Kommentar

Våg å stå som Daniel

Daniel var kompromissløs på egen tro, men var villig til å tjene samfunnet på dets egne premisser.

Daniel i løvehulen er en av de største heltene fra søndagsskolen. Vi ville ligne Daniel, som var modig. I alle fall guttene - jentene skulle jo ligne på Rut. Men på bedehuset sang begge kjønn «Våg å stå som Daniel».

De fleste husker vel fortsatt hvordan Daniel nektet å be til kongens gudebilde og i stedet ba i offentlighet til sin Gud 
– Israels Jahve. Kongen måtte følge sin egen lov og kaste Daniel til løvene. Men løvene rørte ham ikke – noe som ikke var tilfellet med de kristne martyrene nesten tusen år senere.

En politiker. Men Daniel er mer enn å være et forbilde for å holde fast ved troen selv når det koster noe. Det oppdaget jeg mange år senere.

Daniels bok i Bibelen er eneste kilde vi har til hvem Daniel var. Der fortelles det at han som ung mann ble bortført fra Jerusalem til Babylon. Siden han var av høy ætt og så bra ut, ble han utvalgt til å være en av kongens hoffmenn. Da han tydet kongens drøm, ble han satt til å være den øverste embetsmannen i det babylonske riket. Episoden med løvehulen skjedde helt på slutten av livet hans. Det var egentlig et komplott fiendene hans hadde satt i verk for å få ham av veien.

Videre i Daniels bok presenteres vi for en rekke syner som er blitt mønster for senere apokalyptisk litteratur – blant annet Johannes Åpenbaring. De fleste bibelforskere mener disse er tillagt Daniel av en forfatter som levde mye senere.

Det får være som det vil – det 
er ikke apokalyptikeren, men politikeren Daniel jeg er interessert i.

Hedensk stat. Hvis vi skal tro Daniels bok, så var Daniel den øverste embetsmannen i Babylonerriket under hele tre konger. Noe anakronistisk kan vi si at han var statsminister i nærmere 70 år.

Babylon var et hedensk rike. Likevel aksepterte Daniel å styre riket uten å forlange at det skulle endre sin ideologi til Daniels gudstro. Ikke bare det, han godtok også navnet Beltsasar «etter navnet på min gud», sier kong Nebukadnesar.

Første del av navnet er Bel, som rett og slett betyr Herren. I Babylon ble det brukt om 
guden Marduk, som de regnet som den øverste av alle guder. Daniel valgte altså å ta ansvar for staten, selv om det betydde å godta å styre i navnet til en hedensk guddom.

Men det gikk en grense for kompromisser: Han kunne ikke be til noen annen enn Herren Jahve. Han presset ikke denne troen på andre, men for ham selv gjaldt ingen annen mulighet enn å holde fast på den sanne tro.

Guds verdier. Samtidig har han mot til å si fra når viktige verdier ikke blir fulgt. Han snakker ikke kongen etter munnen, men forteller ham sannheten: «Derfor, konge, ta imot mitt råd! Riv deg løs fra dine synder med rettferd og fra din skyld med barmhjertighet mot de nødlidende.»

Verdiene han formaner kongen til å følge, er altså rettferdighet og barmhjertighet. Alle Bibelens profeter bruker denne standarden når de skal kritisere makthaveverne. Det avgjørende kriteriet for et styre etter Guds vilje er hvordan man forholder seg til profetenes hellige triade: De fattige, enker og farløse og de fremmede.

Rollemodell. Hvordan kan en som tror på Gud utøve politisk makt i et samfunn som bygger på helt andre premisser? Eller mer aktuelt og spesifikt: Hvordan kan kristne ta politisk ansvar i et 
sekulært samfunn?

Bibelen har ytterst få rolle-
modeller for en troende politiker i et vantro samfunn. Jeg kjenner faktisk bare til Daniel. Selvsagt er det svært mye som skiller det babylonske riket fra dagens demokrati. Likevel synes jeg at Daniel kan være en bra rollemodell for den som vil yte en politisk innsats i et system som bygger på helt andre premisser enn ens en egne.

Daniel kan lære oss at for å tjene land og folk, må man være villig til å gjøre det innen de rammene det politiske systemet legger. Man må rette seg etter de ideologiske forutsetningene det bygger på.

De grunnleggende kristne verdiene for et statsstyre er å øve rettferdighet og ta seg av de fattige, hjelpeløse og fremmede. Å fremme disse verdiene er nok for å kunne tjene Gud i en stat som ikke er kristen. Men der går også grensen: Disse verdiene kan ikke politikken sette til side.

Ikke sharia. Det er ikke bare kristne som kan ha noe å lære av Daniel. Selv om han ikke regnes blant islams profeter, kan hans forbilde løse dilemmaet med å tjene lojalt i et samfunn som ikke bygger på sharia.

Det avgjørende er at staten følger det som også er islamske dyder: Å øve rettferdighet og ta seg av fattige, hjelpeløse og fremmede. Så lenge det er mulig å 
arbeide for det, er det ikke nødvendig å kreve at staten skal ha den rette religion.

Daniel betyr for øvrig «Det er Gud som dømmer». Altså ikke vi.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar