Kommentar

Miste Gud, finne Gud

Var det fornektelsen som gjorde Peter kvalifisert til å være kirkens hyrde?


Intervjuet med Eskil Skjeldal i Vårt Land fredag før påske­ har levd i meg hele påsken. Delvis fordi jeg ikke ante hvilken krise han var oppe i da jeg hadde kontakt med ham for tre-fire år siden, selv om jeg med interesse leste artikkelserien hans om tvil i Dag og Tid.

Men mest har jeg tenkt på ­intervjuet fordi jeg hadde en lign­ende opplevelse for tjue år siden, der depresjon og tap av 
tro var viklet i hverandre. Og spørsmålet jeg har måtte stille på nytt er dette: Hva betyr det egentlig når jeg sier at jeg fant Gud igjen?

Tomhet

Slik jeg leser Eskil, ble vi begge rammet av en tvil som ikke først og fremst var intellek­tuell, men eksistensiell. Han sier at han opplevde at Gud ikke svarte til forventningene. Gud viste seg ikke å bety noe i det virkelige liv.
For min del var det som mitt bilde av Gud sprakk. Han hang ikke sammen for meg lenger. Jeg opplevde ham som uberegnelig, farlig, grusom – en som det var best å holde seg langt unna.

Dermed var det som Gud bare forsvant. I likhet med Skjeldal ble jeg ikke ateist, selv om vi begge en stund ønsket vi kunne vært det. Gud holdt ikke opp å eksi­stere. Han fantes bare ikke for meg lenger.

Skjeldal opplever tapet av Gud som en lettelse. Jeg opplevde det som en tragedie. Verden mistet sine farger. Alt ble grått. Alt ble tomhet.
Var det fordi jeg ikke orket denne tomheten at jeg måtte finn­e Gud igjen? Det har jeg måttet spørre meg selv om i disse påskedagene.

Ikke alene

Men det jeg husker, er at noe skjedde da jeg hadde sluppet taket i Gud, latt troen fare. Det var som Gud vendte tilbake uten at jeg egentlig merket det, uten at jeg trodde på ham. Det skjedde langsomt. En dag innså jeg at jeg hadde fått en slags stille overbevisning om at det var en som så meg, en som ville meg vel. En jeg ikke behøvde å gjemme meg for, selv om jeg ikke forsto noe av ham.

Som Eskil slukte jeg bøker i denne tiden. Jeg søkte ikke ­etter svar, det trodde jeg ikke noen kunne gi. Jeg søkte etter gjenkjennelse, etter noen som hadde erfaring med det jeg opplevde.

Jeg fant Johannes av Korset. Han var den første som satte ord på mine erfaringer. Det hjalp å vite at jeg ikke var alene.

Forlatt på korset

Men mer betydde det da det gikk opp for meg at Jesus hadde opplevd å miste Gud. Han kjempet med Gud i Getsemane, bare for å oppleve at Gud hadde forlatt ham på korset.

Den allmektige Gud Fader var blitt en fryktinngytende og uforståelig størrelse. Sønnen, der­imot, kunne jeg forholde meg til. Han visste hvordan jeg hadde det, han hadde erfart både angsten og tomheten uten Gud.
Selv om jeg ikke kunne vende­ meg til Gud, kunne jeg vende meg til Jesus. Og dette er jo det store­ mysterium i kristentroen: At det egentlig går ut på det samme.

Et strev

Fant jeg tilbake til det jeg hadde mistet? Egentlig ikke. Jeg fant noe nytt.
Jeg kjenner meg igjen i Eskil Skjeldals beskrivelse av troen som en tvangstrøye. Mitt indre driv etter å komme nærmere Gud var i ferd med å gjøre troen til et strev og fjerne meg fra andre mennesker.

Nå opplever jeg ikke noe krav om at jeg må prestere en tro. Troe­n er bare der, nesten som noe objektivt som ikke avhenger av meg. Troen er blitt en hvile.
Før var gode følelser et tegn på at Gud var nær, depresjonen et tegn på at noe var galt, at jeg hadde sviktet. Nå opplever jeg at følelser kommer og går uten at det gjør noe fra eller til for forholdet til Gud.

Ufarliggjorde tvilen

Anne Margrethe Mandt-Anfindsen, som har forsket på erfaringer med troskriser, sier at slike kriser er en invitasjon til å gi slipp på gudsbilder som ikke fungerer. Da kan man få et nytt gudsbilde som bærer troen bedre.

Da jeg var inne i den dypeste­ krisen, var jeg så heldig å få snakke med noen kloke prester. De respekterte min tvil, de anerkjente min rett til å anklage Gud. På en måte ufarliggjorde de tvilen. Å tvile var ikke å svikte Gud. Troen er nødt til å møte tvilen, dersom den er levende.

Men skal tvilen være ærlig, må den innebære muligheten for å miste troen. Slik Eskil Skjeldal sier han har gjort. Jeg forstår hans behov for å sette punktum der han er nå.

Nødvendig mørke?

Likevel har en film jeg så før påske også stadig vært i tankene mine: Scorseses film The silence. Eller rettere sagt et spørsmål jeg satt igjen med etter filmen: Var det fornektelsen som gjorde Peter kvalifisert til å bli kirkens første hyrde? Var det erfaringen av egen svik og gudsforlatthetens mørke som gjorde det mulig for ham å svare ja på spørsmålet: Elsker du meg?

Ved utgangen av påsken lar jeg det spørsmålet henge der.

Først publisert i Vårt Land 18. april 2017

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar