Verdidebatt

Omskjæring og foreldrerett

Når det nå kommer i overskriftene, kan begrepet "foreldrerett" endelig identifiseres som omskjæringsdebattens springende punkt. Men humane fremskritt avhenger nettopp av å trenge denne retten tilbake.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke noe nytt i at rituell omskjæring av barn forsøkes legitimert ved å underslå og bagatellisere den sterke faglige motstanden som i dag er manifest både internasjonalt og nasjonalt - eksempelvis hos Barneombudet og annen medisinsk kompetanse her i Norge. Det er heller ikke nytt at tilhengerne fortsetter å insistere på sin temmelig grelle påstand om at det skulle være greit og uskadelig å skjære i barn med tvang. Men omskjæringstilhengeren Anne Sender bringer faktisk debatten framover, nærmere sakens kjerne, i Vårt Land 5. april når hun setter den under headingen "Uforholdsmessig inngrep mot foreldreretten".

Det er dog svært tankevekkende og betegnende at Senders historisering av foreldreretten er fullstendig feilaktig. Hun gjør denne retten til en slags human nyvinning, og påstår at den, angivelig på linje med religionsfriheten, er noe "vi har kjempet frem mot staten". Det viktigere her er ikke å minne om at religionsfriheten historisk sett nettopp henger sammen med utviklingen av liberale og sekulære statsformer på bekostning av religiøs dominans, og dermed snarere er gitt gjennom staten enn fremkjempet mot den. Poenget er derimot å få det klart at foreldreretten, fra sin absolutte storhetstid i antikken, er noe som gradvis fram mot i dag har måttet bli relativisert av annen jurisdiksjon, som del av utviklingen av bevisstheten om individuelle menneskrettigheter. Dette er selvfølgelig fordi denne "retten" har hatt og fremdeles har en tendens til å gå på bekostning av fulle menneskrettigheter for barn.

Hvis det å gi noen livet i romersk rettstenkning også medførte "retten" til å ta barnets liv, har vi nå kommet dithen at en rekke tidligere selvfølgelige "foreldrettigheter" - som å gi "fysisk korreksjon", bestemme yrkesvalg og partnervalg for sine barn, "omskjære" jenter, i det hele tatt være "herre i eget hus" på en måte som går på bekostning av andre - heldigvis er forbudt og under straffeansvar ved demokratisk skapt lovgivning.

Dagens unektelig raskt voksende motstand mot tvangsomskjæring av guttebarn globalt og nasjonalt bygger først og fremst på at denne sekulære rettsutviklingen i stadig større grad også når fram til barna. Å trenge foreldrerettighetene tilbake og inn i rammer der den ikke forvolder skade, er en uomgjengelig og vesentlig del av dette - dessverre svært forsinkede - fremskrittet for humanisme og empati. Skal man snakke i formler, foregår dette fremskrittet først og fremst som opprør mot det såkalte budet om at man skal "ære sin far og sin mor" - egentlig et kulturelt knesatt grotesk forhåndsamnesti  for alt som blir foretatt i foreldrerollen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt