Bagatelliser ikke jødehatet

Jeg har den siste tiden både i dagspressen og på nettet sett flere som advarer mot å heise «anti-semittisme-flagget» når det gjelder konflikten i Midt-Østen. De mener at det må bli slutt på at vi skriker opp om antisemittisme hver gang vi diskuterer situasjonen på Vestbanken. Det kan jeg være enig i dersom hensikten er å brennmerke de som er kritiske til de jødiske bosettinger på Vestbredden. Både FN og EU har stemplet dette som et brudd på folkeretten.

Men likevel er det noe som skurrer når jeg ser slike oppfordringer. Uansett hva som skrives og sies om konflikten i Midt-Østen så er det en tendens til å avkreve alle jøder en bestemt stillingtagen. En jøde skal pr. definisjon måtte si hva han eller hun mener om bosettingene og om den israelsk-palestinske konflikt generelt. Hvorfor? Vi krever da ikke av alle amerikanere vi møter at de straks skal komme med sin personlige mening om amerikansk utenrikspolitikk. Vi forlanger ikke at alle tyskere skal svare for det sentralregjeringen i Berlin og delstatsregjeringene gjør. Og vi reagerer dersom en utlending krever at en tilfeldig norsk bekjent skal mene noe bestemt om alt regjeringen foretar seg. Men jøder skal altså måtte mene noe om hva regjeringen i Jerusalem gjør.

Kristensosialister bør være ekstra forsiktige med å kreve at vi ikke reiser «antisemittisme-flagget», spesielt i et Marthin Luther–år. Jeg har påny gått gjennom hans bordtaler og boken «Om jødene og deres løgner», og jeg blir fortsatt like sjokkert over ordvalget og argumentasjonen. Luther gir «et ærlig råd»: For det første bør synagogene brennes, og det som ikke brenner opp, bør dekkes til med jord … De bør settes inn i innhegninger som sigøynerne … de skal fratas sine bøker og rabbinere som underviser vil kunne få dødsstraff». At jøder ikke skal kunne ta renter, det vil si drive bankvirksomhet, kommer i denne sammenheng ikke som noen overraskelse.

Luther skrev at dersom han fant en jøde han kunne døpe, skulle han han «føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham kaste ham i vannet mens jeg døper ham i Abrahams navn».

Trond Berg Eriksen som alltid er forsiktig i sitt ordvalg skrev at Luthers ordvalg er «så stinkende ukristelig at det nesten kjennes som en botshandling å lese dem».

Det er grunn til å spørre: Er det mer eller mindre antisemittisme? Det foreligger en lang rekke undersøkelser som viser at anti-semittismen øker både i Europa og i USA. Det begynte allerede etter  terrorangrepet på Twin Towers i New York. Da ble det målt en klar økning i antisemittisme på begge sider av Atlanteren, ja, det ble hevdet at dette var et jødisk komplott. Det ble også målt et økende fiendskap overfor muslimer. Alle senere undersøkelser viser at denne tendensen fortsetter. Norske undersøkelser går i samme retning, blant annet en som MIFF foretok på Sørvestlandet. Den viste at det ikke bare var blant muslimer at skepsisen til jødene økte, men også blant etniske nordmenn. Tilsvarende undersøkelser har vi hatt i de andre nordiske land.

At det var et sterkt jødehat i enkelte bydeler i Malmø ble fastslått for lenge siden, men det ble i Norge ikke tatt alvorlig så lenge det var Frp-ere som hevdet det. Det var først da NRKs Tormod Strand kom med en veldokumentert reportasje at nordmenn fikk forståelsen av hvor alvorlig det var. Det viste seg at Malmø hadde en sosialdemokratisk leder som bagatelliserte jødehatet. Han var fra Baltikum der de tok livet av mange jøder under krigen. Russere og jøder var fritt vilt etter at tyskerne i 1941 tok de baltiske land og omringet Leningrad. I Riga er det et museum der tyske og latviske SS-offiserer fremstilles i flotte fotos med alle sine ordener, og der finnes litteratur, ikke bare fra krigens dager, men også nye utgivelser som rettferdiggjør utryddelsen av jødene.

Jeg hadde en samtale med en kvinne som var født i Litauen og bare så vidt slapp fra det med livet. Hun kom seg til et vestlig land og ble adoptert. Da hun besøkte den lille byen der hun var født og oppvokst, møtte hun det gamle jødehatet påny. Hun sa hun aldri ville dra tilbake dit igjen. Det var et sjokk for henne at baltere ikke innrømmet noen som helst skyld og at de fortsatt hatet jøder.

I Sverige er det dokumentert at jødehatet ikke bare er begrenset til Malmø, men vokser også andre steder. I Umeå helt nord i Sverige fikk den jødiske foreningen flere alvorlige trusler fra nazister og måtte gi fra seg sitt lokale og avslutte sin virksomhet. Carinne Sjöberg som er talsperson for den jødiske foreningen i Umeå sa til SVT at jødiske foreldre ikke lenger kjenner seg trygge med å ha sine barn i skolen. Nazistene slo i stykker vinduene og malte nazikors og slagord på foreningslokalet og de satte opp klistremerker med «Vi vet hvor dere bor». Carinne Sjöberg ble til og med oppsøkt i sitt hjem og ble utsatt for alvorlige trusler.

Så vidt jeg vet er det ikke blitt så ille i Norge, men jeg kjenner jødiske foreldre som ikke lenger våger å la småjentene gå med Davidskors og guttene med kippa (jødisk rituelt hodeplagg), og noen vil ikke engang gå til synagogen med familien. Jeg kjenner til arbeidsplasser, også steder der jeg selv har arbeidet, der pøbler kom med antisemittiske uttalelser uten at kollegene tok klart avstand fra det. Jødehatet ligger der og murrer og kan slå ut i lys lue når som helst. Det er all grunn til å advare mot anti-semittisme.