Knut Alfsvåg

34

Drømmen om det jordiske paradis

Drømmen om å gjenopprette det tapte paradiset er en fellesnevner for flere religioner og politiske ideologier.

Publisert: 18. apr 2017

 

I 1941 disputerte den norske idehistorikeren Paulus Svendsen over avhandlingen Gullalderdrøm og utviklingstro ved universitetet i Oslo. Inspirert av Ibsens Keiser og galileer hadde han tenkt å kalle avhandlingen «Det tredje rike som ide og dikterisk motiv», men i lys av den politiske situasjonen i Norge da han disputerte, endret han tittelen. Både tittelen (begge versjoner) og innholdet i avhandlingen er minst like interessant i dag. Temaet er nemlig utviklingen av og forholdet mellom de ulike former for religiøs og politisk utopisme som har vært en fast del av europeisk tenkning siden oldtiden. Dette var ikke noe som kom med nazismen.

Som påvist av Svendsen, har modellen i ulike versjoner viktige fellestrekk. En gullalder i en fjern fortid er blitt avløst av en periode med forfall. Hva det nå gjelder, er å vende tilbake til den opprinnelige gullalder og realisere den på ny. Et avgjørende skille går imidlertid mellom dem som ønsker å virkeliggjøre det utopiske med ordets makt, og dem som anser seg berettiget til å ta mer drastiske midler i bruk.

I kristen sammenheng er framtidsdrømmen alltid relatert til den bibelske visjon om det kommende gudsrike. I utgangspunktet tenkte en seg imidlertid at det var lite en kunne gjøre for å forberede dette. Guds rike kommer når det kommer. Med dette utgangspunkt er det lite rom for politisk utopisme. Dette er et hovedpoeng i Augustins store verk Om gudsstaten.

Alle har imidlertid ikke tenkt slik. Innenfor en såkalt postmillennialistisk framskrittstro har det vært viktig å finne ut hva en kan gjøre for å framskynde opprettelsen av et jordisk gudsrike. Fordi Jesus var så tydelig i sin avvisning av tanken om å fremme Guds rike med makt, har en her også stort sett tenkt i fredelige kategorier. Men unntak fins; hellig krig-tanken har hatt sine talsmenn også i kristen sammenheng. I et år hvor vi markerer at det er fem hundre år siden starten på Luthers reformasjonsarbeid, kan det være verdt å ta med seg at en av de ting han ble fordømt for, var at han protesterte mot pavens oppfordring til korstog mot muslimene. Luther hadde, som Augustin, mye mer begrensede målsettinger for det politiske; enhver tanke om hellig krig var for ham en uting.

Pavene har nok etter hvert sluttet seg til Luthers oppfatning på dette punkt. Men den revolusjonære postmillennialisme, altså arbeid for å gjenopprette gullalderen med makt, har hatt mange andre viktige talspersoner, som alle representerer mer eller mindre sekulære versjoner av den bibelske gudsriketanke. Islam har alltid forsvart tanken om sverdmisjon. At den voldelige utopisme i dag står forholdsvis sterkt blant mange muslimer, er derfor ikke tilfeldig. De mest dramatiske konsekvenser i form av diktatur og terrorisme er det imidlertid de sekulære, europeiske ideologier som har hatt, altså kommunisme og nazisme. Her mente en å sitte med en vitenskapelig begrunnet innsikt både om veien til paradis og hvordan en skulle realisere den. Da lå tanken om at målet helliger midlet snublende nær, og vi fikk varianter av voldelig, politisk utopisme som kom til å koste millioner av mennesker livet.

I dag er det islamistisk terror som er problemet, og den er kommet oss nærmere enn vi liker. For å nærme oss det problemet på en sakssvarende måte trenger vi imidlertid både historisk kunnskap og empati med enkeltmennesker. Som politisk ideologi er islam voldelig og undertrykkende. Kristne i Midt-Østen som har levd under islams trykk i århundrer, kan si mye om det. Men islam er ikke alene om voldelig politisk utopisme, og for oss har de europeiske variantene vært adskillig mer ødeleggende. Og det fins varianter av islam som står like langt fra den voldelige utopisme som de fleste kristne retninger gjør. Vi løser derfor ikke problemet med islamistisk terror ved å diskriminere muslimer og kalle til hellig krig mot islam. Tvert imot gir vi da terroristene rett i at det er vold og undertrykkelse som er veien til målet.

Drømmen om lage seg et gudsrike på jorden er antagelig uutryddelig. Vi kan møte det med Jesu budskap om at Guds rike ikke er av denne verden, men det er urealistisk å regne med at alle skal la seg overbevise om det. Noen av dem som ønsker seg et gudsrike på jorden, vil også komme til å gripe til vold. Det kan vi antagelig heller ikke gjøre noe med. Dersom vi ikke skal la oss overvinne av terroristene i den forstand at vi selv tar den hellige krigens midler i bruk, må vi derfor nøye oss med å ha begrensede målsettinger for det politiske. Vi klarer aldri å gjenopprette gullalderen og skape et paradis på jorden. På dette punkt har Jesus, Augustin og Luther helt rett. Vårt mål må være å stoppe dem som tror at de kan, og som mener at de har rett til å ta livet av andre for å nå det målet.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere