Kommentar

En ekstrem tanke

Kunne jeg blitt radikalisert?

Nesten uansett hva du sammenligner med, var ikke mitt kristne ungdomsmiljø særlig radikalt. Oppveksten hørte trygt hjemme i Den norske kirke, med alle de sosiale sikkerhetsventilene det innebærer. Men for en som har vært ung og religiøs, er det likevel ikke så vanskelig å identifisere seg med Ayan og ­Leila, som er hovedpersoner i Åsne Seierstads kritikerroste dokumentarbok To søstre.

Det er interessant å lese boka samtidig som nikabdebatten ruller i mediene og den profilerte ekstremisten Ubaydullah Hussain blir dømt i tingretten for terrorrekruttering.

Boka handler om to jenter fra Bærum som i 2013 reiser til ­Syria for å kjempe for IS, og ikke minst om familien som sitter igjen i Norge og ikke skjønner hvordan døtrene kunne bli radi­kalisert.

Seierstad gir ikke noe entydig svar på hvorfor, men beskriver hendelser og tanker som kan ha påvirket dem. Mye er gjenkjennelig. Betyr det at jeg også kunne ha blitt radikalisert?

LES OGSÅ: Hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand?

Religiøs vekkelse

Søstrene får undervisning av en karismatisk koranlærer som mødrene i det somaliske miljøet betaler for. I tillegg blir de aktive i Islam Net, der all oppmerksomhet skal rettes mot Allah. Her skapes et skille – et oss og et dem, og en kultur der det gjelder å være frommest mulig. Islam blir ei boble, som forsterkes når jentene tar på ­nikab og dermed får et effektivt skjold mot omverdenen.

Som ung muslim med innvand­rerforeldre, er det lett å føle seg annerledes. Hvis kristne hadde vært i samme situasjon, ville jeg da vært mottakelig for mer ­radikale religiøse tanker? Kunne­ jeg ha kuttet kontakten med klasse­amerater for å fordype meg i troen?

De to søstrene har forbilder som skyver dem i en stadig mer fundamentalistisk retning, fordi de sier det er Guds vilje. Det er ikke så vanskelig å forstå at en som er ung og søkende, kan bli tiltrukket og påvirket av mennesker med sterk, overbevisende og trygg tro. Spesielt hvis de også tilbyr vennskap i et sammen­sveisa sosialt miljø.

Slik som Ubaydullah Hussain, talsmannen for Profetens Ummah.

LES ANMELDELSEN AV 'TO SØSTRE': Åsne Seierstad har skrevet en besettende god bok om radikaliseringsprosesser og uforståelige valg.

Et brorskap

Han ble nylig dømt til ni års fengsel for terror­rekruttering. I dokumentaren «Den norske islamisten», som denne uka ble sendt på NRK, møter vi en overraskende sjarmerende og sympatisk Ubaydullah Hussain. En som spiser pizza med gutta, som småprater lett med folk han møter, og som spør den unge konvertitten som er på vei over svenskegrensa for å slutte seg til IS, om han vil ha en siste milkshake fra McDonalds før han setter seg på flyet.

I neste øyeblikk hyller han ­terroristene bak angrepene i ­København og Paris som martyrer, og sier han vil innføre ­sharia i Norge.

Noe av det interessante med dokumentaren er at den viser et fellesskap og et brorskap. Deeyah­ Khan, som dokumen­terte britiske ekstremister i «JIHAD – a Story of the Others», mener unge muslimer blir radikalisert fordi noen gir dem kjærlighet.

– Det som er så genialt og farlig med jihad-gruppene, er at de tilbyr aksept. De sier: Du er god nok, og du kan være en del av oss, sa Khan i et intervju med Vårt Land i 2015.

LES OGSÅ: Ulrik Imtiaz Rolfsen har filmet norske islamister og deres omsorg for hverandre. Så kom PST.

Svermeri

Mitt kristne ungdomsmiljø var dynket i en litt annen type kjærlighet – den ­romantiske. At folk fant seg en kjæreste, er antakeligvis uunngåelig når mange ungdommer samles på et sted, men ungdomsklubben var like fullt en ekteskapsanstalt.

Åsne Seierstad skildrer miljøet rundt Islam Net og Profetens Ummah på samme måte i To søstre. Hit kom unge kvinner som svermet rundt de kjekkeste islamistene. Mange var på jakt etter en å gifte seg med. Flere endte opp som hjemmeværende IS-fruer i Raqqa, blant annet de to søstrene fra Bærum.

Må forstå

Ingen er så desperate etter en større mening og et fellesskap som unge mennesker. Og som tenåring virker det som om du ikke har noe å tape. Hvis troen din er viktig for deg, kan du være villig til å gjøre mye for å vise at du er god nok. Å være ungdom er å være radikal nærmest per definisjon.

Personlig kom jeg aldri lenger enn at jeg følte litt på presset om å rekke hendene i været på et lovssangsmøte. Kunne jeg blitt radikalisert? Kanskje ikke. Men hvem vet hva som ville skjedd dersom jeg hadde hatt færre ­sosiale sikkerhetsnett, eller hadde­ blitt sjarmert av en karismatisk forkynner?

Mye ved islamistenes tro og verdensbilde er umulig å forstå. Men hvis vi skal bekjempe terror, må vi likevel prøve å skjønne hvorfor unge mennesker søker til disse miljøene. Og kanskje er de ikke så radikalt annerledes fra oss som vi liker å tro.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 7. april 2017

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar