Pål Georg Nyhagen

191

Daniel i løvens hule, og Johannes i dragens grotte

Når livet er større og mer vanskelig enn troen og ordene; er det godt å ha en dråpe fra livets og troens kilde med inn i mørket. Da kan man, til tross for alt som motsier det, våge å ta bolig i seg selv

Publisert: 8. apr 2017

Det lidende menneske legger ofte større vekt på de eksistensielle og trosmessige spørsmål enn man ellers gjør i livet. Noen har vel erfart at livet også kan være så utfordrende og vondt at man helst vil slippe alt. Som Ann Heberlein skriver, så kommer man så langt inn i dødens skyggeland at det oppleves som et drepende fangenskap: "Jeg vil ikke dø… Men jeg orker ikke leve". Som troende, så skal man jo «egentlig» ikke HA det slik. Flere troende assosierer nemlig det å være en troende med tilgang på livskvalitet, lykke og fremgang. Man har så og si utviklet en type smerte- og lidelsesfobi:

Den som ikke kjenner seg hjemme hér i trosidyllens verden faller derfor ganske raskt ut; det må vel altså være noe galt med troen og den troende selv. Fremfor å justere denne livs-fremmede teologien som skyver noen bort, så plasseres altså årsaken hos den lidende selv som så skyves ut i gråsonene og mørket den mer vellykkede ikke våger å se i hvitøyet. Og så får man som lidende også denne temmelig omfattende tilleggsbyrden i sekken... sågar presentert i Guds navn. Man kan takle avvisningen fra de andre... selv om det smerter. Men avvisningen fra Gud? Her ser vi at troen og dens begrepsverden forvrenges til grell ensporethet og hjertets disharmoni gjennom det filter lettvinthetens og overfladiskhetens u-liv lokker til: For enkelte bedrevitende troende er bibelen som en ladd og usikret revolver i hendene på et lite barn.

I en kultur preget av vellykkethet og performance - hvor selvdisiplin, selvkontroll og selvtillit er selve fundamentet - blir psykiske lidelser en høyst forstyrrende kontrast. Den som lider psykisk opplever seg ikke sjeldent både som skamfull og fortvilet. Og noen medmennesker trekker seg så dessverre bort: Idyllen og lovsangen er heller å foretrekke her. Samfunnet, og som nevnt noen kristne, forteller oss nemlig at man alltid kan komme seg videre og ut av enhver utfordring; det handler bare om selvkontroll og de rette innstillinger. Man skal tro som Daniel.

Men den rådende dikotomien med psykisk friske og psykisk syke stemmer ikke. Alle har ukjent terreng i det indre og bærer sår, knuter,  og arr i sjelen. Enkelte har derimot masken ennå intakt.

Ikke minst som Kristustroende ser man at her bryter Han som skapte mennesket tvert med de fordommer som fører til det asymmetriske og dermed forvrengte menneskebildet. Kristus bekrefter at smerten er en del av livets verden; den er sågar uunngåelig; en del av våre eksistensvilkår.

Bibelen har flere fortellinger om mennesker som blir løftet ut av lidelsenes, fariseeres og sosiopaters grep maktmisbruk og kontroll Og det er selvsagt inspirerende og fint. Men det ligger ikke en automatikk i at slik vil det i Jesu navn også skje enhver som er utsatt for lidelser, avvisning, redusering, press og elendighet. Det skal ikke mye bibellesning til før man ser at den hellige skrift bekrefter at livet virkelig er vel så vanskelig, mørkt og utfordrende som det er noe annet. Men enkelte vil visst ikke erkjenne at dén delen av den enkeltes liv også er nødvendige ledd i det store samfunnslegemet: De stirrer derfor bort… eller ser på dette mørket og lidelsen som grunnleggende uriktig, som noe egentlig galt og dermed en feil som kan rettes med sann og rett tro i bagasjen. Benektning og fortrengning som funksjoner av idyllisering og romantisering av troen er dessverre ikke uvanlig. Den demoniske tanken som man selv qua liedende rives av gis sågar uttrykk via andre troende: «Det må være noe galt med deg»… Men man skal elske sin neste som seg selv: Ikke forsømme sin neste som seg selv.

Både pave Benedikt XVI og pave Johannes Paul II understreket at tro og tanke er som fuglens to vinger og må arbeide sammen for at erkjennelsen skal løfte seg harmonisk og balansert opp til et stadig høyere nivå av den subjektive og objektive virkelighet som vi befinner oss i. Troen eller tenkningen kan m.a.o. ikke være den andre «vingen» foruten. Hvis dette skjer, så går det galt; noe historien viser til fulle - også innenfor kirkens og religionens verden. Kristus viser at vi skal møte ethvert menneske med respekt og aktelse. Som Kierkegaard skrev: «Skal man hjelpe et annet menneske, så må man først gå dit hvor dette mennesket faktisk ER.» (Ikke der vi skulle ønske at vedkommende befant seg). Den gyldige plattformen er m.a.o. anerkjennelsen av den andres personlige og umiddelbare selv, av medmenneskets integritet; dvs dets subjektive erfaring. Hér trer man inn på hellig grunn.

Det troende tilstedeværende medmennesket som med varsomhet tar til å følge den lidende søster eller bror videre trer så over den grense som psykologien setter; nemlig aksepten av troens verden og dets begrepsapparats muligheter. Kristendommen evner med selvsikkerhet og genuin intensitet å bevege seg helt inn i lidelsens dybder. Her kan den med sine begreper, narrativer og livsvisdom henvende seg til den som befinner seg i lidelsens mørke og den som aktivt er til stede. Og det kan den med overbevisning og legitimitet gjøre fordi Kristus selv i medlidende kjærlighet utsatte seg for de groveste lidelser.

Dog er det vesentlig å erkjenne at man heller ikke kan løse alle psykologiske utfordringer og problemer med Kristus «i bagasjen». Kristendommen er noe langt mer enn et behandlingsopplegg og personlig- som sosialhygienisk livsprogram. Og ser vi Jesus, så grep Han ikke nødvendigvis alltid inn, slik alle og enhver kunne ønske, da som nå. Ei heller senere i livet hos den enkelte. En rekke personer i de bibelske fortellinger og gjennom kirkehistorien erfarte det samme. Gud "grep ikke inn".

Eks.: Det gir ingen garantert begunstigelse å bekjenne seg til Kristus. Johannes døperen erfarte, i likhet med flere andre, å bli personlig utvalgt av Gud; han var forløperen for Kristus´ og hadde en vesentlig rolle. Dette ga dog ingen særrettigheter for Johannes, slik troen heller ikke gir særrettigheter for oss andre. Livet ble ikke nødvendigvis bedre eller endte godt fordi man ble en Kristustroende og disippel. Johannes varslet altså folket om Messias som snart skulle tre frem: Kristus skulle endelig komme for "å sette skapet på plass".  Johannes benyttet de skarpeste ord og vendinger for å fortelle om hvordan det gikk den som vendte seg fra Gud og sin neste, og ville så åpne veien for enhver som takket ja til Gud og livet. Han døpte ssågar Jesus selv...

Men da Johannes ble satt i fengsel, så kom sakte, men sikkert den gryende og sterke tvilen: Jesus gikk faktisk rett der utenfor et sted... og «grep ikke inn» (!). Johannes ble derfor sittende og lide der i sitt fengselsmørke. Med stadig økende tvil og smerter. Tvilen ble så sterk at han sendte bud til Jesus for å spørre om Han egentlig ER den som skulle komme (?). Og det eneste Johannes fikk i retur til sitt lidelsesmørke i fangehullet... var et vitnesbyrd (!). Og KUN dét:

Jo, noen ANDRE blir satt fri, visse ANDRE blir friske og reist opp tilbake til livet, etc. Dette vitnesbyrdet via andre var det eneste Johannes mottok: Han ble derfor sittende i fangehullet... og endte sågar sitt liv der i fengselet gjennom å bli halshugget.

Så blir Paulus sine ord «Min nåde er nok for deg» også våre... de ord - den dråpe - vi må finne mot og kraft til å bære med oss. Og det holder vel. Fordi Kristus også er med hér.

Og det er et credo som livet vart har bekreftet… også svakt i den svarteste dypeste brønn.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ragnhild H. Aadland Høen

13 innlegg  241 kommentarer

Tusen takk!

Publisert over 2 år siden

Det er det tetteste jeg har kommet på Johannes Døperen i fangehullet noen gang. Tusen takk for Johannes Døperen-perspektivet! Sterkt å lese!

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere