Færre kroner, flere krav

De politiske realitetene er i ferd med å innhente dem som trodde at «en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» betydde en raus, evig og offentlig pengestrøm til tros- og livssynssamfunnene. De siste årene har vi sett synkende medlemstall i Den norske kirke og økende oppslutning om andre forsamlinger. Fordi de andre trossamfunnene får tilskudd basert på hva Den norske kirke får per medlem, øker de offentlige utgiftene til tro- og livssynsformålet raskt.

Tilskyndet av dette og av «det endelige skillet» mellom staten og Den norske kirke, pågår nå en hyppig lufting av politiske kjepphester på feltet. Når vi ser det siste årets utspill under ett, er det vanskelig å konkludere annerledes enn at de offentlige pengene ikke vil sitte like løst som før, samtidig som politikerne vil stille strengere krav til mottakerne.

Frp vil nulle alle

I fjor sommer vedtok Stortinget å utrede muligheten for å trekke pengestøtten til trossamfunn som «fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll.»

Debatten etterlot et inntrykk av at det siste poenget handlet om unge kvinner i moskeer, men Bård Vegar Solhjell i SV – som stod bak forslaget i fjor – sa nylig til Vårt Land at det også kan ramme praksisen der Jehovas vitner kollektivt bryter kontakten med eksmedlemmer.

I januar ble det kjent at flertallet i Frps programkomité vil nulle støtten til alle trossamfunn, Den norske kirke inkludert. På partiets landsmøte om noen uker ligger det dessuten an til et vedtak om å la myndighetene følge med på forkynnelsen i moskeene for å finne ut om disse er «en radikaliserende arena for poten­sielle ytterliggående islamister».

Første helgen etter påske kommer Arbeiderpartiet til å vedta at de ønsker å stille strengere krav til demokrati og kvinneandel i styrende organer i trossamfunn som ber om offentlige penger.

Argumentet om «kirkeskatt»

Diskusjonen om hvor langt inn i trossamfunns indre anliggender politikerne kan gå, ble lenge holdt liv i av ordningen der regjeringen utnevnte proster og biskoper i Den norske kirke. Kirkens egne organer overtok oppgaven i 2012, men debatten ruller videre. Politikerne mener fortsatt mye om hvordan trossamfunn bør fungere.

Trossamfunnene selv står hardt på at de har rett til å la teologien styre det indre livet, uten å bli truet med offentlig pengekutt. I mange kristne miljøer står tanken om «kirkeskatt» sterkt: Ettersom Den norske kirke er finansiert av skattepenger, skal andre tros- og livssynssamfunn ha «sin» andel skattepenger tilsvarende antall medlemmer.

Dette kan høres rimelig ut, men det er jo ikke slik at vi kan velge akkurat hva «vår» skatt skal gå til. Dessuten: Folk skatter ulikt. Jeg har imidlertid aldri hørt representanter for de aktuelle miljøene argumentere for at trossamfunn med høytlønnede medlemmer skal få mer penger enn trossamfunn der medlemmene har dårligere skatteevne.

Folkekirken står sterkt

I verdens mest tros- og livssynsrause land er det lett å tenke at staten er menneskerettslig forpliktet til å gi penger til menigheter og moskeer. Det er feil, men staten (og kommunene) må behandle tros- og livssynssamfunnene likt. Det er lov å stille detaljerte krav for tildeling av tilskudd, så lenge kravene gjelder for alle.

Imidlertid er det uaktuelt for de fleste partiene å la Den norske kirke seile sin egen økonomiske sjø. «Folkekirken» som idé har fortsatt flertall blant på Stortinget. De som ønsker å stramme grepet om frimenigheter og moskeer, må derfor designe en støtteordning som ikke sparker beina under Den norske kirke.

Den norske kirke i sentrum

Fremtidens trosstøtte kan derfor komme til å handle mer om det som i politikernes øyne er samfunnsnyttig innsats, tiltak som kan telles og måles. Den norske kirke er allerede god på utadrettet virksomhet, og stikkprøver av «radikaliserende» forkynnelse og systematisk utstøting av eksmedlemmer ville neppe gi biskopene hodebry. Kultur for rapportering sitter i veggene etter 500 år som offentlig etat.

Statskirken er så godt som avviklet, men Den norske kirke er fortsatt sentrum i det norske tros- og livssynsuniverset. Det er mye vi ikke vet om trossamfunnenes økonomiske fremtid, men det finnes nok en grense for hvor langt politikerne vil la kontrollbehovet løpe: Den går omtrent der hvor Den norske kirke går med i dragsuget.