Ny sultan

Recep Tayyip Erdogan fikk trolig flertall i folkeavstemmingen i Tyrkia. Men en knapp seier etter en valgkamp der motstanderne hadde langt dårligere vilkår og der frykten for å motsi presidenten er reell hos mange, må ha en bitter bismak av nederlag.

Men ingen bør være i tvil om at Erdogan vil bruke dette som mandat til å gjennomføre den maktovertakelsen han lenge har varslet. Erdogan har sagt at direkte presidentstyre ikke er udemokratisk, og viser til USA. Men i USA har vi jo sett at systemet har mange kontrollmekanismer og bremser innebygd, som også en autoritær president må ta hensyn til. Slike vil for en stor del mangle i Erdogans system.

Det er hundre år siden det ottomanske imperiet brøt sammen. Dette imperiet hadde dominert Midtøsten i 400 år, og til tider også truet Europa. I 1921 proklamerte Atatürk det moderne Tyrkia på imperiets ruiner. Han mente Tyrkia måtte moderniseres etter vestlig modell for å bli en makt å regne med i dagens verden. Derfor ble også den nye staten sekulær.

Erdogan er nå i full gang med å omgjøre Atatürks verk. Han vender seg bort fra Europa og Vesten, og satser på å bli en dominerende maktfaktor i Midtøsten. Han vil også gi større plass til islam i det offentlige liv. Men som sultanene aldri lot kalifene ha politisk makt, vil han ikke overlate makt til noe presteskap.

Sammenbruddet av osmannerriket har alltid vært et sårt punkt for tyrkisk nasjonalisme. Tyrkerne hadde sett seg selv som overlegne i mange hundre år, og de betraktet islam som overlegent over kristendom og jødedom. Det aldri erkjente folkemordet mot armenere og assyrere er også en betent side ved tyrkisk nasjonalisme.

Men det er ikke noe samlet folk som står bak Erdogan og hans nasjonalistiske program. Tvert om er Tyrkia etter dette mer splittet enn noensinne. En president som føler at han har halve folket mot seg, blir neppe mer demokratisk innstilt. Han vil føle det nødvendig å holde stramt på tøylene. Han har dessuten vist at han kan spille på motviljen mot Vesten for å samle sine tilhengere. Det er grunn til å følge utviklingen i Tyrkia med uro.