Når Kina våkner

FOR FLERE ÅR siden skrev jeg en bok med tittelen «Når Kina våkner». Enkelte mente at det var å ta for sterkt i og pekte på at Kina fortsatt var meget tilbakeliggende på en lang rekke områder. Etter å ha reist rundt i den kinesiske provins tvilte jeg ikke på det.

De mest interessante anmeldelser fikk jeg i Danmark og Finland, to land som har opplevd omveltningene i internasjonal politikk sterkere enn vi. Der stilte de seg mer kritisk til Francis Fukuyamas tese om «Historiens slutt» enn vi gjorde i Norge. De trodde ikke det var slutt på det som hadde preget menneskehetens historie – staters og kulturers vekst og fall og sivilisasjoner som etterfulgte og erstattet hverandre. Med andre ord: Historiens evige kretsløp.

I dag er det ingen lenger som betviler Kinas økonomiske og teknologisk vekst. Den er åpenbar på en lang rekke områder, både sivilt og militært. Og det er ikke slik som man sa om japanerne i sin tid at de bare kopierte vestlige oppfinnelser. Selvsagt fanger kineserne opp alle de fremskritt som skjer i andre land, og de kjøper det de har behov for. I Europa har det endelig gått opp for politikere og forretningsfolk at kineserne kjøper opp det de ønsker, i Ukraina og Romania store fruktbare svartjordområder. I Tyskland er meget avansert robotteknologi blitt solgt til kineserne, og det samme har vi sett i andre europeiske land.

Nå slår europeerne endelig alarm selv om de er uenige om nesten alt annet. Her er det ikke stor forskjell mellom vest- og øst-europeiske land som ellers er meget splittet. Når tsjekkerne nå sier farvel til euroen som de innførte først etter at lillebror Slovakia hadde gjort det, er det ikke for å erstatte tyskerne med kinesere. Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Bulgaria er mindre bekymret for russisk innflytelse enn for kinesisk.

Den reformperioden som Bejing innførte i 1978, hadde som mål å bringe landet ut av den store fattigdom etter Kulturrevolusjonen. Økonomisk vekst fikk høyeste prioritet.  Her har Kina langt på vei lykkes.  300 millioner har fått det bedre. Selv om det fortsatt er svært mange fattige og millioner av menn er på stadig vandring etter jobb og kvinnfolk så har altså en meget stor del av Kina befolkning fått en høyere levestandard. Samtidig har Kinas internasjonale innflytelse økt og den øker fortsatt.    G 7 er på mange måter blitt erstattet av G 20, og Det internasjonale pengefond og Verdensbanken har ikke lenger den samme innflytelse som da vestmaktene kunne bruke disse institusjoner som de ville.

Alle som har reist i Kina har opplevd forurensningen som en plage. Selv har jeg hatt vondt for å puste når jeg har vært i Bejing eller andre kinesiske storbyer. De kinesiske ledere forsøker å gjære noe med både den nasjonale og internasjonale forurensing etter at de spilte av en viktig rolle allerede på klimakonferansen i København. På siste konferanse i Paris var kineserne helt sentrale. Som Arne Jon Isachsen skriver i sitt opplysende Månedsbrev: «Kinas nye modell, med vekst basert på økning i privat forbruk snarere enn i innvesteringer og eksport, ser ut til å gå på skinner.»  Kineserne seiler fortsatt frem i medvind mens både EU-Europa og USA har store problemer.

Finanskrisen med Lehman Brothers dramatiske fall i 2008 var selvsagt ikke kinesernes skyld. Den var «Made in America». Så kom som vi husker krisen for eurolandene. Den skyldtes manglende vilje til å ta tapene, altså et lite robust system.

Kina er langt på vei forutsigelig. Nedfrysingen av forholdet til Norge kom selvsagt ikke overraskende. Det er underlig dersom norske politikere ikke har skjønt dette, likesom det er klart at det er kineserne, ikke den norske statsminister, som nå setter betingelsene for en dialog om menneskerettighetene.

Da jeg for mange år siden var i Bejing som medlem av en delegasjon fra Atlanterhavskomiteen, opplevde vi en general som var ute av seg av raseri på grunn av Dalai Lamas besøk i Norge. Jeg har aldri opplevd en så sint og opphisset mann. Han påstod til og med at tibetanerne laget lampeskjermer av menneskehud slik nazistene gjorde.

Kina er forutsigelig i motsetning til Donald Trumps Amerika. Mens mange av oss ventet at USAs forhold til Kina skulle bli sterkt forverret, så har det ikke skjedd. Og forbedringen av forbindelsene med Russland er uteblitt. Nå gjør Trump det motsatte av hva han sa han ville gjøre eller hva vi trodde han skulle gjøre.