Kjønn er ikke følelser

Luca Dalen Espseth og Jan Elisabeth Lindvik svarer meg på debattplass i Vårt Land. I stedet for å argumentere, refererer til sine egne følelser.

Selv viste jeg til den store undersøkelsen Gender and Sexuality, utført av Paul McHugh og Lawrence S. Mayer. Den kan lastes gratis ned fra nettet. Jeg håper at alle som er opptatt av denne helt sentrale debatten i vår tid, gjør det. Den er lettlest og oversiktelig. Disse forskerne kom til det resultat at det er etter endret livstil til homoseksualitet og fysisk kjønnsskifte at store problemer oppstår og selvmordsraten øker.

Dette betyr at samfunnet først og fremst må advare mot farene ved den homonormative ideologien. Slik man gjør ellers på sigarettpakker, osv. Hvorfor ser vi ingen fareskilt mot kjønnsforvirringen?

Følelser er ikke et argument i noen debatt. Vi er alle fulle av de forskjelligste følelser. Da jeg skrev boken Kunsten å tenke, en filosofisk veiledning til et bedre liv, telte jeg ord for følelser. Jeg kom til ca. 1200. Når vi er trette og syke, føler vi ofte noe helt annet enn når vi kjenner oss ovenpå. Mange har et følelsesliv som en jo-jo.

Å hevde at jeg skulle anta at noen er mindre verdt enn andre er trist lesning. Min eldre bror som er psykisk utviklingshemmet og lettere autistisk, ble mobbet som barn og det var smertefullt for oss alle.

Det er ingen løsning for noen at samfunnet endrer syn på elementære fakta om menneskets vesen, og forholdet mellom kropp, sjel og ånd. Kjønn er noe gitt, naturlig og essensielt, det er ikke en følelsessak eller et definisjonsspørsmål.

Det er tragisk og trist å se dokumentarer som nå stadig sendes i media om barn og unge som skal være født i feil kropp. De er rammet av en politisk ideologi som skjærer i stykker menneskesynet, der sjelen var før er det kommet en kjønnsidentitet, og denne kan man sjonglere med så mye man vil. Kan noen det, kan alle det. Dette har ingenting med rettigheter å gjøre.

Hverken homonormative kjønnsforskere eller politikere kan endre den menneskelige realitet. Alle må forstå seg selv som en bestemt kropp. Noen er kortvokste, andre svært høye, noen tynne, andre tykke, noen unge, andre gamle. Gamle sier ofte at de føler seg unge. Det er talemåter som fortrenger tanken på alderdommens sykdommer og nærhet til døden. Det gir håp, men ingen tror at det er sant.

Lindvik synes at man i Norge er heldig som kan være juridisk kjønn som ikke stemmer overens med virkelig kjønn. Det som er bra er at da kan angre uten å ha ødelagt kroppen sin. Det ville være ille hvis alle ville ha nytt juridisk kjønn, morsomt i en film, men ikke i virkeligheten. Jeg tror ikke at mye forvirring på en gang er sunt for helsen.