Verdidebatt

Bøtt er brøden

Én av fire svenske prester er ikke uten videre med på at Jesu døde kropp fikk liv. Så hva er det de da tror på?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Trykket i Vårt Land, 6. april.)

OM NOEN FORETOK en tidsreise og monterte et overvåkningskamera i graven til Jesus. Ville vedkommende tre dager senere være i besittelse av tidenes mest oppsiktsvekkende filmsnutt? Jesu oppstandelse på tape?

Vel, ville svenske prester begynt. I en omfattende studie som forskningsenheten ved Svenska kyrkans hovedkvarter i Uppsala nylig gjennomførte, svarte én av fire prester at de ikke uten videre kunne si seg «helt enig» i at Jesu døde kropp fikk liv.

Det betyr riktignok at 75,5 prosent av prestene sto inne for Kristi oppstandelse og at uten denne er «vårt budskap tomt, og deres tro er også tom». Men hva legger de egentlig i oppstandelsen?

Rudolf Bultmann (1884–1976) er blant dem som har gått lengst i å løsrive det kristne budskapet fra det historiske. Visst har oppstandelsen skjedd, men det er ikke en historisk hendelse som sådan, understreker han. Historiske hendelser er foranlediget av ordinære, lovmessige årsaksforhold. Oppstandelsen er alt annet.

Teologkollega Robert M. Price hevder tilsvarende at oppstandelsesmysteriet «mister kvaliteter» og «reduseres» om det forankres i tid og rom. Som om oppstandelsen liksom skulle inntreffe en gang på formiddagen – i halv åtte-tiden? – søndag 9. april år 30.

Pave Benedict XVI. Forhenværende pave Benedict XVI har et annet «løsningsforslag». Her ivaretas oppstandelsens historisitet samtidig som dens radikale «annerledeshet» vektlegges, symbolisert ved at den oppstandne kunne gå gjennom dører. Samme ordlyd finner vi igjen i Den katolske kirkes katekisme (647): «den oppstandne Kristus forblir (…) selve hjertet i troens mysterium i den monn den transcenderer og overstiger historien.»

Slik settes hendelsen inn i en grenseoverskridende kontekst. Jesu oppstandelse må forstås som en foregripelse, skriver Benedict XVI; en forhåndsvisning av en ny, u-hørt dimensjon. Verden har et mål, der Gud skal være alt i alle.

Det handler altså ikke om gjenoppliving eller dødeoppvekkelse og hva som kan «fanges» (les: begrenses) av et videokamera, men om en historisk forespeiling. Om et løfte i horisonten. Ikke langt vekke eller frem i tid, men her og nå. Rett foran oss.

Den jødiske sannheten. Denne måten å forstå oppstandelsen på har igjen sin forutsetning i det jødiske sannhetsbegrepet. Der antikken knyttet sannhetsbegrepet til et sett eviggyldige sjablonger i en «idéverden», var den jødiske sannheten et mer praktisk og erfaringsrelatert ord. Her er sannhet det vi kan stole på, det som holder, det som er pålitelig.

Derfor kan du finne slike formuleringer i tidligere oversettelser av Bibelen: «den som gjør sannhet». Eller: «Alle hans gjerninger er sanne» (Daniel 4,37). Historien er altså ikke bare en tilfeldig skueplass for å avdekke fiks-ferdige, observerbare sannheter. Sannhet er like mye noe som gjøres. Noe som blir til.

Sannhetshendelser. Mumbo jumbo og tåketale? Ikke så fort.

Tenk for eksempel på den du elsker. Du vet – forhåpentligvis! – at du elsker ham eller henne, og du vet at det er sant. Men du kan selvfølgelig ikke dokumentere det. Du kan saktens oppgi noen grunner til at du elsker henne – som at hun er skjønn, mild og god og lager noen fortreffelige gryteretter – men det vil ikke ta deg hele veien. For andre, for eksempel naboen, kan ha vært middagsgjest og iakttatt det samme, uten å gå så langt som å erklære sin kjærlighet.

Tilsvarende med oppstandelsen. Selv om den ikke kan påvises eller fotograferes, kan den være sann likevel.

Marxist og filosof Alain Badiou (f. 1937) opererer med begrepet «sannhetshendelser» (événement). Disse finnes i ulike former og størrelser og kjennetegnes av sin annerledeshet, skriver Badiou. Han nevner blant annet Kristi oppstandelse, den franske revolusjonen og den kinesiske kulturrevolusjonen. Fellesnevneren er historiske hendelser som skapes av et samfunn av troende: Uten tilslutning fra subjekter, ingen hendelse. Og omvendt: Ingen hendelse, ingen tilsluttende subjekter. Slik et (godt) ekteskap skapes av to mennesker som elsker hverandre – som bryr seg og tar spranget.

En skjønn løgn. Mange vil kalle oppstandelsestroen flukt og selvbedrag. Et utslag av menneskets uavlatelige evne til å dikte seg ut av forgjengelighet og død. Og kanskje er det slik. Kanskje er det som Samuel Beckett skriver i Mens vi venter på Godot at: «de føder oss sittende overskrevs på en grav».

Verden har ikke noe mål. Vi er ikke underveis (Det hebraiske ordet for påske, «pesach», betyr forbigang). Til syvende og sist er det bare død og tilintetgjørelse som venter. Hvem vet?

Og nettopp derfor gjentas det samme, hver påskemorgen: Graven er tom! Ikke som en besvergelse, men som en tillitserklæring; slik brudeparet sier «ja» til hverandre i vitners påhør. Ikke fordi de kan «verifisere» eller «dokumentere» kjærligheten, men fordi de setter lit til den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt