Kristendommens forfall

Fra tid til annen kommer jeg i snakk med konfirmanter som ikke bare har gjennomgått konfirmasjonsundervisning i regi av Den norske kirke, men som også har opplevd å møte Jesus, å bli frelst, under møter for barn og unge i regi av den samme kirken. Selv om jeg er sterkt kritisk til dette med å manipulere frem rystende frelsesopplevelser hos umyndige tenåringer, og særlig at slikt skjer på møter i kristne ungdomsklubber drevet av Den norske kirke, så har jeg innsett at det er en virksomhet kirken finner naturlig i vårt tid. Det jeg har funnet oppsiktsvekkende, er at flere av disse unge nyfrelste «banner som gamle sjømenn». Når jeg bebreider dem deres språkbruk, ler de og sier at de som frelste allerede er tilgitt alt de har gjort og alt de kommer til å gjøre; de kan synde så mye de vil, fordi de har funnet troen på Jesus Kristus. Kristne kan, etter den forståelsen, banne, lyve, stjele, bedra, misbruke Guds navn, påkalle Djevelen, begå de verste forbrytelser, uten å frykte konsekvenser i det hinsidige; det er det de har lært i løpet av konfirmasjonsopplæringen.

Da jeg selv gjennomgikk konfirmasjonsforberedelsene, var også troen på at Jesus Kristus døde for våre synder, sentral, men vi lærte også om gjerningenes vei, at vi skulle gjøre gode gjerninger og avstå fra onde, at vi ikke skulle misbruke Guds navn, at vi ikke skulle banne og at vi skulle «frykte og elske Herren din Gud». I mine øyne har det skjedd et klart forfall når det gjelder hva som formidles i løpet av konfirmasjonsopplæringen, og da ikke først og fremst at det i vår tid knapt skjer noen opplæring under forberedelsene til konfirmasjonen, men at man bare står igjen med det ynkelige budskapet om at det eneste som er viktig i denne verden, er egen personlige frelse. For meg fremstår tvert i mot tanken om de gode gjerningers vei som det mest sentrale i kristen tro, det var da også sentralt i Jesu etiske lære.

Ved et par anledninger har jeg hatt anledning til å spørre prester om de unge nyfrelstes utlegning av kristen lære er korrekt. Til min skuffelse har de bekreftet at man som frelst i prinsippet kan oppføre seg nøyaktig som man vil, man kan bryte alle de fjorten budene og de 613 reglene som er å finne i Mosebøkene, så ofte og så grovt man vil, for man er allerede tilgitt ved troen på Jesus Kristus. Min skuffelse, rent bortsett fra at det jeg lærte som barn ikke lenger har gyldighet, bunner altså i at jeg holder insitamentet til å oppføre seg godt, utføre gode gjerninger, som det grunnleggende i en hver religion og i et hvert livssyn.

Det er ikke så ofte jeg har gleden av å få besøk av misjonærer fra Jehovas vitner, disse som sies å være særlig bevandret i bokstavtro tolkning av Bibelen. Sist de kom på besøk startet de med å spørre om jeg trodde at Bibelen er Guds ord. De ble noe skuffet da jeg påpekte at Bibelen er skrevet av mennesker, den mest kjente forfatteren er som kjent Paulus, og det å påstå at Bibelen er skrevet av mennesker er etter alle solemerker feil, og etter mitt syn blasfemisk, om man da ikke mener at Paulus er Gud. Imidlertid endret jeg raskt fokus for samtalen over til det som på den tiden opptok meg mer, den gang som nå, når det gjelder kristen teologi, betydningen av gjerningenes vei.

Misjonærene sa seg enig med representantene for Den norske kirken; troen på Jesus Kristus er den eneste veien til frelse, gjerninger spiller ingen rolle over hodet i så måte. Da jeg siterte Jakobs brev, der det blant annet er skrevet at «som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger», med andre ord at det ikke er noen frelse uten gode gjerninger, var deres umiddelbare reaksjon at forfatteren av Jakobs brev må ha vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av gode gjerninger. Argumentet om at «det står i Bibelen» gjorde for anledningen ikke inntrykk på de bokstavtro forkynnerne.

Brevet er skrevet i tradisjonen fra Jesu bror Jakob, lederen for de første kristne menigheter i Jerusalem, som, i motsetning til Paulus, holdt seg til Jesu lære. Brevet er et uttrykk for denne retningens forsøk på et kompromiss med Paulus’ og hans disiplers ensidige vektlegging ved frelsesopplevelsen og troen på at Jesus døde for våre synder, som veien til frelse. At også Jehovas vitner, i likhet med Den norske kirke, snur ryggen til Jesu budskap om de gode gjerningers vei, er bare trist.

Om en religion ikke gir et klart insitament til god oppførsel, til en vilje til å utføre gode gjerninger og avstå fra onde, å ville følge de gode gjerningers vei, så innfrir den ikke det som må være det første og sterkeste krav til en hver religion, til et hvert livssyn; å fremme god oppførsel, å fremme gode gjerninger. I så måte fremstår karmalæren som hinduismen og buddhismen forkynner, som klart forbilledlig i forhold til kirkens lære om at alt allerede er tilgitt; du kan oppføre deg så dårlig du bare vil, i henhold til dagens dominerende kristne teologi, så lenge du tror på frelse gjennom troen på Jesus Kristus.

Om jeg har forstått Unitarkirken korrekt, så mener den at det mest grunnleggende for et menneske er å ha en vilje, og helst også en viss evne, til å gjøre det gode. Hva man måtte tro eller ikke tro på av religiøse læresetninger, spiller mindre rolle. Faktisk mener denne retningen innenfor kristendommen, at også om man er kristen eller ikke, er av marginal betydning i forhold til det å følge de gode gjerningers vei, i tråd med Jesu etiske lære. Så da er kanskje ikke alt håp for kristendommen som en mulig etisk veileder for vår tid ute.