Trygve W. Jordheim

108

Færre kroner, flere krav

Politikerne vil gi trossamfunnene mindre penger, men vil samtidig ha mer kontroll – uten å sparke beina under Den norske kirke. Det gir føringer for fremtidens støtteordning.

Publisert: 11. apr 2017

De politiske realitetene er i ferd med å innhente dem som trodde at «en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» betydde en raus, evig og offentlig pengestrøm til tros- og livssynssamfunnene. De siste årene har vi sett synkende medlemstall i Den norske kirke og økende oppslutning om andre forsamlinger. Fordi de andre trossamfunnene får tilskudd basert på hva Den norske kirke får per medlem, øker de offentlige utgiftene til tro- og livssynsformålet raskt.

Tilskyndet av dette og av «det endelige skillet» mellom staten og Den norske kirke, pågår nå en hyppig lufting av politiske kjepphester på feltet. Når vi ser det siste årets utspill under ett, er det vanskelig å konkludere annerledes enn at de offentlige pengene ikke vil sitte like løst som før, samtidig som politikerne vil stille strengere krav til mottakerne.

Frp vil nulle alle

I fjor sommer vedtok Stortinget å utrede muligheten for å trekke pengestøtten til trossamfunn som «fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll.»

Debatten etterlot et inntrykk av at det siste poenget handlet om unge kvinner i moskeer, men Bård Vegar Solhjell i SV – som stod bak forslaget i fjor – sa nylig til Vårt Land at det også kan ramme praksisen der Jehovas vitner kollektivt bryter kontakten med eksmedlemmer.

I januar ble det kjent at flertallet i Frps programkomité vil nulle støtten til alle trossamfunn, Den norske kirke inkludert. På partiets landsmøte om noen uker ligger det dessuten an til et vedtak om å la myndighetene følge med på forkynnelsen i moskeene for å finne ut om disse er «en radikaliserende arena for poten­sielle ytterliggående islamister».

Første helgen etter påske kommer Arbeiderpartiet til å vedta at de ønsker å stille strengere krav til demokrati og kvinneandel i styrende organer i trossamfunn som ber om offentlige penger.

Argumentet om «kirkeskatt»

Diskusjonen om hvor langt inn i trossamfunns indre anliggender politikerne kan gå, ble lenge holdt liv i av ordningen der regjeringen utnevnte proster og biskoper i Den norske kirke. Kirkens egne organer overtok oppgaven i 2012, men debatten ruller videre. Politikerne mener fortsatt mye om hvordan trossamfunn bør fungere.

Trossamfunnene selv står hardt på at de har rett til å la teologien styre det indre livet, uten å bli truet med offentlig pengekutt. I mange kristne miljøer står tanken om «kirkeskatt» sterkt: Ettersom Den norske kirke er finansiert av skattepenger, skal andre tros- og livssynssamfunn ha «sin» andel skattepenger tilsvarende antall medlemmer.

Dette kan høres rimelig ut, men det er jo ikke slik at vi kan velge akkurat hva «vår» skatt skal gå til. Dessuten: Folk skatter ulikt. Jeg har imidlertid aldri hørt representanter for de aktuelle miljøene argumentere for at trossamfunn med høytlønnede medlemmer skal få mer penger enn trossamfunn der medlemmene har dårligere skatteevne.

Folkekirken står sterkt

I verdens mest tros- og livssynsrause land er det lett å tenke at staten er menneskerettslig forpliktet til å gi penger til menigheter og moskeer. Det er feil, men staten (og kommunene) må behandle tros- og livssynssamfunnene likt. Det er lov å stille detaljerte krav for tildeling av tilskudd, så lenge kravene gjelder for alle.

Imidlertid er det uaktuelt for de fleste partiene å la Den norske kirke seile sin egen økonomiske sjø. «Folkekirken» som idé har fortsatt flertall blant på Stortinget. De som ønsker å stramme grepet om frimenigheter og moskeer, må derfor designe en støtteordning som ikke sparker beina under Den norske kirke.

Den norske kirke i sentrum

Fremtidens trosstøtte kan derfor komme til å handle mer om det som i politikernes øyne er samfunnsnyttig innsats, tiltak som kan telles og måles. Den norske kirke er allerede god på utadrettet virksomhet, og stikkprøver av «radikaliserende» forkynnelse og systematisk utstøting av eksmedlemmer ville neppe gi biskopene hodebry. Kultur for rapportering sitter i veggene etter 500 år som offentlig etat.

Statskirken er så godt som avviklet, men Den norske kirke er fortsatt sentrum i det norske tros- og livssynsuniverset. Det er mye vi ikke vet om trossamfunnenes økonomiske fremtid, men det finnes nok en grense for hvor langt politikerne vil la kontrollbehovet løpe: Den går omtrent der hvor Den norske kirke går med i dragsuget.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Trygve W. Jordheim. Gå til den siterte teksten.
Tilskyndet av dette og av «det endelige skillet» mellom staten og Den norske kirke, pågår nå en hyppig lufting av politiske kjepphester på feltet. Når vi ser det siste årets utspill under ett, er det vanskelig å konkludere annerledes enn at de offentlige pengene ikke vil sitte like løst som før, samtidig som politikerne vil stille strengere krav til mottakerne.

Statens tid som garantist for religionsfrihet gjennom betaling for å sikre aktiviteten går definitivt mot slutten. Jeg er temmelig trygg på at vi om ikke mange årene vil bli nødt til å betale for medlemskap i trossamfunn av egen lomme. Ikke noe argument har så høy aksept blandt folket som penger, og det er dette som vil vinne frem når de troende er i et slikt mindretall at det ikke lenger virker rimelig for flertallet. 

En annen side av saken er om man kunne oppnå en enighet om at man får offentlig støtte til en del fritidsaktiviteter, og enkelte samfunnsbærende pilarer slik man får i idretten og andre tiltak innen kulturen. 

Jeg tror likevel at det beste ville være om Staten opprettet et fond som livssynssamfunnene kunne dele på avkastningen av. Staten kan legge en nøkkel for fordeling slik at man kan opprettholde virksomheten uten å hele tiden knegå det offentlige for mer penger. 

For egen del vil jeg finne det ok om vi kan øremerke en del av skatten til kirkeskatt med visshet om at den tilgodesees mitt trossamfunn. En slik ordning forutsetter også at alle medlemmer er verifiserbare og har frivillig sluttet seg til en forsamling. Det vil ikke være tilstrekkelig at forstanderen tror at vedkommende kan tenkes å være interessert, men alle må på lik linje verifisere sin tilhørighet for at offentlige midler skal utløses. En måte å gjøre dette på er at hver enkelt anfører i sin skattemelding hvor de vil at kirkeskatten skal komme til gode. Sverige og Danmark har vel en tilsvarende ordning allerede i dag. 

Skal staten ha noe å si om driftsformene skal den også ha det i alle henseende overfor alle organisasjoner som mottar statsstøtte. Enten gjør man foreningslivet mer privat eller mer offentlig, men det bør være like forhold.

Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Kjøkkenmenighetene

Publisert over 3 år siden

Av de ting jeg har lært fra VD er at det finnes mange som er fornøyd med å være nesten alene om sin tro. De foretrekker at det er små menigheter, få mennesker, få regler og lite stringens utover en religiøs dogmatikk for de få. Hvis de som foretrekker det slik ikke en gang er medlemmer i et trossamfunn, men snarere utgjør en slags tilfeldig sammenrasket gjeng, vil ikke Staten gjenkjenne dem som gruppe. Alene her vil det representere et betydelig fravær av potensiell økonomisk støtte. Selv om omkostningene neppe er store ved å samle flokken til en kopp te, vil det være synd for kristennorge om dette skulle utgjøre tyngden av de troende for da vil de som er ansvarlige for å drive kirker og større forsamlinger også miste noe av sitt grunnlag til å leve videre. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere