Verdidebatt

Oppstandelsens mysterium

Bibelen og evangelienes beretninger om Jesu død og oppstandelse fortsetter å være en viktig del av mitt liv, og hvordan jeg forstår meg selv, selv etter at jeg ikke lenger kan tro på en fysisk oppstandelse fra de døde.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For ett år siden holdt jeg min siste 1.påskedagspreken om den tomme graven og Jesu oppstandelse. Jeg fortrengte min tvil og forkynte det som har vært kirkens tro gjennom 2000 år, at graven var tom og at Jesu var oppstått fra de døde. Gjennom vage formuleringer dekket jeg over det jeg selv dypest sett tenker oppstandelsestroen handler om.

Etter at jeg nå har sluttet som prest i den norske kirke, er det tid for å forsøke å si noe om hva jeg tror egentlig skjedde, det som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse.

Det første som må sies er at jeg ikke vet, jeg kan ikke vite hva som «egentlig skjedde», og jeg vil også hevde at dette gjelder alle som sier at de er overbevisste om at Jesus stod opp fra de døde, det er et spørsmål om tro, basert på evangelienes vitnesbyrd om oppstandelsen. Jeg avviser slik alle forsøk på å sannsynliggjøre oppstandelsen gjennom logisk argumentasjon.

Bibelfundamentalister og bokstavtro kristne vil kanskje si at de tror at det skjedde slik det står beskrevet i det nye testamentet, fordi Bibelen er Guds ord som må forstås bokstavelig, som en historisk korrekt beskrivelse av faktiske hendelser.

Problemet med en slik forståelse blir åpenbar hvis en sidestiller evangeliene og leser fortellingene om oppstandelsen opp mot hverandre.

En bokstavelig og konkret forståelsen av oppstandelsen vil med nødvendighet dreie seg om en harmonisering av de fire evangeliene, der en konstruerer en fortelling ut fra det som er fire forskjellige historier. Men den som foretar en grundig nærlesning vil se at det finnes forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere, blant annet når det gjelder hvem som kom først til graven og hvordan denne ble åpnet.

En vanlig måte å møte problemet med ulikheten mellom evangeliene på er å trekke frem en analogi fra rettssalen, der ulike vitner gir ulike skildringer av den samme hendelsen.

Det er naturlig at mennesker skildrer den samme hendelsen på et ulikt vis, basert på den subjektive oppfattelsen av det som skjedde. Men heller ikke en slik tilnærming kan forklare forskjellen mellom evangelienes fortellinger. Det dreier seg ikke om små detaljer, det dreier seg om faktiske forskjeller som det er umulig å forene.

Forskjellene mellom evangeliene har lenge vært kjent i teologien og bibelforskningen, en seriøs teolog kan ikke komme utenom dette. De aller fleste som har teologisk utdanning vil anerkjenne disse forskjellene mellom evangeliene, og at de ikke kan leses som rent faktiske historiske skildringer.

Tydeligst blir dette hvis vi sammenligner de tre synoptiske evangeliene, altså Markus, Matteus og Lukas, med Johannesevangeliet. Forfatterne av evangeliene har villet fremheve ulike deler ved fortellingen om Jesu liv og forkynnelse. Det finnes også en utvikling fra Markus som det tidligste evangeliet til Matteus og Lukas og til sist Johannesevangeliet. Dette dreier seg om tilblivelsen av det nye testamentet og hvordan ulike fortellingstradisjoner kommer til uttrykk gjennom evangeliene.

Like fullt vil de aller fleste kristne teologer hevde at oppstandelsen dreier seg om en historisk hendelse, som innebar Jesu legemlige oppstandelse, altså at Jesu døde kropp bokstavelig talt ble vekket til livet igjen.

Det er en slik forståelse som jeg ikke lenger kan si at jeg har, hvis jeg skal være ærlig så har jeg tvilt på den så lenge jeg har vært prest, helt fra teologistudiet. Jeg har prøvd å fortrenge dette av lojalitet til kirken tradisjonelle forståelse, men til slutt måtte jeg si stopp og være ærlig mot meg selv og andre.

En konkret og bokstavelig forståelse av oppstandelsen forutsetter Guds overnaturlige inngripen i vår verden. Dette bringer med seg lidelsens problem, en Gud som har muligheten til å gripe inn i historiens gang, men lar være å gjøre det i møte med ufattelig menneskelig lidelse, i møte med urettferdighet og ondskap, slik det kommer tydelig til skue i Holocaust, synes i sannhet å være en himmelsk tyrann.

Løftet om oppstandelsen fra de døde ved historiens ende, kan ikke rettferdiggjøre den ufattelige ondskap og lidelse som rammer mennesker i dette livet. Jeg vil derfor hevde Guds overnaturlige inngripen innebærer et etisk problem som det ikke finnes et enkelt teologisk svar på. Et hvert forsøk på å løse lidelsens problem innebærer en relativisering av menneskers lidelse.

Erfaringsmessig vil dette være et grunnleggende problem for de fleste mennesker, hvordan skal vi kunne tro på Guds overnaturlige inngripen i vår verden, ved Jesu oppstandelse fra de døde, når vi selv ikke har noen erfaring med en slik overnaturlig inngripen. Dette er ikke bare et etisk problem, men det griper om vår grunnleggende erfaring av dødens realitet.

Ingen vet hva som venter etter døden. Jeg er åpen for at det kan finnes et liv etter dette, men jeg kan ikke tro at en kropp som har ligget i graven i tre dager kan vekkes til live igjen, jeg tror heller ikke at min egen kropp vil vekkes til live igjen etter at den har råtnet og det bare er et skjelett som finnes igjen, for å ikke snakke om hvis kroppen er kremert og blitt til aske og støv.

Jeg tror altså at alle våre jordiske kropper til sist blir til jord, og at de forblir jord og støv. De går tilbake i jordens kretsløp og det biologiske materiale som finnes kroppen blir slik resirkulert, slik sett kan det sies at våre kropper blir gjenreist til nytt liv, men det dreier seg ikke lenger om mitt liv i en jordisk kropp. Dette handler om elementær fysikk og biologi, og om døden som en realitet som ikke kan reverseres.

Det skjer iblant medisinske undre, når et hjerte som har sluttet å slå begynner å slå igjen, eller når en kropp som har ligget i koma i lang tid igjen blir fylt med liv, men dette må sies å være noe annet enn at en kropp som er i ferd med å gå i forråtnelsen blir vekket til live igjen, slik det skildres når Lasarus vekkes til livet av Jesus.

Jeg troraltså ikke på en reversering av døden, at en død kropp vekkes til live igjen, at kroppens biologiske funksjoner starter igjen, og at hjernen begynner å fungere igjen. Hva som skjer med menneskets bevissthet etter døden er slik jeg ser det et annet spørsmål, selv om det også kan sies å være vanskelig å tenke seg at bevisstheten eksisterer uten hjerne og kropp. Jeg vil også hevde at ethvert forsøk på å gi en konkret skildring av hva som skjer «etter døden», bærer i seg en fare for flukt fra livet her og nå.

Det kan selvsagt innvendes at Jesu oppstandelse pr. definisjon er et under som vi like lite kan forstå som at livet oppstår fra ingenting på skapelsens første dag. Men jeg tror altså at det finnes en langt mer jordisk forklaring på hvordan oppstandelsestroen oppstod.

Hva var det så som skjedde, dette som er utgangspunktet for kirkens tro på Jesu oppstandelse fra de døde, er det bare en simpel løgn, et eventyr som ble skapt av de første etterfølgerne etter Jesus. Jeg tror ikke det er så enkelt, jeg tror ikke oppstandelsestroen dreier seg om en løgn, jeg tror det handler om at disiplene og Jesu etterfølgere faktisk erfarte noe som fikk dem til å tro at Jesus var oppreist fra de døde. Spørsmålet blir derfor hva denne erfaringen dypest sett handler om.

Det er vanskelig å komme utenom fortellingen om den tomme graven, for meg blir også dette stående som et mysterium. Jeg er altså åpen for muligheten at utgangspunktet for oppstandelsestroen er den tomme graven, men hva som ligger bak dette kan vi ikke si noe sikkert om. Den tomme graven kan referere til en konkret hendelse, samtidig som den kan sies å fange inn symbolsk og metaforisk at døden ikke kunne holde Jesus som sin fange.

Oppstandelsesvitnesbyrdene har klart mytologiske trekk, som gjør en bokstavelig forståelse vanskelig, jeg har til gode å møte en teolog som faktisk tror at de døde sprang frem fra sine graver (Matt 27.52) ved Jesu død på korset. Få teologer vil tenke seg at graven ble åpnet slik Matteusevangeliet beskriver det, ved jordskjelv og en engel som steg ned fra himmelen, likevel vil de aller fleste holde fast på at det faktisk skjedde, at Jesu steg ut fra graven med en kropp som var forvandlet og oppreist fra de døde.

Hvordan er det så mulig å forstå oppstandelsen som noe annet enn en konkret og rent faktisk historisk hendelse? Jeg tror det dreier seg om noe annet, en erfaring som mange mennesker også i dag har, erfaringen av å møte igjen en avdød.

Et slikt møte med avdøde kan forstås på flere vis, det kan skje i drømmer, men det kan også skje i visjoner og opplevelser i våken tilstand. Som regel handler dette om en visuelle opplevelser, men det kan også dreie seg om å høre den avdødes stemme, og noen ganger kan det også handle om opplevelser av fysisk berøring.

Slike erfaringer blir fort avskrevet som hallusinasjoner, eller fenomen som kan reduseres til menneskets psyke. Jeg vil ikke her gå inn på om det innebærer noe mer enn en subjektiv opplevelse, altså om det kan sies å være en erfaring av noe som er av objektiv virkelighet, og et reelt møte med avdøde. Det som er relevant i denne sammenhengen er at det er et velkjent fenomen, som sier noe om hvordan mennesker også i dag erfarer å møte avdøde som har stått oss nært. Jeg tror altså at vi kan forstå Jesu oppstandelse med bakgrunn i visjoner og erfaringen av Jesu nærvær, etter hans død på korset.

Møtet med døden kan være en traumatisk erfaring for de som står igjen, spesielt når døden er brå og brutal. Når den i tillegg kombineres med opplevelse av skyld og svik, som disiplene erfarte, så kan vi forstå noe av bakgrunnen for disiplenes reaksjon på visjoner av Jesu nærvær etter hans død. Kanskje oppstandelsestroen slik sett handler om en erfaring av nåde og tilgivelse, og at dette dermed blir utgangspunktet for den kristne tro.

De første kristne har grepet til det gamle testamentet for å søke å gi mening til Jesu meningsløse død på korset. De har funnet motiv om Herrens lidende tjener i Jesaja 53, de har funnet fortellingen om Jona som var tre dager i hvalens buk, og de har funnet tekster hos profeten Esekiel og i Daniels bok som omtaler hvordan Gud skal vekke de døde til live igjen. I det gamle testamentet har de slik funnet materiale som har bidratt til fortolkningen av Jesu død og beretningene om hans oppstandelse, slik vi finner det i det nye testamentet.

Det eldste skriftlige vitnesbyrdet om oppstandelsen finnes i brevene etter Paulus. Disse ble skrevet rundt 20 år etter hendelsen som er utgangspunktet for oppstandelsestroen. Paulus sitt eget møte med den oppståtte Kristus har tydelig karakter av å være en visjon, han blir blendet av et sterkt lys og hører Jesu stemme, det dreier seg altså ikke om et møte med en fysisk kropp.

Likevel er det tydelig at det allerede før Paulus har foreligget et vitnesbyrd om Jesu legemlige oppstandelse fra de døde, for dette er et premiss for hvordan Paulus skildrer sin egen erfaring.  Det har blitt hevdet at Paulus har en «åndelig» forståelse av oppstandelsen, men jeg vil altså hevde at han deler evangelienes forståelse av oppstandelsen som en konkret hendelse, der Jesus fysisk stod opp fra de døde. Likevel vil jeg altså problematisere en slik konkret og fysisk forståelse av oppstandelsen.

Oppstandelsesvitnesbyrdet i evangeliene og hos Paulus blir formidlet gjennom fortellinger som jeg vil hevde har en grunnleggende mytologisk karakter, hvilke erfaringer som ligger bak disse fortellingene er skjult, og vi kan bare spekulere i hva dette dypest sett handler om, slik jeg her skisserer. Jeg vil derfor argumentere for at vi ikke kan forstå oppstandelsesvitnesbyrdene som historiske vitnesbyrd, selv om de kan sies å formidle erfaringer som har sitt feste i historiske menneskers liv.

Mange vil tenke at en slik forklaring vil innebære at kristendommen bygger på en illusjon eller hallusinasjon, og at den slik mister sin troverdighet og relevans for våre liv. Det er også en sannhet i dette, hvis premisset er at religiøs tro relaterer til en konkret overnaturlig virkelighet.

Likevel vil jeg hevde at det er mulig å forstå troen på et annet vis, som et speilbilde av livet selv, der vi i fortellingen om Jesu død og oppstandelse ser våre egne liv forklaret. Det dreier seg ikke om legemets oppstandelse en gang etter døden, ved historiens ende, men derimot vår egen erfaring av livet seier over døden.

Noen vil kanskje si at dette er tåkeprat, men et menneske som har opplevd dyp sorg, depresjon eller rusavhengighet vil vite dette, at det faktisk er mulig å erfare å bli reist opp fra graven og satt fri fra dødens makt, også i dette livet.

Bibelen og evangelienes beretninger om Jesu død og oppstandelse fortsetter slik å være en viktig del av mitt liv, og hvordan jeg forstå meg selv, selv etter at jeg ikke lenger kan tro på en fysisk oppstandelse fra de døde.

Hva som skjer etter døden, vet jeg ikke, kanskje våkner jeg en dag til et helt nytt liv, og en helt ny eksistens i det hinsidige, men for meg er det dette livet som teller, det er her jeg erfarer livskraften og dødskreftene som kjemper om mitt liv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt