Jahn Otto Johansen

68    1

Når Kina våkner

Kina er forutsigelig i motsetning til Donald Trumps Amerika.

Publisert: 9. apr 2017 / 287 visninger.

FOR FLERE ÅR siden skrev jeg en bok med tittelen «Når Kina våkner». Enkelte mente at det var å ta for sterkt i og pekte på at Kina fortsatt var meget tilbakeliggende på en lang rekke områder. Etter å ha reist rundt i den kinesiske provins tvilte jeg ikke på det.

De mest interessante anmeldelser fikk jeg i Danmark og Finland, to land som har opplevd omveltningene i internasjonal politikk sterkere enn vi. Der stilte de seg mer kritisk til Francis Fukuyamas tese om «Historiens slutt» enn vi gjorde i Norge. De trodde ikke det var slutt på det som hadde preget menneskehetens historie – staters og kulturers vekst og fall og sivilisasjoner som etterfulgte og erstattet hverandre. Med andre ord: Historiens evige kretsløp.

I dag er det ingen lenger som betviler Kinas økonomiske og teknologisk vekst. Den er åpenbar på en lang rekke områder, både sivilt og militært. Og det er ikke slik som man sa om japanerne i sin tid at de bare kopierte vestlige oppfinnelser. Selvsagt fanger kineserne opp alle de fremskritt som skjer i andre land, og de kjøper det de har behov for. I Europa har det endelig gått opp for politikere og forretningsfolk at kineserne kjøper opp det de ønsker, i Ukraina og Romania store fruktbare svartjordområder. I Tyskland er meget avansert robotteknologi blitt solgt til kineserne, og det samme har vi sett i andre europeiske land.

Nå slår europeerne endelig alarm selv om de er uenige om nesten alt annet. Her er det ikke stor forskjell mellom vest- og øst-europeiske land som ellers er meget splittet. Når tsjekkerne nå sier farvel til euroen som de innførte først etter at lillebror Slovakia hadde gjort det, er det ikke for å erstatte tyskerne med kinesere. Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Bulgaria er mindre bekymret for russisk innflytelse enn for kinesisk.

Den reformperioden som Bejing innførte i 1978, hadde som mål å bringe landet ut av den store fattigdom etter Kulturrevolusjonen. Økonomisk vekst fikk høyeste prioritet.  Her har Kina langt på vei lykkes.  300 millioner har fått det bedre. Selv om det fortsatt er svært mange fattige og millioner av menn er på stadig vandring etter jobb og kvinnfolk så har altså en meget stor del av Kina befolkning fått en høyere levestandard. Samtidig har Kinas internasjonale innflytelse økt og den øker fortsatt.    G 7 er på mange måter blitt erstattet av G 20, og Det internasjonale pengefond og Verdensbanken har ikke lenger den samme innflytelse som da vestmaktene kunne bruke disse institusjoner som de ville.

Alle som har reist i Kina har opplevd forurensningen som en plage. Selv har jeg hatt vondt for å puste når jeg har vært i Bejing eller andre kinesiske storbyer. De kinesiske ledere forsøker å gjære noe med både den nasjonale og internasjonale forurensing etter at de spilte av en viktig rolle allerede på klimakonferansen i København. På siste konferanse i Paris var kineserne helt sentrale. Som Arne Jon Isachsen skriver i sitt opplysende Månedsbrev: «Kinas nye modell, med vekst basert på økning i privat forbruk snarere enn i innvesteringer og eksport, ser ut til å gå på skinner.»  Kineserne seiler fortsatt frem i medvind mens både EU-Europa og USA har store problemer.

Finanskrisen med Lehman Brothers dramatiske fall i 2008 var selvsagt ikke kinesernes skyld. Den var «Made in America». Så kom som vi husker krisen for eurolandene. Den skyldtes manglende vilje til å ta tapene, altså et lite robust system.

Kina er langt på vei forutsigelig. Nedfrysingen av forholdet til Norge kom selvsagt ikke overraskende. Det er underlig dersom norske politikere ikke har skjønt dette, likesom det er klart at det er kineserne, ikke den norske statsminister, som nå setter betingelsene for en dialog om menneskerettighetene.

Da jeg for mange år siden var i Bejing som medlem av en delegasjon fra Atlanterhavskomiteen, opplevde vi en general som var ute av seg av raseri på grunn av Dalai Lamas besøk i Norge. Jeg har aldri opplevd en så sint og opphisset mann. Han påstod til og med at tibetanerne laget lampeskjermer av menneskehud slik nazistene gjorde.

Kina er forutsigelig i motsetning til Donald Trumps Amerika. Mens mange av oss ventet at USAs forhold til Kina skulle bli sterkt forverret, så har det ikke skjedd. Og forbedringen av forbindelsene med Russland er uteblitt. Nå gjør Trump det motsatte av hva han sa han ville gjøre eller hva vi trodde han skulle gjøre.  

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

140 innlegg  18772 kommentarer

Publisert 7 måneder siden

Jeg ble overrasket over dette fiffige knepet fra kinesernes side. De la selv opp til en ordning for å diskutere menneskerettigheter. De kom statsminister Solberg i forkjøpet ved å ta brodden av alle forsøk på å vikle landet inn i en dialog på andres premisser. Hva det kan komme ut av en slik dialog er uvisst. Det er som med SaudiArabia som formann i kommisjonen for menneskerettigheter i FN. Jeg skal se resultatene før jeg tror dem. 

Jung Chang ga u 2013 ut boken Enkekeiserinnen, om Cixi - konkubinen som bragte Kina inn i den moderne tid. Chang er halvparten av duoen som i 2005 utga biografien om Mao Zedong. Hun har begått et grundig og noe tunglest verk, og hun har tilsynelatende ikke spart seg i arbeidet. Historien er interessant og mangslungen. Når jeg nevner den her er det fordi jeg vil trekke frem tiden etter bokseropprøret. Enkekeiserinnen var betatt av figurer som dronning Victoria og flere andre store vestlige statsoverhoder. Hun hadde sendemenn i flere land, og en av hennes ambassadører var til og med en tidligere amerikansk diplomat som representerte Kina i USA. Cixi var ganske godt orientert om forholdene ute i verden. Etter bokseroppgjøret var sentrale deler av Kina besatt av utenlandske tropper. Dette er en av årsakene til at det i dag er en slags internasjonal korridor mellom Shanghai og Beijing. Det er restene av denne tiden som enda i noen grad lever videre. Dette var en rik periode hvor det ble en annen orden, vekst og velferd i Kina, i det minste i de områdene som utlendingene bestyrte. Det som er nesten en morsom del av boken er hvordan Chang beskriver respekten og beundringen for dronning Victoria på den ene siden og dernest spørsmålet om man kunne ta til seg andre vestlige skikker som demokrati og parlamentarisme. Det er ikke at det er uhørt. Det er så avsindig langt vekke fra all logikk at et slikt tankesett skulle få sette rot i kinesisk samfunnstyre. Selve ordene om demokrati og folks innblanding i styret blir nærmest spyttet ut både av keiserinnen og adelen forøvrig. Ingen tvil om at et slikt virvar og kaos er noe av det siste som bør ramme et dannet og velfungerende land som Kina! I det litt lengre perspektivet, som da republikken ble innført ble det heller ikke noe av. Den første presidenten var også blandt hoffets fremste, og ikke akkurat noen reformator. Etter han fulgte flere presidenter og enda mer urolige tider frem til 1949 med etableringen av folkerepublikken, enda mer uro og kinesisk tragedie frem til vår tid. 

Trond Einar Jacobsens Kinas Skjulte Prinser fra 2012 er en mer moderne innføring i kinesisk styresett. Han viser til kilder hvor 0,4% av Kinas befolkning eier 70% av det som er verdt å eie. Han forteller om innføringen av kapitalismen etter tragedien på Den Himmelske Freds plass i 1989, hvor det gikk et års tid, Deng Xiaoping innså at landet var i ferd med å stagnere eller dø, og som ved et pennestrøk bare satte igang med reformer for å spre eiendom innen det øverste hierarkiet. Prinsene i denne forbindelse er sønnene av de opprinnelige revolusjonære. 

Den fremste blandt dem på den tiden var Dengs egen sønn som den dag i dag driver store foretak. Han startet med handicapidrett og organisering av arrangementer, ikke minst paralympics i 2008. En annen prins er Xi Jinping, bedre kjent som dagens president. Der er deler av det enorme laget av dollarmilliardærer som sitter i Folkekongressen. For disse er maktfordeling like utenkelig som enkekeiserinne  Cixi. Modellen de har valgt er å gi folket økonomisk demokrati innen visse rammer, mens den politiske makten består hel og udelt på prinsene og deres gjelikeres hender. 

Som en konsekvens av at disse er tildels svært korrupte måtte ettbarnspolitikken oppheves. Det var denne gruppen som sprengte regimets politikk ved å skaffe seg kvinner i en annen by, bosette dem i leiligheter og sette barn på dem. De klarte i skjul å omgå sine egne regler og betalte seg ut av vansker i kjølvannet av dette. Da ble det til sist billigere for dem å tillate alle å ha mer enn ett barn, særlig fordi Kina kommer til å mangle folk til å føre nasjonen videre. Selv om det ikke ser slik ut i dag vil Kina ha et foryngelsesproblem eller forgubbingsproblem slik Japan og Russland allerede har, om ikke så mange tiår. Barn av alle kjønn er derfor en nødvendighet for å føre revolusjonen videre. 

Eller vil den føres videre? Jeg tror at punktet må komme da folket er så mette og trygge på egne evner at de vil finne måter å tømme Den Forbudte By på. Kanskje vil de kjøpe dem ut, kanskje må de røykes ut. Det er ikke lett å se en demokratisk bevegelse som vil endre Kina. Det er sannsynlig med endringer i styresett, men mindre sannsynlig at disse går i demokratisk retning. Det finnes ingen form for demokratisk tradisjon i landet, men mange av prinsenes arvinger er utdannet i demokratier, og dette kan bidra til at de får spille en rolle i endringsprosesser som en dag vil lede til demokratisering. Men fortsatt er det sporene etter enkekeiserinne Cixi og de revolusjonære som er tydeligst på veggavisene. 

Svar

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
22 minutter siden / 1621 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
37 minutter siden / 4929 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
43 minutter siden / 4929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1621 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1001 visninger
Les flere