Verdidebatt

Hvem vil ta meg imot når jeg faller?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var liten, lærte jeg å gå. Jeg lærte å falle, og jeg lærte å reise meg igjen. Etter hvert begynte jeg å bevege meg opp i høyden. Så falt jeg. Og da var de der, hendene som tok imot meg slik at jeg ikke traff bakken med et brak.

Jeg vokste opp og utforsket verden. Jeg lærte at den het Norge, og at den passet på meg og de andre barna som bodde der. Hvis noen ville plage meg på skolen, ville lærerne passe på. Hvis det møtte ekte skurker, ville politiet ta seg av dem. Hvis huset begynte å brenne, ville noen komme å slukke brannen. Hvis jeg ble syk, ville helsevesenet ta vare på meg. Hvis jeg mistet jobben, ville jeg få hjelp til å finne en ny og hjelp til å klare meg i mellomtiden. Hvis jeg ble gammel, ville noen ivareta meg.

Det hørtes ut som en god idé.

Jeg ville bli sykepleier. Jeg ville bli en del av det nettet som tok imot dem som hadde falt. Jeg trodde det var mulig å fange dem opp.

Jeg ble sykepleier, og jeg var stolt av jobben min. Snart merket jeg imidlertid at nettet hadde flere huller. Mennesker falt igjennom. Det var et trist syn.

Som alle mine kolleger måtte jeg forholde meg til realiteten. Vi fanget opp det vi kunne, men mandater, midler og strukturer satte grenser for hva vi kunne gjøre. Vi kunne ikke tette hullene. Noen av oss forsøkte riktignok. De som strakte seg lengst, ble til sist utbrent og utslitt. De mistet selv taket og begynte å falle. Da jeg mistet dem av syne, lurte jeg på om noen ville ta dem imot eller ei. Jeg hadde begynt å miste troen på nettet.

Det er flere huller i norsk helsevesen. Daglig faller mange verdifulle mennesker ut gjennom dem, og noen ganger går det galt. Riktig galt.

Jeg lærte mer om dette selv da jeg etter en arbeidskonflikt fikk møte psykisk helsevesen i rollen som pasient. Jeg var langt nede og gjorde et forsøk på å ta mitt eget liv. Arbeidsgiver visste det, men gjorde ingenting. Vennene mine ble redde, og satte sin lit til det psykiske helsevernet. Selv var jeg usikker. Jeg hadde sett så mange pasienter falle, at jeg tvilte på om nettet ville ta meg imot.

Jeg tok likevel sjansen og håpet. Det var det jeg var opplært til.

Ifølge statistikken tar over 500 mennesker sitt liv i Norge årlig. Det antas at rundt 10 ganger så mange forsøker. Atter andre påfører seg selv skade på annet vis. Dersom man selv sliter med selvmordstanker eller selvskading, eller man ser andre slite, er anbefalingen å søke hjelp. Det er viktig og riktig. Noen ganger er profesjonell hjelp nødvendig for å redde liv.

Problemet er at det ikke finnes noe tilbud for dem som ikke ser andre løsninger enn å ta sitt eget liv, idet de emosjonelle smertene blir for overveldende, kreftene svinner og tankene blir fullstendig kaotiske.

Det finnes riktignok to muligheter for hjelp: Man kan bli innlagt – men det kan oppleves krenkende og skremmende, og for noen gjøre mer skade enn nytte. Man havner nemlig sammen med utagerende og svært syke pasienter. Dessuten blir man oftest raskt skrevet ut igjen. Alternativet er poliklinisk oppfølging med samtaler 45 minutter i uken. Det finnes ofte ingenting i mellom. Bare et stort, sort hull.

Jeg fulgte en blogger som fortalte at hen hadde tilbrakt natten på sykehus etter medikamentoverdose. Dagen etterpå ble hen utskrevet og satt opp til poliklinisk time et par dager senere. Hen gruet seg til natten: «Tenk om jeg gjør noe i natt? Tenk om jeg får et tilbakefall? Fordi jeg ikke får hjelp.» Jeg var bekymret, og jeg kunne ikke forstå at dette var det helsevesenet jeg selv hadde vært så stolt av å tilhøre.

Jeg har i det siste også snakket med flere andre som har erfart liknende i møte med psykisk helsevern. Når man faller, er det ingen til å ta imot. Har man forsøkt å ta sitt eget liv, får man kanskje en kartleggingssamtale med psykolog/psykiater på legevakta eller DPS. Så går man ut, alene.

Det er ikke alt man kan gjøre noe med, og mennesker som ikke er umyndiggjort, må ta ansvar for seg selv. Men når eneste løsning man ser, er å avslutte sitt eget liv – selv om man kanskje ikke ønsker det – kan man ha behov for litt ekstra støtte. Man trenger at hendene er der, slik at man ikke treffer bakken med et brak.

Flere hundre mennesker har de siste årene tatt livet sitt mens de har vært under behandling i psykisk helsevern. Årsakene varierer og er sammensatte. Men jeg føler jeg nå skjønner mer om hvorfor.

For mennesker med «kronisk suicidalitet» frarådes innleggelse. Men det betyr ikke at man ikke merker avvisningene eller kan ha behov for trøst og støtte i en vanskelig tid. Selv om man har falt gjennom hullet før, trenger man å bli tatt imot – slik at man ikke treffer bakken med et brak.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt