Verdidebatt

Påske, tro og sannhet: Virkeligheten er større enn naturvitenskapens grenser

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer i den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det burde være kjent at virkelighetens og naturvitenskapens alltid provisoriske grenser er to vidt forskjellige ting. Det kan faktisk se ut som om enkelte benytter den tradisjonelle vitenskapen som påskudd for å flykte fra det mest essensielle i livet. Man bør kanskje minnes om at kristen tro og vitenskap tilhører samme sfærer, men de skilles også behørig i visse deler: Den ene går nemlig ut over den andres rammer her nødvendigvis; ene og alene fordi virkelighetens forutsetninger og persepsjonen, tenkningen og tolkningen av dens vesen er ulike. Dermed blir også språket som benyttes en faktor som nødvendigvis skiller når man beveger seg ut over de premisser og betingelser som den ene sektoren - naturvitenskapen - setter som ufravikelig krav for dialogen. Ergo blir det dermed mildt sagt visse språklige utfordringer når to så vidt forskjellige paradigmer ikke bare skal forsøke å bygge bro til hverandre, men forenes i hvordan både arbeidstegninger og forutsetninger skal settes opp, tolkes og forstås: Man kan i og for seg helt berettiget p.d.e.s kreve empiriske belegg, men allerede her, så kommer skillet til syne:

Hva som på den annen side så skal få passere som empiri, under hvilke forutsetninger dette er intersubjektivt testbart og hvilket språk en her skal benytte; tydeliggjør at man sitter på de to sider av samme elv uten å kunne møtes. Språket danner ingen bro som farbar vei over til den andre.

De velkjente kategorimistak glimrer m.a.o. med sitt nærvær. At virkeligheten er mer enn det som kan veies og måles er for lengst fastslått av flere. Selv om det fysiske og målbare også som konsekvens skaper tiltrengt trygghet for tilværelsen og en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, så betyr ikke det at tilværelsen som sådan er begrenset til dette språket Mennesket er nemlig ikke bare det fysiske legemet, men også sjel og ånd. Det førstnevnte her følger riktig nok de betingelser som de fysiske lover setter, men dog ikke sjelen og ånden. Disse tre elementer i menneskelivet er dog sterkt sammenvevet; det vet enhver som lider i ett av disse: Er man deprimert, så har man også fysisk vondt og tenkningen preges der-etter. Har man smerter i legemet, så får det konsekvenser både i sjel og ånd, og legen som setter seg i timevis ved siden av det svært syke døende barnet i kuvøse bidrar til uforståelige positive endringer hos pasienten, osv. Vi er mer enn bare en samling kjemiske stoffer som så tenker over kjemiske stoffers betingelser. Som Piet Hein skrev; «Her var før en filosof. Nå er det en mann med tannpine.»

Å sette forståelse som betingelse før man skal akseptere det å tro er troens rake motsetning; bare kravet som sådan er en illustrasjon på mangel på forståelse i seg selv. Subjektivismen er en ufravikelig del for enhver, men vi kan altså bevisstgjøre oss tilstedeværelsen av dette elementet... tenke over subjektivteten. Den må derimot ikke bli lommelykten som lyser på soluret for å avsløre hvor mye klokken egentlig er. For det første er det ikke lenger da snakk om tro - men krav om viten - og for det andre, så spørs det om Gud nødvendigvis presenterer alle sider av virkeligheten på en slik måte at Han følger menneskets intellektuelle fordringer for forståelse og intellektuell aksept. Å stille betingelser til Gud er dog en ganske så feil innstilling. Allerede Jesus bemerket dette fenomenet en rekke ganger i de årene Han gikk på jorden; nemlig det at enkelte til stadighet krever tegn og bevis som nødvendig betingelse og forutsetning. Sågar da Jesus hang på korset fulgte flere opp på samme gale spor: «Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!»

Den som tror har intet å bevise etter tradisjonell naturvitenskapelig forstand; nettopp fordi sistnevnte felt opererer med premisser som ikke åpner for og tillater eksistensen av en Gud: Den er fanget i en sirkelargumentasjon: Det handler altså om tro og et annet paradigme hvor man derfor ikke kan forenes i det språket den ene parten- nemlig ateisten - ser som et ufravikelig krav og forutsetning. Vi snakker dermed her m.a.o. om et trossprang hvor man dog selvsagt ikke forkaster den legitimitet og rettmessige plass som naturvitenkskapen har der den er gyldig. Man utvider på den ene siden faktisk blikket, uten på den annen å fornekte de sannheter som selvsagt er funnet og er å finne i verden ellers. Du må selv helt uten det ellers så nødvendige og trygge sikkerhetsnett foreta et "trossprang"; uten forhåndsgarantert sikret og eksakt viten. Vi som tror har ytterst få problemer med naturvitenskapen; den er desto bedre et utmerket middel til å forstå den fysiske virkeligheten: Hjernen og intellektet er gitt av Gud selv for å benyttes til å bedre forstå og tilrettelegge forvaltningen av vår fysiske verden. Og historien viser at den har vært og er nyttig. Apropos: Det finnes en rekke bekjennende kristne i diverse vitenskaplige forskningssteder, f.eks. i CERN. Det var for øvrig en katolsk prest, Georges-Henri Lemaître, som presenterte teorien om The Big Bang. Det begynte med et eller annet; og det resulterte f.eks i Bachs H-mollsmesse...

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer av den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten. Gud er bare ert skritt borte. Og det skrittet er det Kristus som tar. Om du vil.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt