståelse) Mange lutherske kirker har i de senere år vært i en viss liturgisk bevegelse. For Den norske kirke hvor nyeste liturgireform med alternativer ligger nært opptil den katolske messe. Til og med offerdelen har føringer som ligger svært nær det katolske offertorium. (En del geistelige var skremt av dette, men det har roet seg.)

Jeg prøver ikke å skrive meg vekk fra ditt hovedanliggende, kirkens enhet, men på 500 år har oppstått en viss friksjon i systemet. Confessio Augustana er et vaklende dokument, det virker ikke alltid som Melanchthon var i balanse med seg selv. Erstatningen av bispeembedet med superintendenter er ett av mange eksempler, likevel ble det et bekjennelsesskrift for de evangelisk lutherske kirker. Rettferdiggjørelseslæren ble revidert så sent som i 1999, så her iles langsomt. Positiv tilnærming er et godt utgangspunkt, men det betyr ikke at man nødvendigvis lukker øynene for alt som skiller. Men det trengs handlekraft på det læremessige plan. Veien er lang å gå, og det er vanskelig å se snarveier.

For det første har det med utdanningssystemet å gjøre. Som kjent er det to fakulteter for teologistudiet. Fortsatt lever skepsis til universitetets fakultet med angst for liberal teologi. Dog har menighetsfakultetet endret seg betydelig siden sekstitallet, og på 50 år er til og med katolikker ansatt ved fakultetet.

Den økumeniske bevegelse har vist god vilje, men det mangler læremessige fora hvor både teologer, prester, biskoper fra begge kirker kan drøfte klassisk kristen tro som bl.a. kirkesynet, embedssynet, sakramentsynet, eksegesen, m.m. Dette må i etterkant, på sikt kunne forplante seg til menighetene i form av studie/samtalegrupper ledet av fagfolk. Begynn med din nabomenighet Uranienborg, inviter dem til messe i St. Dominikus.Bytt prekestol, hvor presten fra Uranienborg holder preken i St. Dominikus, og pater Haavar vise versa i Uranienborg. Ikke glem at den menige lutheraner neppe har enheten som bevisst agenda for sin tro. Her må det vekkelse til!

Felleserklæringen fra pavens besøk i Uppsala er for deg vak, men tror du at en mer skjerpet tekst hadde blitt undertegnet? Neppe. Da er det bedre med en undertegnet forpliktnede erklæring enn ingen.

Sola Scriptura er også den absolutte autoritet i Den katolske kirke, men sideordnet med tradisjonen. Det er heller ikke til hinder at i skriften alene også omfatter tradisjon - det er en hermeneutisk øvelse med og uten skylapper.

Sentrale lærespørsmål som vigsel av likekjønnede medfører en økumenisk distanse, og ut fra det katolsk sakramentale ekteskap og forståelse vil en liberalisering være et problem og et brudd med katolsk forståelse av ekteskapet, samt tradisjon og historie. Samtidig virker det ikke som du tar innover deg at sivilisasjon og samfunn er i en kontinuerlig utvikling. I denne prosessen lever både kirken og de troende, og kirken kan ikke konservere seg bort fra de troendes virkelighet, og hvor er det sjelesørgeriske alternativ til homofile? Det hadde kanskje vært enklere om homofile ikke var kristne? Homofile er også en del av skapelsen og gitt seg ulike utslag og forhold gjennom historien. Samtidig har det gått 2000 år før aksept og holdning har grodd frem til forpliktende forhold i ekteskap med likekjønnet ektefelle. Den katolske kirke har i mange år fortrengt de homofiles situasjon, aldri gitt et alternativ til samliv. Homofile er også skapt av Gud, og viljen og evnen til kjærlighet er adekvat med hetrofiles. Homofile er ikke forpliktet til å leve i sølibat med mindre det velges, men du har kanskje et godt råd til homofile som ønsker å leve i et forpliktende kjærlighetsforhold - og samtidig beholde tro og kirketilhørighet?

Noen ganger fordres det nytenkning, også i kirkelige forhold, tross tradisjonen. Tradisjon skapes også underveis.

Du bærer preg av en reformators pågangsmot, men du har en lang vei å gå. Vi lever i en sekularisert verden, og avkristningen er kommet så langt at ditt anliggende ligger langt unna målet. Våre adskilte søstre og brødre i troen, også de geistelige lever godt med den kirketilhørighet de har - og enhetstanken og behov må skapes, vekkelse! Ikke med autoritet og utfordrende konfrontasjoner, det har en tendens til å sette sinnene i revers. Pave Frans har også noe å lære oss her gjennom bamhjertighetens år, også dem kirken har hatt problemer i forhold til, fraskilte, gjengifte, homofile osv.

Døren på gløtt for å få lit oksygen inn i systemet.